Sider

mandag 18. august 2008

Intrigespillets laboratorium

I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.

Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.

Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.

Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.

fredag 9. mai 2008

Umistelige skatter fra Hardanger

En vidløftig omgang med virkeligheten preget både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Det åpnet veien for mye klok innsikt.

Publisert i Bergens Tidende 9. mai 2008

Årets to jubilanter Geirr Tveitt og Olav H. Hauge er på mange måter motpoler, samtidig som det er mye som knytter dem sammen. Som personer må de ha vært svært ulike og deres livsløp fortonet seg også helt forskjellig. De ble født bare med få ukers mellomrom sommeren for hundre år siden. Tveitt riktignok ikke i Norheimsund, slik han selv ved flere anledninger hevder, men inne i byen på Nordnes. Ikke het han Geirr heller, ikke med én R en gang, men Nils.

Tveitt fremstår som den utadvendte selvsikre titan som tidlig blir klar over egne evner og setter seg høye mål for liv og virke. Han krever sin plass, har sterke meninger og meningers mot. Hauge derimot er en innadvendt, tvilende, usikker og famlende kunster. Tveitt fremstår som sunn og sterk med vilje og livskraft, mens Hauge nærmest er livsfornektende og livsudugelig i sitt tungsinn - i sin sjelenød - som kom til å prege hans liv.

fredag 25. april 2008

Opera som tv

Jean-Pierre Ponnelle forsto verdien av den gode tv-opera.

Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.


Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.

Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.

fredag 4. april 2008

Kjærlighet og virkelighet

Kaija Saariahos første opera berører grensene mellom hengivenhet og besettelse.

Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.

«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.

fredag 29. februar 2008

Ingen grunn til feiring

Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.

Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.

For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.

fredag 8. februar 2008

Kraft og virtuositet

Magnus Lindbergs fiolinkonsert er å høre på en ny cd.

Publisert i Morgenbladet 08. februar 2008.

Magnus Lindberg var festivalkomponist i Bergen i 2006 og han skulle være i Bergen under hele Festspillene, men plutselig en dag dro han hals over hode tilbake til Finland. Jeg traff en litt forfjamset Lindberg i resepsjonen på Hotell Norge, på vei til å sjekke ut. Han unnskyldte seg med at han måtte hjem for å komponere på en fiolinkonsert han skulle levere, men ikke var blitt ferdig med. Kan hende var det bare et påskudd for å komme bort fra det kalde og våte vestlandsværet, eller kanskje hadde han nettopp i Bergen fått den store inspirasjonen? Ikke rart jeg ble nysgjerrig på verket som ble fremført under Mostly Mozart-festivalen et par måneder senere. Jeg kunne ikke være til stede i New York, men maste på forlaget som sendte meg en kopi fra uroppførelsen slik at jeg fikk «tjuvlyttet» til verket. Min begeistring var stor og som mange vil se oppfører Festspillene verket til våren: med Oslo Filharmonien, Jukka-Pekka Saraste som dirigent og Lisa Batiashvili som solist.
Georgiskfødte Batiashvili er en av flere unge kvinnelige fiolinister som har markert seg internasjonalt de siste par årene. Den samme tendensen ser vi blant norske fiolinister. Det er kvinnene som dominerer, mens det for bare få år siden stort sett var mennene. Om det i særlig grad utgjør en forskjell for oss lyttere, skal være usagt, jeg tror ikke det. Det er i alle fall ingen utpreget feminin musikk Batiashvili gir seg i kast med. I tillegg til Lindberg får vi høre Jean Sibelius’ fiolinkonsert på en ny innspilling med Finsk Radios symfoniorkester under ledelse av Sakari Oramo.