Dagboknotater 22, Foran en ny sesong

Foran en ny sesong

I morgen mandag 4. august er vi i full gang med prøvene for ny sesong. Vi starter rekordtidlig, allerede 15. august går teppet opp for reprise på Madam Butterfly, en oppsetning som hadde premiere for snart to år siden og som siden gang allerede er blitt vist 25 ganger. Min viktigste motivasjon for å åpne sesongen med denne reprisen, er at vi har kunnet engasjere verdens ledende sopran til hovedrollen Cio-Cio San. Hui He heter hun og har i løpet av disse årene sunget partiet på de aller fleste av de største operahusene over hele verden, sist vår både på Metropolitan i New York og på Wiener Staatsoper. Jeg hørte henne for to år siden i Berlin og ble begeistret over hennes fantastiske vokale ressurser og gripende scenepersonlighet.

Det er merkbart at Operahuset i Oslo er blitt attraktivt, også for internasjonale operastjerner. Overalt hvor jeg kommer blir jeg møtt med entusiastiske kommentarer. Husets arkitektur, og ikke minst akustikk er blitt en snakkis i det internasjonale operamiljøet, og jeg håper også etterhvert at vårt kunstneriske program gjlør at vi kan lokke til oss enda flere av de aller beste - både sangere, regissører og dirigenter.

I kommende sesong vil publikum i større grad enn det som har vært tilfelle tidligere, kunne høre og se flere av verdens ledende sangere. Sammen med Hui He i Madam Butterfly synger den italienske unge tenoren Riccardo Massi, som for kort tid siden hadde suksess som Kalaf i Turandot på Stockholmsoperaen. Ildebrando d'Arcangelo som i disse dager synger Don Giovanni under Festspillene i Salzburg, synger samme parti hos oss i oktober/november, sørafrikanske Pretty Yende blir å høre som Rosina i Barberen fra Sevilla, Katja Bradic er vår nye Carmen, Chris Ventris og Johan Lundgren er solister i en konsertant fremførelse av Zemlinskys En Florentisk Tragedie, Paul Groves og Elena Zidkhova gjør begge rolledebuter i nyoppsetningen av Lohengrin, mens det nye stjerneskuddet Aurelia Florian, synger hovedrollen i La Traviata - bare for å nevne noen av de mange nye navnene vi kan presentere denne sesongen.

Det betyr ikke at vårt eget solistensemble ikke får utfordringer. De står også i kø. Jeg mener blandingen av internasjonale gjester og eget ensemble er stimulerende, både for vårt ensemble og for vårt publikum. Da vi nå spiller langt fler operaforestillinger i løpet av en sesong enn det som var tilfelle tidligere, har vi også større behov for flere sangere. Vi har utvidet tilbudet av ballett- og operaforestillinger på hovedscenen ganske radikalt. Sist sesong spilte vi 88 operaforestillinger og 88 ballettforestillinger. Denne sesongen har vi økt til 92 ballettforestillinger og 93 operaforestillinger. Vi nærmer oss grensen for hva som er mulig og hva som er forsvarlig. Vi må også ha tid til prøver for å sikre høy kvalitet. Vi skal ikke bli en operafabrikk, som rennonserer på kravene til scenisk og musikalsk kvalitet.

Dessuten vil det være en grense for hvor mye opera og ballett vi kan spille i en by som Oslo, med tross alt bare litt over 600 000 innbyggere. Forrige sesong oppnådde vi hele 94% belegg for operaforestilingene på hovedscenen. Det er i internasjonal toppklasse. Vi solgte ca 217 000 billetter til opera- og ballettforestillinger bare på hovedscenen forrige sesong, som er ny rekord!

En del av den enorme interessen for ballet og opera må fremdeles tilskrives nyhetens interesse for selve operahuset. Men jeg tror og håper at det ikke bare er det som er årsaken til at publikum strømmer til våre forestillinger. Jeg synes å kunne registrere at det også finner sted en reelt voksende interesse for vår kunstformer. Og vi merker en økende interesse fra et internasjonalt publikum. Vårt operahus er i ferd med virkelig å bli internasjonalt kjent og vil i fremtiden kunne bli en av de virkigste trekkplastrene for hovedstaden, ja for hele landet. Vi er allerede landets største turistattraksjon med nærmere 2 millioner besøkende i året!

Men for at Operaens rennomé skal vokse internasjonalt, er vi avhengig å kunne levere på øverste internasjonale nivå. Jeg må innrømme at jeg er spent på om våre politikere i fremtiden også vil forstå de mulighetene som ligger foran oss. Fra å være en nokså ubetydelig provinsopera i utkanten av Europa, har vi nå muligheten til å bli en toneangivende institusjon for det internasjonale operamiljøet. Til det trenger vi ikke bare et engasjert og entusiastisk publikum, men også politikere som gir oss de nødvendige rammebetingelsene.

Premiere Alcina

Vår nyoppsetning av Alcina er en milepæl i Nasjonaloperaens historie. For første gang fremfører vi en barokkopera med et orkester som spiller utelukkende på tidsriktige instrumenter. Det er på høy tid. Historisk fremførelsespraksis har revolusjonert vårt bilde av den rike 150-årige operatradisjonen mellom Monteverdi og Mozart. Bedre kunnskap om hvordan barokkoperaene ble fremført i sin egen tid, har ført til at de har funnet sin plass på operarepertoaret over hele verden. Fra å være sett på som raritet, er Händels operaer i dag blant de mest populære og et sikkert kort for operasjefers programmering.

Nasjonaloperaens første Händel-oppsetning på mange år – Stefan Herheims nytolkning av Julius Cæsar i 2005 – ble intet mindre enn en sensasjon. Vårt publikum fikk oppleve Händels enorme musikalske og sceniske rikdom. Herheims fantasifulle tolkning, der vår egen nokså korte og mangelfulle operatradisjon ble viklet inn i handlingen, ble for mange en åpenbaring.

Alcina er en av Händels aller mest spilte operaer. Musikken er rik på emosjoner, affekter, kontraster og variasjoner. Vi inviteres med på en eksotisk reise til en trolldomsøy der søstrene Alcina og Morgana hersker over og manipulerer kåte menn som søker sin lykke. Men i møtet med ekte kjærlighet mister trolldommen sin makt. Regissør Fransisco Negrin gjester Nasjonaloperaen for første gang, men har tidligere fortryllet publikum med flere Händel-oppsetninger i København. Vår produksjon skjer også i samarbeid med Det kongelige teater, der den vil bli vist i 2015.

Vi har samlet et knippe sangere spesielt med tanke på barokkoperaens utfordringer – en blanding av eget ensemble, hjemhentede norske barokkspesialister og ikke minst Nicole Heaston i det store og krevende tittelpartiet. Sammen med Christopher Bucknall har Bjarte Eike selv valgt å lede forestillingen fra sin posisjon som konsertmester og kunstnerisk leder for Barokksolistene. Det er et orkester som i løpet av de siste årene har markert seg sterkt både i Norge og i utlandet. Eike og Bucknall har sammen med utvalgte orkestermusikere deltatt på alle de sceniske prøvene. Det er et usedvanlig godt utgangspunkt med tanke på å oppnå et homogent resultat der sangerne får utforme sine karakterer i et tett samspill mellom sceniske og musikalske impulser, samtidig som orkesteret kommer i tett dialog med dramaet på scenen.

Velkommen til et godt nytt år med nye store ballett- og operaopplevelser.

Per Boye Hansen
operasjef


Nicole Heaston som Alcina. Fotograf: Jörg Wiesner

Dagboknotater fra Operaen 21
2013 Et tilbakeblikk

Jeg har tilbakelagt mitt første hele år som operasjef, og gjennomført den første høsten med eget program. Nå sitter jeg på flyet tilbake fra Frankfurt, min siste reise dette året. I går opplevde jeg Verdis Macbeth på operaen i Mainz – et av Tysklands rundt 80 operahus. Operaen ligger vakkert til midt i gamlebyen, like ved den berømte Domen, og ved elvebredden der Rhinen og Mosel flyter sammen. Macbeth var en imponerende oppsetning på alle måter. Årets store reginavn i Tyskland, Tatjana Gürbaca, hadde ansvaret for regien, og tidligere solotrombonist i Berlin Filharmonien, Hermann Bäumer dirigerte. De to er henholdsvis operasjef og musikksjef ved dette mellomstore huset (med 900 plasser), som også innbefatter taleteater, ballettforestillinger og et nokså stort antall orkesterkonserter.

Tatjana Gürbaca ble av tidsskriftet Opernwelt kåret til årets regissør, og hennes oppsetning av Parsifal i Antwerpen fikk utmerkelsen årets operaoppsetning. For meg er hun årets regioppdagelse. Jeg ble imponert over hennes oppsetning av Rigoletto i Zürich og har senere sett hennes radikale, men overbevisende tolkninger av Salome i Düsseldorf og Wagners Parsifal i Antwerpen. Jeg kan røpe at vi også har sikret oss henne til Bjørvika.

Besøket i Mainz bekreftet det faktum at Tyskland er det viktigste landet i verden for operakunsten. Uten de mange operascenene i de utallige store og små byene, ville det ikke være vekst- og utviklingsmuligheter for så mange sangere, dirigenter, regissør og andre som jobber profesjonelt med opera. Jeg kom selv som ung student til Tyskland og tilbragte både studietiden og mine første profesjonelle år i der, som student ved Musikkhøyskolen i Essen, senere som regiassistent ved operaen i Köln. Uten denne muligheten hadde jeg aldri kunnet velge opera som fag. Til Mainz hadde jeg følge av min tidligere nære medarbeider i Bergen, Alma Nedrelid, som nå arbeider i den kunstneriske administrasjonen ved operaen i Frankfurt – kåret til årets beste operahus under den store tilstelningen "Opera Award" i London i vinter.

Det aller viktigste for meg i året som snart er gått, har vært det fruktbare samarbeidet med ballettsjef Ingrid Lorentzen. Det er rett og slett utrolig inspirerende å være sammen med henne. Vi har respekt for hverandres kunstarter og kompetanse. I tillegg til å dele huset og dets ressurser, deler vi forståelsen av at et godt samarbeid mellom de to selvstendige kompaniene er en forutsetning for at vi begge skal lykkes. Å tydeliggjøre husets kunstneriske profil som et ballett- og operahus i internasjonal toppklasse, er en oppgave vi begge må være sammen om. Med sine dristige nysatsninger har Ingrid allerede markert oss kraftig på kartet.

Jeg har sett mange forestillinger i året som er gått: i Stockholm, København, Zürich, Antwerpen, London, New York, Chicago, Frankfurt, Berlin, München, Wien, Salzburg, Düsseldorf, Trondheim, Steinvikholmen, Oscarsborg, Grimstad, Bergen, Stavanger og Nordfjordeid. Foruten de nevnte oppsetningene av Tatajana Gürbaca, var Calixto Bieitos iscenesettelse av Bernd Alois Zimmermanns Die Soldaten i Zürich et absolutt høydepunkt. Et fantastisk verk, en intens regi, et enormt orkester og strålende sangerprestasjoner.

Det er godt å kunne slå fast at Nasjonaloperaen på sitt beste er i stand til å måle seg med internasjonal toppstandard. 2013 har hatt mange minneverdige stunder. Musikalsk ble Cavalleria Rusticana og Pagliacci fremført på høyt nivå. Ole Jørgen Christiansen fikk vist stemmeprakt som Tonio, Henrik Engelsviken mestret det krevende partiet som Turiddu, mens Marita Sølberg gjorde et rørende portrett og strålte vokalt som Nedda. Salome med Elizabeth Blancke-Biggs i tittelrollen var et høydepunkt: her vokste ensemblets egne sangere som Thor Inge Falch (Herodes) og Hege Høisæter (Herodias) med de store oppgavene, mens musikksjef John Helmer Fiore var i sitt rette element da han kunne "bade" i Richard Strauss' klangprakt.

Vi åpnet sesongen med en reprise av Figaros bryllup, utelukkende besatt av sangere fra ensemblet. Da vi samtidig sørget for en liten operasensasjon med Ligetis Le grand macabre – også den gjennomgående besatt av norske sangere – ble sesongåpningen en manifestasjon og demonstrasjon av det høye sanglige nivået. Samtidig er vi avhengige av gode gjester. Svetlana Ignatovich revitaliserte vår Butterfly-oppsetning med strålende skuespill og en sterk sangprestasjon. Hun fikk god hjelp av Diego Torre, Tone Kummervold og Yngve Søberg. Sammen  utgjorde de et solistlag i toppklasse, i en oppsetning der dirigenten Pier Giorgio Morandi satte fyr på orkestret. Lawrence Zazzo i tittelrollen i Orfeus og Evrydike viste seg som den eneren han er blant verdens kontratenorer, mens gjensynet og gjenhøret med Rinaldo Alessandrini var like populært hos publikum som i Operaorkestret. Musikerne strålte da jeg kunne fortelle at han kommer tilbake en senere sesong, da for å dirigere Mozart.

I vår omdiskuterte, men engasjerende oppsetning av Hoffmans eventyr, fikk vi høre sang i øverste verdensklasse av Alex Esposito. Men også her, i direkte sammenlikning med verdenstoppen, kunne norske sangere holde følge: Mari Eriksmoen kunne sunget sin Olympia på Metropolitan med garantert suksess, Ingeborg Gillebo vokste stort med oppgaven i det krevende partiet til Niklausse, og Nina Gravrok fikk sitt gjennombrudd med Nasjonaloperaen i partiet som Antonia. Innhopper Evan Bowers viste seg (etter at han var kvitt forkjølelsen) som en Hoffmann med store vokale ressurser, mens Randi Stene skapte et gripende portrett av Giulietta som kvinne over randen av sammenbruddet.

Store prestasjoner er viktig i opera, men ikke det viktigste. Det viktigste er at vi skaper forestillinger som engasjerer. At vi når frem med et innhold som begeistrer og berører. Det jeg kanskje er mest fornøyd med denne høsten, er at vi har lykkes med å nå ut til et nytt publikum og fått resonans hos målgrupper som tidligere ikke har vist Operaen stor interesse. Etter en ganske treg start, ble romjulsforestillingene av Hoffmanns eventyr veldig godt besøkt. På nyttårsaften er det så godt som utsolgt. I det hele tatt har besøket vært formidabelt denne høsten. Selv med ni forestillinger av en moderne opera som Le grand macabre, oppnådde vi godt over 80% i snitt. Det samme med Hoffmanns eventyr. Orfeus og Evrydike oppnådde sensasjonelle 99%, Figaros bryllup 100% og Madama Butterfly 101%. Når vi har en plasskapasitet på 1334 seter per forestilling, er det tall vi kan være svært godt fornøyd med.

Lederartikkelen "Krönikan" i Dagens Nyheter var sist søndag viet den  voksende operainteressen i Sverige. Kultursjef Björn Wiman reflekterte under tittelen "De intellektuelle går på operan igen – och vågar tala om det". I kjølvannet av Stockholmsoperans oppsetning av Wagners Parsifal tidlig i høst, har DN trykket en serie lengre artikler med opera som tema. Wiman hevder at operakunsten er i ferd med å forlate en bortgjemt plass den lenge har hatt i offentligheten. Han skriver "det sägs ju ibland att svenska intellektuella inte går på operan, och om de gjör det så ser de till at hålla tyst om saken".

Situasjonen har ikke vært stort annerledes i Norge. Da jeg som tenåring begynte å gå i operaen på Youngstorget, ble det nok sett på som en ganske sær interesse, også blant generelt kulturinteresserte mennesker. Opera ble betraktet som en anakronistisk kunstform – som underholdning for et innvidd publikum fra et dannet og veletablert borgerskap.

I dag er opera en populær kunstform over store deler av landet. I Oslo er besøkstallene doblet siden vi fikk den nye operaen i Bjørvika. Våre oppsetninger diskuteres ivrig i avisene og på sosiale medier. Og jeg som er tilstede på de aller fleste av våre forestillinger, kan merke at publikum til en viss grad er i ferd med å forandre seg. Særlig merkbart var det  på de siste forestillingene av Le grand macabre i september/oktober, og nå på de siste forestillingene av Hoffmanns eventyr.

Neste halvår venter fire nye premierer: Händels Alcina, Saariahos L'amour de loin, Mozarts Don Giovanni og Wagners Den flyvende hollender, sistnevnte med den 70-årige superstjernen Terje Stensvold i hovedrollen. Vi får reprise av Stefan Herheims fantastiske oppsetning av La bohème, og vi kan by på en flunkende nyskrevet opera basert på Ibsens Peer Gynt. Dermed er det med stor entusiasme jeg ser frem til operaåret 2014.

Foto fra Calixto Bieitos iscenesettelse av Bernd Alois Zimmermanns Die Soldaten i Zürich.
Fotograf: Monika Rittershaus.