Sider

fredag 4. mars 2011

Fosses formel

Mens Jon Fosse denne sesongen er totalt fraværende på norske teatre og norske kritikere har hevdet han er overeksponert, er Fosse i ferd med å få et globalt gjennomslag.

Han utfordrer teatret til å velge en ny metode som trenger inn i menneskelige relasjoner slik at de oppleves som samtidige og aktuelle. Hans betydning for teaterkunsten setter ham inn i rekken av store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.  

Oppsetningen av Jon Fosses stykke Draum om Hausten som ble fremført 42 ganger på Théâtre de la Ville i Paris i desember og januar, er et foreløpig høydepunkt i en karriere som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. Oppsetningen er sett av 45.000 mennesker i Paris! Og det er bare starten. Nå er oppsetningen på turné til Nantes, Anvers, Lille, Amsterdam, Milano, Poitiers, Rennes, Wien og  Marseille – i alt ca. 60 nye forestillinger!



Oppsetningen ble først vist i Louvre, som en del av en større mønstring der en av Europas ledende regissører Patrice Chéreau har fått frie tøyler som kurator. I en serie med utstillinger, filmer, forestillinger og konserter presenterer Chéreau sine favoritter. Etter begeistrete anmeldelser i Frankrikes største aviser, ble oppsetningen så flyttet til en av Paris' storstuer og presenterert som en del av Paris Autumn-festivalen.

Patrice Chéreau fikk sitt internasjonale gjennombrudd da han satte opp Wagners Ring des Nibelungen i Bayreuth i 1976, 100 år etter uroppførelsen. Hans radikale tolkning av Wagner ble møtt med voldsomme protester av konservative Wagner-tilhengere, men framstår i ettertid som banebrytende. Det skal for øvrig ha vært dirigenten for Ringen den gang, Pierre Boulez, som gjorde Chéreau oppmerksom på Fosses dramatikk. Chéreau har mottatt en rekke priser for sine mange filmer, teater- og operaoppsetninger.

Etter oppsetningen av Draum om hausten i Paris skal han sette opp Fosses Eg er vinden på Young Vic Theatre i London i samproduksjon med Wiener Festwochen, Théâtre de la Ville, Les Nuits de Fourvière-Lyon, Crec-festivalen i Barcelona og  Festival d'Avignon. At det er Jon Fosses dramatikk som lokker Chéreau tilbake til teatret etter mange års pause, er en sterk indikator på Fosses internasjonale gjennomslagskraft.

Jon Fosses betydning som sentral dramatiker i europeisk teaterhistorie begynner å bli tydeligere og tydeligere. I en sesong der ingen norske institusjonsteatre setter opp Jon Fosse, og norske aviser har vært opptatte av å sette spørsmålstegn ved hans produksjon, blir han møtt med stor interesse i utlandet. Aftenpostens Inger-Margrethe Lunde skrev tidligere i år at hun var skeptisk til at Jon Fosse fikk Ibsen-prisen og kalte det hun mener er en overproduksjon for en Fosse-slitasje: "Har man sett tre skuespill så har man sett alle." Suzanne Bordemann, som har forsket på Fosse, uttalte til Bergens Tidende samme dag som Fosse ble introdusert i Kina, at han er blitt overeksponert og at skepsisen er økende både i Norge og i utlandet.

Leif Zern, teaterkritiker for Dagens Nyheter, har fulgt Fosse helt siden starten og utga for et par år siden en bok om hans dramatikk med tittelen Det lysande mørket. På spørsmål fra Aftenposten om det er tendenser til en slitasje svarte han: "Jeg ser en ny bølge av interesse for Fosses skuespill i Europa, en bølge nummer to, om man vil, og det er ikke tilfeldig. Hvis man ikke ser dette i Norge, så er man provinsiell," og la diplomatisk til: "men det tror jeg egentlig ikke".

Jon Fosses teaterstykker er oversatt til mer enn 40 språk og nærmer seg ett tusen oppsetninger over hele verden. Det internasjonale gjennombruddet kom for bare litt over ti år siden. Å forstå omfanget av hans betydning er en stor utfordring fordi gjennomslaget er så kraftig og omfattende. Det utgis stadig nye bøker som forsøker å beskrive Fosses univers. Dramaturger og teatervitere over hele verden skriver avhandlinger på avhandlinger med ambisjon om å skildre Fosses dramatiske strukturer og innhold.

Sjefen for teaterdelen av Festspillene i Salzburg, Thomas Oberender, hevder at det er kommet noe nytt inn i teaterverden med tekstene til Fosse og peker på de sterke strukturene som setter rammer og frigjør på samme tid. Tidligere teatersjef på Nationaltheatret Eirik Stubø uttalte til Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift at Fosse "forandret måten jeg så på teater … det viktige er rommet rundt teksten, teksten i seg selv er temmelig banal." Her referer Stubø til sitt arbeid med Ibsen. Han sier at Fosse fikk ham til å forstå Ibsen bedre.

Den belgiske regissøren Luk Perceval er opptatt av at Fosses tekster stiller helt nye krav til spillestil, hvilket innebærer en stor utfordring for både regissører og skuespillere. At Fosses skuespill krever svært dyktige skuespillere og sterke regissører er også blitt brukt mot ham, men er antakeligvis nettopp det som har fått så mange toneangivende regissører til å interessere seg for hans verk. Kanskje er det også dette som i dag gjør at norske teatre kvier seg for å gi seg i kast med nyoppsetninger.

I en samtale jeg hadde med Fosse nylig hevdet han at mye nøkkelen ligger i det nynorske språket. Det er selve språket som åpner for den særegne blandingen av fortid, nåtid og fremtid som preger Fosses dramatikk. Fosses dramatikk er forløst av rytmen, klangen og det nynorske språkets struktur. Fosse evner til å forene flere plan på samme tid. Hans stykker foregår både på et realistisk, nåtidig plan og på et metafysisk, tidløst plan - samtidig.

Med hederlige unntak (De Utvalgte og Totalteatret) har det frie scenekunstfeltet gått helt utenom Fosses dramatikk, som først og fremst er blitt kanonisert av den europeiske høykulturen. At Fosse raskt ble tatt inn i varmen av institusjonsteatrene (Det Norske Teatret og Den Nationale Scene i Bergen var først ute, mens Nationaltheatret spilte senere en viktig rolle) var nok mye av årsaken til at de frie gruppene har holdt avstand. Men også den tradisjonelle tematikken i stykkene, døden og kjærligheten, virker nok fremmed på det alternative teatermiljøet.

Det har derimot vært medvirkende til Fosses globale gjennomslag, som er helt enestående i sitt omfang blant levende dramatikere. Han spilles på alle kontinenter og synes like aktuell uansett religiøs eller kulturell flora.

I min samtale med regissøren He Yan som nylig satte opp Fosse for første gang i Kina (det Beckett-inspirerte debutstykket Nokon kjem til å komme, som også skal vises på Festspillene i Bergen i slutten av mai) fortalte han at han etter første gjennomlesning av manuskriptet hadde stilt seg helt uforstående til dramaturgien. Først etter mange gangers lesning og intenst arbeid hadde teksten vokst seg tydelig og sterk og han nølte ikke med å si at arbeidet med Fosse har hatt avgjørende innflytelse for hans måte å arbeide med teater på. Det er antakelig her Fosses betydning er størst. Han berører klassiske menneskelige problemer rundt kjærlighet og død, men har funnet en formel, eller strukturer, som utfordrer teatret til å velge en helt ny metode som trenger inn i de menneskelige relasjonene slik at de oppleves som samtidige og aktuelle.

Slik kan vi allerede nå lese Fosse inn i en århundrelang europeisk teaterhistorie og uten blygsel nevne ham i sammenheng med store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar