Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Dagboknotater fra Operaen 2

Representanter fra alle ansatte i operakompaniet møtes hver mandag kl 9:00. Folk er utrolig presise. Sist mandag kom jeg 4 minutter for sent og hadde ca. 20 mennesker stirrende på meg da jeg kom inn på møterommet som sistemann. Det er flott møtekultur! Det skal bli lenge til neste gang jeg kommer for sent - lover. Vi går igjennom det som har skjedd siden sist og ser litt sammen på det som skal skje i uka som kommer. Rammen er en time, men vi bruker sjelden mer enn 30 minutter. Men 20 mennesker som sitter sammen i 30 minutter er 10 timers arbeid. Det er viktig å være klar over ressursbruken til møtevirksomhet. Her har vi en del å gå på. Mange klager på for mange og lange møter, vi må bli flinkere. Vi må nok snart innkalle til møter som skal drøfte hvordan vi skal redusere møteantallet.

De beste og mest nyttige møtene er de som vi tre kunstneriske sjefer har sammen, altså med ballettsjef Ingrid Lorentzen og musikksjef John Helmer Fiore. Men John er mye på farten, så orkestersjef Jørn Pedersen møter i hans sted i våre faste møter. Vi diskuterer hvordan vi best skal samhandle, ikke minst når det gjelder alle de prosjektene som ikke ligger direkte inn under våre spesifikke fagområder. Og det er etter hvert ganske mange. DNO&B har håndtert disse arrangementene på ulike måter og vi er fremdeles i en prosess hvor vi ser på hvordan vi best skal utvikle dette området, både kunstnerisk og organisatorisk.

En annen veldig lystbetont del av jobben er å høre på unge sangere. Det er like spennende hver gang. Det er selvsagt bare svært få av de som får prøvesynge som blir engasjert. Men hver sanger uttrykker seg sterkt personlig gjennom sangen. Det er kroppen, bevegelsene, tankene og følelsene til den enkelte som er selve instrumentet. Spesielt morsomt er det når jeg kan registrere en utvikling, når sangere tar imot utfordringer, jobber med seg selv og viser evne til å forbedre seg.

Tirsdag fikk jeg høre Lina Johnson i rollen som Adele i Flaggermusen. Hun hadde debutert hos oss mens jeg var i Sydney. Hun ble engasjert helt i siste liten da vi trengte en tredje besetning rett før prøvestart i november. Det var morsomt å se hvordan hun løste oppgaven på sin måte. Hun bragte inn nye farger og nyanser til rollen. Det er ofte det som er vanskelig: hvordan ivareta regien samtidig som man vil legge sin egen personlighet i rolletolkningen. Ensemblet bak Flaggermusen har vært enestående til å utvikle seg underveis.

Denne uken ble også salgstallene for 2012 offentliggjort. Selvsagt er det gledelig at Operaen er godt besøkt, bedre enn noen gang. Men vi må samtidig være klar over at det slett ikke er vår eneste legitimitet, og heller ikke vår viktigste. Det føles både unødvendig og nesten ubehagelig å måtte gjenta det, men det er det kunstneriske innholdet som vi bør og skal måles på. På innholdssiden har vi også grunn til å være fornøyd med mye, men det er også mye vi kan gjøre bedre - her er det ingen grunn til å være selvtilfreds.

Vi skal måles mot det beste. Å se og høre hva som foregår på andre operahus er en nødvendig øvelse for en operasjef. Onsdag dro jeg til Wien, en by med tradisjoner som knapt noen annen. Det vakre operahuset med sine 2300 plasser kan vise til en besøksprosent på over 99%. Denne uka, som de fleste, spilte de forestilling hver eneste kveld og presenterte fire ulike titler: Maskeballet, Manon av Massenet, La Cenerentola og Pique Dame, som jeg så onsdag kveld. Det var en opplevelse å se Grace Bumbry i rollen som Grevinnen. Bumbry fylte i følge Wikipedia 76 år 4. januar i år! Hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd som Venus i Bayreuth i 1961 og er ellers kjent for sine mange fremførelser av Bess, i Gershwins opera "Porgy and Bess".

Wieneroperaen er utvilsomt en av verdens aller fremste, med svært god akustikk. Orkestergraven er hevet slik at kontrabassene så vidt holder seg under scenekanten. Musikerne er mer synlige enn det som er vanlig på andre operahus. Dirigentens overkropp ruver over graven og er synlig for alle. Det gjør at orkestrets tilstedeværelse oppleves sterkere. Musikken, som først og fremst er premissleverandør for handlingen i opera, blir rett og slett tildelt en sterkere rolle. Jeg ser frem til å snakke med John Fiore om hva han synes om dette.

Torsdag hadde jeg morgenmøte med operasjefen, Dominique Meyer, som jeg kjenner fra han var operasjef i Lausanne og senere sjef for Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Operasjefen i Wien sies å være landets nest viktigste person. Stillingen blir utnevnt direkte av kulturministeren. Meyer snakket litt om spillet som pågikk i kulissene før hans utnevnelse for noen år siden. Det var kjent at "Kansleren" ville ha sin favoritt til jobben og det ble spekulert mye i avisene. Kulturministeren var sterk, stod på sitt og fikk gjennom sin kandidat. Nå er det fred i Wien, Meyer er en populær mann i alle kretser og nyter stor respekt for måten han leder huset på. Han er samtidig ansvarlig for all casting - en oppgave det ikke er mange operasjefer som påtar seg. Det er inspirerende å snakke med kollegaer om sangere, dirigenter og regissører. Vi utvekslet repertoarplaner og skal se nærmere på muligheter for å samarbeide, selv om både hans og mine planer for en stor del er lagt frem til min kontrakt utløper sommeren 2017. Meyer har foreløpig kontrakt frem til 2020.

På flyet ned til Wien traff jeg tilfeldigvis på Jon Fosse som jeg hadde mye samarbeid med i Bergen. Også han er i operabransjen. Hans roman "Melancholia" var utgangspunkt for en libretto til en opera av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas som hadde premiere på Pariseroperaen for noen år siden. Den ble senere også vist i Norge. Nå skiver Haas på en ny opera basert på Fosse roman "Morgon og kveld", denne gang på oppdrag fra Covent Garden. I tillegg har han levert en libretto til den kinesiske komponisten Du Wei som skal urfremføres i Beijing.

Fredag hadde jeg besøk fra Venezuela. Erik Becker Becker, en av de nærmeste medarbeiderne til grunnleggeren av El Sistema, José Antonio Abreu, var i Oslo. Erik Becker Becker var utrolig hjelpsom da jeg var i Caracas for to år siden og innledet samarbeidet med denne fantastiske organisasjonen. Notater fra besøk finner du hvis du blar deg tilbake her på bloggen. Vi avsluttet en hektisk uke med en god middag og besøk i Konserthuset der Truls Mørk var solist. Becker Becker var begeistret og inviterte Mørk til Caracas da vi besøkte ham i garderoben etter konserten.

I dag søndag er det siste forestilling av Don Pasquale. Det var lenge usikkert om Johannes Weisser kunne synge. Espen Langvik, som sang partiet "Malatesta" for et par år siden, ble gjort klar til å synge fra sidescenen, mens Johannes skulle spille partiet uten å synge. Men i siste liten ser det ut til at legene har klart å hjelpe Johannes slik at han både kan stå på scenen og synge samtidig, noe som virkelig er en fordel for en operasanger. Men vi beholder Espen i kulissene for sikkerhets skyld og krysser fingrene for Johannes. Espen fortjener stor ros for sin holdning og innsats

Dagboknotater fra Operaen 1

Etter at jeg sist søndag publiserte et "reisebrev" fra Sydney her på bloggen, har jeg fått mange hyggelige bemerkninger om at det ble satt pris på. Jeg vil forsøke å fortsette med og dele tanker og opplevelser - gi en liten oppsummering av uka som er gått. Om det blir en regelmessig foreteelse eller mer sporadiske skriblerier vil tiden vise.

Fredag kveld fikk jeg vite at Aase Nordmo Løvberg er gått bort. Hun var en av de aller største. Hun var ledende lyrisk-dramatisk sopran på Stockholmsoperaen på 50- og 60-tallet. "I feel religious when I hear that girl sing" uttalte Jussi Björling til Opera News i 1959. Han var også ofte hennes partner på scenen, bl.a. med Nordmo Løvberg som Leonore i Trubaduren, Tosca, Aida og ikke minst i legendariske forestillinger av Cavalleria Rusticana. Nordmo Løvberg sang fire sesonger på Met, sang både Elsa og Sieglinde i Bayreuth og ikke minst var hun Karajans foretrukne sopran i flere år på Wiener Staatsoper. Vår første operasjef Kirsten Flagstad engasjerte henne som Desdemona i Verdis Otello i 1960, og hun sang senere flere store partier ved Den Norske Opera.

I 1978 ble hun etter innstendige oppfordringer selv operasjef, men etter det som ble sagt, var det ikke en rolle hun trivdes godt med. Hun ba om å få gå av og trakk seg tilbake fra rampelyset i 1981. Hun var et menneske som ble elsket av alle: varm, ydmyk og sjenerøs. Jeg så henne på scenen som Amelia i Maskeballet og husker hennes sterke utstråling og vakre stemmeklang. Hun var også min første operasjef, da jeg i et halvt år vinteren 1980 fikk et vikariat som inspisient på Youngstorvet. Hun rakk heldigvis å gjøre flere grammofoninnspillinger, blant annet den legendariske innspillingen av Beethovens 9. symfoni med Otto Klemperer. Flere klipp er å finne på YouTube. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet at Opera-Norge nå tar farvel med en av sine aller største sangere gjennom tidene.

Jeg kan ikke huske å ha måtte avlyse en forestilling eller konsert i løpet av de drøye tretti årene jeg har vært i bransjen. Og har jeg måttet det, har jeg fortrengt det. Det har vært mange kritiske situasjoner, men en løsning finnes nesten alltid. Jeg husker en gang mens jeg var regiassistent i Køln. Vår Cho-Cho-San ble syk samme dag som forestillingen skulle finne sted og en gjest ble hentet fra Italia og ankom halvannen time før forestillingen skulle begynne. Hun hadde aldri sett vår ganske krevende oppsetning, så jeg ga henne regianvisninger i taxien på vei fra flyplassen. Jeg fikk selv på meg kimono og sminket til skjeve øyne, improviserte en utvidet rolle som Butterfly's tjener og fotfulgte henne under hele forestillingen slik at jeg kunne viske til henne hvor hun skulle gå og hva hun skulle gjøre underveis.

Men denne uken måtte vi avlyse tre ganger. Det føltes nesten uvirkelig. Brenden Gunnell, som synger det store og krevende partiet "Male Chorus"  i "The Rape of Lucretia", ble akutt syk og vi maktet ikke å finne en erstatter. Begge forestillingene vi skulle ha spilt i Sandnes Kulturhus ble avlyst. Og fredag ble et fly fra Hammerfest til Alta kansellert, hvilket førte til at våre solister som er på Nord-Norge-turné med et nyttårsprogram, måtte avlyse konserten i Narvik - etter at tirsdagens planlagte konsert i Havøysund måtte avlyses grunnet værkreftene. Det er trist for publikum, men oppleves virkelig helt forferdelig for alle involverte, ikke minst for sangerne som skulle stått på scenen. En stor takk likevel til alle som stod på for at vi skulle klare det. Denne gangen var det høyere makter som hindret oss.

Pål Christian Moe har vært en super kollega og god venn gjennom mange år. Han er nå tilknyttet operaen som kunstnerisk rådgiver. Han har allerede reddet oss i kritiske situasjoner, men først og fremst bidrar han med sin enorme erfaring og enestående oversikt over det internasjonale operamiljøet. Han kjenner virkelig alt og alle, er kontinuerlig på reisefot, og har jobbet med opera hver dag siden han også startet som inspisient ved Den Norske Opera for snart 35 år siden. Han har jobbet for Deutsche Grammophone og var i mange år nærmeste medarbeider til operasjefen i Paris. Nå er han bosatt i Berlin og har ansvaret for "casting" både ved operaen i München og ved Glyndebourne-festivalen.

Denne uka var han i Oslo for å diskutere rollebesetninger for fremtidige produksjoner. Vi bruker i stor grad vårt egne ansatte sangsolister, men engasjerer også gjester til sentrale partier. For å få tak i de beste, må vi være tidlig ute. Det betyr i enkelte tilfeller faktisk at de må bookes 3-4 år i forveien. Mandag kveld var Pål Christian og jeg og så den fine oppsetningen av "Don Pasquale" som hadde hatt reprise-premiere mens jeg var i Sydney.

Tirsdag dro jeg til Stockholm for å se siste forestilling av oppsetningen av La Bohème, som de har spilt i noen år. Min kollega Birgitta Svendén bød på räkmacka på sitt kontor før forestillingen, ganske sliten etter å ha sittet i arbeidsretten hele dagen. Men hun var en generøs vert som vanlig. Denne kvelden hadde hun også besøk fra en gjeng fra San Fransosco-operaen og castingsjefen ved operaen i Stuttgart, og vi ble alle invitert på et glass i pausen. Stockholmsoperaen er ikke like velutstyrt som vår, men jeg har alltid elsket den. Det var til Stockholm jeg først og fremst dro for å se opera som ung operaentusiast. Det var en annen atmosfære der enn på Youngstorvet. Den stolte historien sitter fortsatt i veggene.

Jeg er blitt bedt om å lede et utvalg for å se hvordan vi best kan utvikle Dronning Sonjas Musikkonkurranse og har spurt Birgitta om bidra med sin erfaring. Hun var en av verdens ledende altsangerinner mens hun var aktiv. Nå gjør hun en kjempejobb som operasjef ved Stockholmsoperaen, et hus med lange og stolte tradisjoner. Et par dager senere fikk jeg en overraskende invitasjon til å sitte i juryen for det som kanskje er den aller viktigste sangkonkurransen i verden, BBC Singers of the world i Cardiff. Listen over navn som har markert seg der er imponerende: Bryn Terfel, Dmitri Hvorostovsky, Karita Mattila og Anja Harteros for å nevne noen. I år finner konkurransen sted fra 16.-23. juni. Jeg synes det var veldig stas å bli spurt og gleder meg til å følge den konkurransen fra innsiden - vil nok kunne snappe opp et og annet som også Sonja-konkurransen kan dra nytte av.

Denne uka avla jeg også et besøk hos Snøhetta i deres lokaler ved Akershus-stranda med panoramautsikt over fjorden. Nyansatt daglig leder Stein Slyngstad og Kjetil Thorsen bød på omvisning og lunsj. De har imponerende velutstyrte verksteder. Det ble en inspirerende samtale med utveksling av ideer og utsikter for et spennende samarbeid.

Evnen til å kunne samarbeide er kanskje den viktigste egenskapen for å kunne lykkes som operasjef. Jeg får øvd meg og blir utfordret daglig. Denne uka hadde vi et konstruktivt møte med MFOs representanter internt og eksternt (musikernes fellesorganisasjon) for å se på korsangernes arbeidstider. Vi hadde også et internmøte for å planlegge "Åpen dag" som skal arrangeres 31. august. Vi bør alle legge mye energi i det prosjektet. Åpen dag skal bli et uforglemmelig møte med Operaen for tusenvis av nysgjerrige. Vi skal stille med alle husets kunstneriske ressurser og by på et fantastisk program.

Forberedelsene til sesongboka er i gang - det første programmet signert Ingrid Lorentzen og meg selv. Jeg tror Ingrid er like forventningsfull som jeg er. Hvordan vil programmet bli tatt imot? Våre sangsolister har stilt opp som fotomodeller til sesongboka. Eli Kristin Hansveen tok imot utfordringen om å la seg fotografere med en gedigen tigerpyton-slange på 30kg rundt halsen. Ketil Hugaas kom slepende på en "oppblåsbar Barbara", mens Nils Harald Sødal satt med nesa langt nede i et rødvinsglass mitt i arbeidstida.

Jeg hadde også besøk av primus motor for operaproduksjonen i Trondheim Roar Leinan denne uka. Han har engasjert Randi Stene som rådgiver - et sjakktrekk spør du meg. Det skal bli veldig spennende å se hva hun finner på.

Det står mye på spill

Til åpningen Oslo Kammermusikkfestival 10 august 2012

For Beethoven stod det mye på spill. Det var ikke mange lystige toner vi nettopp hørte. Beethovens prosjekt var å vise vei gjennom mørket, smerten og fortvilelsen - til håpet og lyset. Veien var for ham lang og tung. At Beethoven, da han skrev denne musikken, allerede hadde begynt å miste hørselen og måtte forholde seg til et liv uten lyd, er uforståelig. At han senere som helt døv, fant fram en musikk som fremdeles ryster, beveger og trøster - er et mirakel.

Beethovens musikk er et godt eksempel på at musikken kan gi oss en erfaring, en opplevelse av virkeligheten, som vi kun finner i  musikken. Den gir oss innsikt i egne og andres liv. Musikken er ikke noe som ligger utenfor oss selv, utenfor våre liv, men noe som gir oss tilgang til en del av livet som ellers ville ha forblitt skjult for oss. Og fraværet av komponister - som for eksempel Beethoven -  ville ha hatt katastrofale følger. Som Friedrich Nietzsche uttrykte det: "Uten musikk ville livet være en misforståelse".

Et liv uten musikk er et sted i helvete. Og det var altså her Beethoven befant seg, men han fikk likevel tilgang til klanger, melodier og musikalske former som fremdeles overrasker, får oss til å erfare sorg og fortvilelse, men som også forsoner, lindrer og trøster.

Kontraster har Arve Tellefsen satt som tema for årets Kammermusikkfestival. Og sterkere kontraster enn hos Beethoven kan jeg ikke tenke meg. Men det er ikke kontraster i betydningen uforsonlige motsetninger. Tvert i mot - det er kontraster som utfyller hverandre, motpoler som står i avhengighetsforhold til hverandre - enkeltheter som samlet viser helheten.

I en åpningstale for denne 22ende i rekken av kammermusikkfestivaler i Oslo, ønsker jeg å gi uttrykk for takknemlighet overfor komponistene - både overfor de levende og de døde. Det programmet som ligger foran oss i dagene som kommer, er en mulighet for oss publikum til å kunne ta del i en ufattelig rik livserfaring. Komponistene har etterlatt seg klingende vitnesbyrd som det er et privilegium for oss publikum å få tilgang til.

Men det er også en annen gruppe mennesker som vi står i dyp takknemlighetsgjeld til - nemlig musikerne. Som for Beethoven står det også for dem mye på spill. Som musikersønn har jeg fått erfare og forstå hva det koster å være musiker. Selve utdannelsen er som vi vet, enormt lang. Forberedelsene til å nå et ferdighetsnivå bare for å komme inn på et studium tar mange år. Og jeg tror knapt det er noen annen yrkesgruppe som bruker så mye tid og krefter på konstant faglig oppdatering livet gjennom. Etter en ukes fravær av daglig øving, begynner det for de fleste å bli kritisk. Ferie har for en yrkesmusiker som vil holde faglig nivå, et annet innhold enn for de fleste av oss.

Det er den rent tekniske og fysiske siden av yrket. Det andre siden, som vi publikum bør verdsette, er det tidkrevende arbeidet musikerne må gjøre for å trenge inn i musikken, for å gi oss publikum tilgang til musikkens dypere lag. Det krever et alvor og en fordypelse som vi kunne trenge mer av innen mange andre områder i dagens samfunn. Jeg ønsker altså å bruke denne anledningen til å hedre våre profesjonelle musikere, gi dem den honnør de fortjener for den livsviktige oppgaven de utfyller.

Og da er det også betimelig å komme med en oppfordring til oss alle om å legge til rette for at vi fortsatt skal ha profesjonelle musikere i fremtiden. Det handler om å styrke musikkundervisnungen i skolen, om å satse på talentene, om å gi profesjonelle musikere gode vilkår, men det handler kanskje først og fremst om å gi så mange som mulig sjansen til å få lære seg å spille et instrument. Og her spiller musikkskolene en nøkkelrolle. Det tilbudet vi har i dag, på tross av alle forbedringer de siste årene, er altfor dårlig.

Jeg har hatt anledning til å samarbeide med musikkopplæringsprosjektet El Sistema i Venezuela og har sett på nært hold hvilket alvor og hvilken innsats som legges til grunn der, under livsvilkår som vi knapt kan forestille oss. I motsetning til de få minuttene som norske barn får av undervisning én gang i uka, dersom de i det hele tatt er så heldige å komme inn på en musikkskole, så får barna fra slummen i Venezuela tilbud om daglig musikkundersvisning. De fattigste får tilgang til den rikeste kulturen, i Norge er det dessverre fortsatt slik at vi som materielt sett er så styrtrike, ofte gir oss tilfreds med en fattigslig kultur.

Samlet her i Edvard Munchs storstue er det selvsagt fristende å komme med enda sterkere utfall mot den katastrofale mangel på forvaltningsansvar vi kan vise overfor vår kulturarv, men jeg skal la det være og heller, som det passer seg for en åpningstale av en kammermusikkfestival, bruke tiden på å takke og hylle de mange som står bak arrangementet og som hvert år gir oss publikum tilgang til mye uhørt musikk som utvider og beriker vår erfaring av å være sammen i en konsertsal.

Først og fremst går selvsagt takken til festivalens grunnlegger og sjef gjennom alle disse årene, Arve Tellefsen. Det er sagt og skrevet så mye godt om deg Arve, men ikke et ord har vært for mye, og jeg ønsker å stille meg i rekken av beundrere. Samarbeidet vi har hatt gjennom de siste 7-8 årene har vært umåtelig inspirerende. At du har holdt ut som festivalsjef i over 20 år, står for meg, som nettopp har avviklet en sjuårsperiode som festspilldirektør, som en ufattelig stor prestasjon. Selvom det faktum at din festival ikke finner sted i Bergen, kanskje må kunne sees som formildende omstendigheter.

Jeg ønsker deg og dine medarbeidere alt godt i dagene som kommer. Jeg håper publikum igjen griper sjansene og muligheten du, dine medarbeidere og dine musikere gir oss.
Det står mye på spill.

Fra Tryllefløyten i Nordfjordeid til Don Carlos i Lisboa

Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.

Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.

Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.

Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av Jungelboken på Det Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.

Festspillkunstnere i Berlin

Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.

I Berlin har jeg hatt møter med ulike folk med tanke på framtidige festspillproduksjoner. Calixto lovet å komme tilbake til Bergen, men jeg vet ikke riktig når det blir. Han er ekstremt opptatt framover med store prosjekter både for Ruhrtriennale og til kulturprogrammet for OL i London. Nå i slutten av uka har han premiere på en oppsetning i Barcelona, over en tekst av Edgar Alan Poe.

Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.

Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.

Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.

Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!

Innspurten

Jeg nærmer meg målgang på årets maraton. Rent fysisk kjenner jeg at kroppen er blitt utsatt for en dårlig kombinasjon av lange dager, lite søvn og mange nokså usunne måltider. Men jeg er mer inspirert, ja, mer oppløftet av det jeg har hørt og opplevd, enn det jeg var i starten. Da var jeg ganske frustrert over problemene som hadde tårnet seg opp med avlysninger, dårlig vær og askesky. Men vi har klart å takle utfordringene. Jeg har en fantastisk stab, medarbeidere som står på døgnet rundt og gjør en helt formidabel innsats. Støtten og innsatsen fra medarbeidere, medvirkende og de mange frivillige gjør meg både glad og takknemlig. Mange oppmuntringer og hyggelige ord fra publikum som jeg møter setter jeg også stor pris på. De store kunstneriske øyeblikkene har det vært mange av, uforglemmelige konsertopplevelser som gir energi og glede.

Før gårsdagens Festkonsert måtte vi forandre på programmet. Det var ikke hyggelig å gå foran en fullsatt Griegsal og si at vi ikke hadde klart å forberede den annonserte konserten av Vivaldi for fire fioliner. Selv om verket bare er på åtte minutter, var det mange som hadde sett fram til å høre Arve Tellefsen sammen med legendariske Ida Haendel og de to nye store talentene Vilde Frang og Guro Kleven Hagen. En tilreisende publikummer kom bort til meg i pausen og uttrykte sin skuffelse og var ikke nådig. Hun syntes vi hadde vært uprofesjonelle. Hun mente at dersom dette hadde skjedd i Wien, ville jeg ha blitt pepet ut. Jeg svarte at det er mulig, men i Wien hadde publikum også visst hvem Ida Haendel er.

De første internasjonale rapportene har begynt å komme. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde også i år en stor artikkel om Festspillene i utgaven sist lørdag, der kritikeren spesielt trekker fram Henrik Hellstenius’ prosjekt Ørets teater. Det ligger ikke noen lenke på nettet, men vi forsøker å få den oversatt til våre hjemmesider. Der kan dere for øvrig snart også lese Gunnar Danbolt åpningstale. The Daily Telegraph trykket sin festspillreportasje i går og skrev bl.a. dette om Marthalers forestilling:

"Furthest of all from nostalgic folksiness was the astonishing new theatre creation ±0 from the maverick German director Christophe Marthaler. I have too little space to describe the peculiar magic of this show, which summons up the strange emotional worlds of a bunch of eccentrics marooned in a hut somewhere in Greenland.

Like the characters in Oliver Sachs’s case histories, they use music to co-ordinate their inner and outer lives, but the music doesn’t always work. Watch out for this extraordinary show when it comes to the London Cultural Olympiad next year."

Først til Bergen, så til Londons olympiske kulturprogram. Slik skal det være med Nordiske impulser. Resten kan leses her.

I dag skal jeg på Troldhaugen og høre på unge prisvinnere fra Barratt Due musikkinstitutt. Før det kommer sjefen for Edinburgh-festivalen, Jonathan Mills, innom kontoret. Han kom også til Bergen for å se Marthalers forestilling ±0, som han planlegger på sin festival i 2012. Senere i dag, kl. 16.30, skal jeg ha en samtale med Holberg-prisvinner Jürgen Kocka i Logen, som er åpen for publikum. Og i kveld gleder jeg meg spesielt til å høre Erling E. Guldbrandsen snakke om Brahms og Schönberg foran konserten som jeg kanskje har sett aller mest fram til. Jeg har satt sammen mitt absolutte yndlingsprogram med Brahms’ klarinettkvintett og Schönbergs magiske Verklärte Nacht.

I morgen er det oppsummering på en åpen pressekonferanse i Logen kl. 12.00. Jeg skal gi min subjektive opplevelse av årets festspill og ikke minst komme med smakebiter av hva som venter oss til neste år, da Festspillene skal feire sitt 60-årsjubileum.

Den store dagen

Lørdag morgen, og jeg våkner til store forventinger. 10 festspilldager ligger bak oss, 5 foran oss. I dag, lørdag 4. juni, er for meg et høydepunkt. Det er i dag det store møtet skal finne sted. 200 unge musikere fra hele Norge skal møte 200 unge musikere fra Venezuela. Vi skal først få møte El Sistemas José Antonio Abreu i en samtale med lederen for Barratt-Dues musikkinstitutt, Stefan Barratt-Due, og rektor på Norges Musikkhøyskole, Eirik Birkeland. Den samtalen finner sted i Logen kl. 14.30. Deretter går vi over til Grieghallen. Jeg gleder meg enormt til å oppleve dette møtet som jeg har tro skal sette spor etter seg i norsk musikkliv.

Dagen i dag tror jeg byr på det mest omfattende programmet i Festspillenes historie. På teateret har vi premiere på Marthalers ±0, en forestilling jeg vet det kommer ganske mange langveisfarende for å se. Dessverre virker det ikke som om det er mange som er nysgjerrige på å se en av vår tids mest nyskapende teaterinstruktører. Og det spilles også både på Småscenen og Lille scene.

Alle komponisthjemmene er fylt med toppmusikere, som legendariske Ida Haendel på Lysøen og Hemsing-søstrene på Valestrand. Christian Poltéra har samlet venner til kammermusikk i Håkonshallen. Henning Kraggerud presenterer klassiske nordiske perler sammen med Mathias Zachariassen i Johanneskirken kl. 21.00 i kveld. Jeg var innom der i går kveld og fikk høre slutten på Christian Ihle Hadlands konsert og kunne fastslå at kirken fungerer utmerket som konsertlokale. Musikerne fra DalaSinfoniettan (som skal spille der i kveld og som ellers også har mange oppgaver denne helgen) traff jeg på gata i går, like før midnatt. De hadde øvd og var sultne. Det er ikke så lett å oppdrive noe særlig fornuftig mat i Bergen på den tiden, så for å unngå den verste søppelmaten, geleidet jeg dem til pølseboden i Kong Oscars gate. Den har reddet mange sultne musikere og festspillgjester tidligere.

Nå som også festspillværet endelig ser ut til å ha ankommet, ligger det an til kjempestemning på Torgallmenningen i kveld. Der blir det gratiskonsert med gjester fra Cuba, Venezuela og Romania, pluss at Hemsing-søstrene skal få vise seg fra nye sider.

Jeg har fått Sophia og de to yngste barna Kristian og Susanne på besøk, i tillegg til mine foreldre, svigerforeldre og mye øvrig familie og venner. For de yngste ble fiolinsonater i Håkonshallen litt tung kost, men rumba-rytmene til Yoruba Andabo på Ole Bulls Scene slo an. Min svoger Øyvind Kvalnes har tilbragt natta i fengselet og har twittret ivrig derfra, se @okvalnes og #nattikasjotten.

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.


Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.




Middag på Enhjørningen.

Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?

Dramatisk innspurt

Det har vært mer dramatikk enn jeg har ønsket meg de siste dagene. Ikke bare ligger det lavtrykk og tunge skyer på vent ute i Nordsjøen, men i dag våknet en vulkan til live på Island og truer flytrafikken med ny askesky. For noen uker siden fikk vi vite at kineserne som skulle presentert den fine Fosse-oppsetningen fra Shanghai ikke fikk reise, noe som skapte et hull i programmet. Nyheten om vulkanutbrudd gjør oss berettiget bekymret om våre islandske venner kan forlate sagaøya. Etter planen skal teknikere og skuespillere fly til Bergen i morgen for å forberede premiere på Baltasar Kormákurs oppsetning av Gerpla etter Halldór Laxness’ roman med samme navn, førstkommende torsdag.

Onsdag ble hovedrolleinnhaveren til åpningsforestillingen syk og måtte skiftes ut. Dirigent Baldur Brönnimann og regissør Eirik Stubø dro i helgen til Köln for å prøve med vår nye Kong Ødipus, Gordon Gietz. I morgen kommer de alle til Bergen for innspurten. Nå burde alt være lagt til rette for at premieren skal gå som planlagt. Så får vi håpe at vinden ikke blåser vår vei, slik at askeskyen ikke stopper flytrafikken. Vi ber også til værgudene om å være vennligsinnet mot oss på onsdag, slik at åpningsseremonien på Torgallmenningen kan gå som planlagt.

Original kriseløsning

18. mai ble den tyngste jeg har opplevd på lenge. Ikke grunnet utagerende 17. mai-feiring, men fordi vi plutselig stod uten tenor til å synge hovedrollen i Festspillenes åpningsforestilling Oedipus Rex. Ikke før jeg var kommet på kontoret i 8-tiden, kom meldingen om at Andreas Conrad, som er engasjert til partiet, ikke kom tilbake fra Berlin da han er blitt syk. At hovedrolleinnehaveren kaster håndkleet etter tre ukers prøvetid, bare dager før premieren, er et mareritt for alle involverte. Spesielt vanskelig er situasjonen fordi partiet er ekstremt krevende, operaen ganske sjelden framført og tenorer uansett en etterspurt vare. Jeg og operasjef Mary Miller saumfarte våre kontaktnett og satt klistret til telefonen hele dagen, ja, til langt ut på kvelden i går.

Etter å ha møtt skuffelse på skuffelse, alle vi spurte var enten opptatt med andre engasjementer eller kunne ikke påta seg partiet på så kort varsel, så det ut til at vi endelig skulle få napp. En glimrende russisk tenor var visstnok ledig, det eneste problemet var at han satt fast i Moskva og ikke hadde visum. Agenten mente det ville ta minst en uke. Jeg ringte kontakter i utenriksdepartementet og uten at de lovet noe, mente de at de kunne hjelpe oss og hadde stor tro på at vi skulle kunne få til en snarlig løsning. Men så var det flere skjær i sjøen likevel. Agenten hadde ikke oppfattet situasjonen helt fullstendig. Tenoren hadde riktignok sunget partiet, men det var så lenge siden at han ikke våget å ta på seg oppgaven på så kort tid.

Korrupsjon i Bulgaria og neglisjering av Fosse igjen?

Tilbake i Bergen etter å ha flydd fra Grønland til Varna ved Svartehavet. En av fordelene med å fly ofte er tilgangen på internasjonale aviser. I weekendutgaven av Financial Times (FT) var det et stort intervju med Patrice Chéraeu, en av europeisk teaters virkelig store navn og i en alder av 66 år en legende, etter at han allerede som 32-åring revolusjonerte Bayreuth og hele fortolkningstradisjonen av Wagners operaer. Hans oppsetning av Ring des Nibelungen 100 år etter uroppførelsen skapte historie og har preget operaregi siden. I år har Chéreau kastet seg over Jon Fosse, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen (Fosses formel). Hans oppsetning av Draum om hausten er sett av mer enn 50.000 mennesker i Europa så langt. Nå står Eg er vinden for tur, med premiere i morgen tirsdag 3. mai på Young Vic. (Stykket ble uroppført på Festspillene i 2007 i regi av Eirik Stubø). Chéreaus London-premiere og comeback etter mange års fravær, er også foranledningen for intervjuet i FT som spør hvordan prøvene med skuespillerne Tom Brooke og Jack Laskey går.

«They are wonderful, young, different. They go so well together in a play which is, well, difficult,» svarer Chéreau.

På teatertur til Grønland

Det har vært ganske eksotisk å være festspillsjef i vår. Først dro jeg til Caracas og Havanna, begge besøk som vil sette spor etter seg på Festspillene. Jeg jobber fortsatt intenst med finansieringen av gjestespillet 4. juni med Caracas Youth Symphony Orchestra, men gjør fremskritt og er ved godt mot. I morgen kl. 06.10 reiser jeg til Grønland og Nuuk for å se premieren på festspillforestillingen ±0 av legendariske Christoph Marthaler. Det er etter det jeg vet første gang en forestilling av Marthaler blir vist i Norge. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd det ville skape stor interesse og er ganske stolt av denne produksjonen. Nå kan kanskje fortsatt mye skje, men jeg er både forbauset og skuffet over at forestillingene så langt er blitt vist liten interesse. Vi selger nesten ikke billetter. Jeg må bare fastslå at Marthaler er bortimot ukjent i Norge. På tross av at han er en av de ytterst få teaterregissører som har skapt stilhistorie i løpet av de siste 20 årene. At det er mange teaterarbeidere som verdsetter og kjenner Marthaler vet jeg, men blant publikum er han tydeligvis nokså ukjent. Det må vi gjøre noe med. Det ville være for galt hvis vi viser en helt ny forestilling av Marthaler uten at det blir en begivenhet folk får med seg. Også her har jeg en stor oppgave i dagene og ukene fram mot Festspillene. På onsdag er det premiere. Jeg håper selvsagt på at det skal bli en fin forestilling, men det er alltid knyttet risiko til nyoppsetninger. Men i Wien er forestillingene allerede så godt som utsolgte. Og å lansere noe helt nytt, er også en viktig oppgave for Festspillene.

Fra Nuuk drar jeg så torsdag til Varna i Bulgaria ved Svartehavet. Der har EFA, den europeiske festivalassosiasjonen, årskonferanse. Jeg skal dit for å presentere Bergen, for det er Festspillene som er vertskap neste år. Da kommer cirka 200 festivalledere fra hele verden for å være med på åpningsdagene av Festspillene. Mye av programmet er lagt, men også det skal fylle dagene mine framover. Allerede før sommeren, altså bare et par uker etter at Festspillene er ferdige 8. juni, skal vi ha programmet for 2012 ferdig. Det er godt å ha noen rolige påskedager bak seg, for de kommende ukene blir hektiske. Jeg skal forsøke å holde dere oppdaterte så godt jeg kan her på bloggen.

Kultur lønner seg

Tilbake i Norge etter 10 dager i Latin-Amerika, er fortsatt tanker og følelser preget av det jeg opplevde. Det var sterke inntrykk, først og fremst gjennom de mange menneskene jeg møtte. Ansiktene og lyden av barna som spilte Mahler på loftet av den ombygde politistasjonen utenfor Caracas vil sitte lenge igjen. Jeg gleder meg til å se og høre filmen til TV 2-reporter Robert Reinlund. Møtet med Maestro Abreu var høytidsstemt. Alle hans medarbeidere utstrålte den samme varmen og vennligheten. De sterke intrykkene har vært veldig motiverende for meg de siste dagene, som jeg stort sett har tilbragt med å fortelle om prosjektet og ikke minst forsøke å finansiere det enormt omfattende gjestespillet under Festspillene 4. juni. Vi skal frakte og innlosjere 250 mennesker. Utover menneskene trenger vi å flytte på fire tonn instrumenter og annet utstyr som vil ta ca. 41 kubikkmeter plass. Jeg gleder meg til den dagen det hele er på plass, men er ved godt mot og har fått mange svært positive reaksjoner.

The Spirit of Rumba and Ole Bull

Jeg har vært i snart fire døgn her i Havana, har opplevd mye og fått et visst innblikk i hvordan livet er her i den siste sosialistiske skansen. Jeg har møtt mange mennesker, offisielle representanter for kulturdepartementet, studenter, regissører, dansere, musikere og frie teatergrupper. Selvfølgelig har jeg bare sett en liten del av et land som rommer enorme kontraster og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar på hvordan kulturlivet og samfunnet her fungerer.

Ambassaden hadde lagt opp et veldig flott program for meg og Jon Fosse. Mandag traff vi ledelsen for kulturdepartementet i et litt offisielt og formelt møte, men ellers preges menneskene her av å være uformelle, direkte og vennlige. Vi diskuterte problemene på øya ganske åpent med folk. Også når det gjaldt forestillingen til Jon, ga folk uttrykk for sine ulike meninger. Regissøren Juan Carlos Cremata, som er en kjent filmregissør, hadde valgt en versjon av stykket der Fosses gjentakelser ble brukt i en slags samfunnssatire. Flere mente han gikk veldig langt i sin systemkritikk, andre mente at kritikken var overflatisk og ufarlig. Forestillingen hadde i seg selv estetiske kvaliteter, men avstanden til Fosse var stor, ja, på mange måter kan man si at innholdet egentlig ikke hadde mye med Jon Fosses teater å gjøre.

Cuba

Det er travle dager her, så det blir ikke så mye tid til å skrive - men her er i hvert fall noen bilder fra Cuba.

Sexy Fosse som systemkritikk

I går fløy jeg tidlig fra Caracas via Panama til Havanna og ble tatt hyggelig imot av Marit Lehmann, som er praktikant på ambassaden. Vi kjørte til hotellet som ligger midt i sentrum av gamlebyen, nede ved sjøen. Der ventet Jon Fosse og Dag Rune som kom allerede torsdag. Etter en lunsj ble vi kjørt til teatret, som heter Bertold Brecht-sentret. Det ble en uventet opplevelse, en helt annen Fosse enn det jeg noen gang har sett. Fire halvnakne unge mennesker som beveget seg i stilisert koreograferte erotiske positurer, men teksten ble fram ført på en svulstig overdreven måte som i gamle italienske tåreperser. Men det var godt laget. Denne gangen var det vanskelig å følge teksten på et språk jeg ikke forstår, fordi handlingen var så helt på tvers hele tiden. Underveis skjønte jeg at forestillingen hadde mange kommentarer til situasjonen på Cuba. Publikum var helt med og lo og kommenterte. Vi fikk vite at det var lagt inn mye systemkritikk og at det nok også var helt på grensen til hva som ble tolerert. Noen få gikk underveis, og det virket som om det var i protest.

I dag skal jeg ha møte med statssekretæren i kulturdepartementet, en dame jeg også traff på mottakelsen etter forestillingen. Det skal bli spennende å snakke med henne om både forestillingen og om kulturlivet generelt på Cuba. Jeg tror det ville vært veldig interessant å vise denne svært erotiske Fosse-forestillingen i Norge. Med teksting ville det fungert utmerket. Skal bli spennende å se hva statssekretæren vil si hvis jeg foreslår det.

Kvelden ble avsluttet med en hyggelig prat hjemme hos ambassadør John Petter Opdahl og hans mann Francisco Gabrera Gatell. I de sene timer rundet vi av med et besøk på en fantastisk privat restaurant, som sjåføren tipset oss om.

Venezuela til Bergen



José Antonio Abreu studerer festspillprogrammet.

For en fantastisk avslutning på besøket. Møtet med Maestro Abreu gikk over all forventning. Han var tydeligvis veldig godt informert og var med en gang klar på at han ønsket et langsiktig og tett samarbeid med Festspillene. Det var en stor opplevelse å treffe ham. Han er en vennlig, varm og enormt karismatisk person. Møtet varte i hele to timer. Robert fikk også god tid til å intervjue ham. De rundt ham, både Becker Becker, Mendéz og Guerrero, sa at de sjelden hadde sett ham så opplagt og at hans redegjørelse for El Sistema var veldig inspirert. Han ga rett og slett all støtte og grønt lys for at Festspillene og El Sistema skal starte et samarbeid i år. Samarbeidet skal strekke seg over flere år framover, ja, i alle fall de fem årene jeg har igjen som festspilldirektør. Det er virkelig en drøm som går i oppfyllelse.

4. juni så kommer altså Caracas Youth Symphony Orchestra til Bergen med i alt 250 personer. Det er ikke til å fatte. Vi har store utfordringer, men det skal vi klare. Det er jo bare snakk om å få dem transportert, skaffe dem husvære og gi dem mat. Vi må ha adskillige ekstra midler, men det skal jeg og Nina og resten av gjengen gå i gang med det samme. Dette er en unik sjanse som Festspillene ikke kan unnlate å ta.