Sider

onsdag 16. juni 2010

Rufende Stimme!

Minneord om Arne Nordheim, publisert i Bergens Tidende 16. juni 2010

HØSTEN 2007 like før festspillprogrammet for 2008 skulle gå i trykken, ringte Arne Nordheim til meg og sa:
- Jeg må dessverre melde pass, jeg har ikke krefter lenger. Verket for orgel og trombone, som han selv håpet skulle bli urfremført i Bergen, ligger fremdeles som en skisse i hans etterlatte manuskripter.

- Men du skal få tittelen og den er gratis! Den kan stå som en overskrift over hele mitt verk, fortsatte komponisten, som allerede da var sterkt redusert på grunn av sviktende helse. Med høy, men sprø stemme ropte han inn i røret:

- «Rufende Stimme!».

ARNE NORDHEIM står for mange som opprøren, ja rabulisten, som sto i første rekke blant modernister i Norge som brøt med den klassiske melodiske musikken. Nordheim var en nyskaper og opprører, men likevel en tradisjonalist, i den forstand at hans primære kilde var den romantiske musikktradisjonen. Hans opprør var et indre opprør, et ønske om fornyelse i form av å finne svaret på de samme spørsmål, gi uttrykk for de samme følelser og tanker, med sin egen samtids bevissthet og kunstneriske uttrykksmuligheter.

Arne Nordheims debut på Festspillene var på en på konsert i Logen for ganske nøyaktig 50 år siden. Tittelen på verket, «Aftonland», sier mye om europeeren Arne Nordheim, som var nært knyttet til den vestlige kultur og åndsliv. Mahler og Wagner var store forbilder, og ikke minst Grieg. Det var Nordheim som videreførte flammen fra Grieg, mens Griegs umiddelbare etterfølgere oppbevarte asken, for å vri på et kjent sitat av Gustav Mahler.