Sider

søndag 26. mai 2013

Dagboknotater fra Operaen 17

Kor og orkester er operaens grunnmur
Premieren på Salome ble til en begivenhet. Ikke en ståplass ledig. Høylytte bravorop, plystring og ellevill begeistret applaus i mange minutter. Elizabeth Blancke-Biggs som sang tittelpartiet var et naturlig midtpunkt, men det var et helt lag av sangere som gjorde kvelden til sesongens høydepunkt for Nasjonaloperaen. Stefan Herheims betydning for norsk operakunst kan ikke verdsettes høyt nok. At vi samtidig som vi har fått dette fantastiske bygget, også har fått en norsk regissør i det absolutte internasjonale toppskiktet, er en inspirasjon for alle som jobber her. Det var hans femte oppsetning for Nasjonaloperaen og det blir selvsagt ikke hans siste. Stefan kommer tilbake ikke minst fordi Nasjonaloperaen har sangere som innfrir hans forventinger og kvalitetskrav.
I går var jeg som operasjef igjen stolt som en hane. Thor Inge Falch rolledebuterte i det store og krevende partiet som Herodes. Det krever enormt med forberedelser, hundrevis av timer med pugging og terping for at tekst og musikk skal sitte i kroppen. Men det var altså ikke forgjeves. Det er ikke mange tenorer i verden som gjør dette partiet like overbevisende som Thor Inge viste i går. Jeg er ganske sikker på at han snart vil få tilbud om å gjeste andre store operahus. Hege Høisæter rolledebuterte også i partiet som hans kone Herodias og tok et stort skritt inn i et dramatisk karakterfag. Hun fikk vist frem både store vokale ressurser og sterke skuespillferdigheter. Både Hege og Thor Inge skal gjøre store og viktige partier i neste sesongs oppsetning av Le Grand Macabre som har premiere 7. september. Publikum kan glede seg.
Sjefen for påskefestspillene i Salzburg, Peter Alward, en virkelig senior i det internasjonale operamiljøet og tidligere sjef for EMI Classic, hadde tatt turen til Oslo i går og var vill av begeistring. Stefan Herheims oppsetningen hadde premiere i Salzburg for to år siden, da med Berliner Filharmonikerne og Sir Simon Rattle i orkestergrava og med helt andre sangere. Peter Alward var helt tydelig på at vår oppsetning var tettere, sterkere og hadde et bedre sangerlag, enn de hadde i Salzburg, en oppfatning også Stefan kunne understøtte. 
Salome er en opera der orkestret spiller hovedrollen. Det gjør orkestret for så vidt alltid. Det er i orkestergrava at dramaet virkelig utspiller seg. Opera er ikke teater med musikk til. Opera er musikkteater der musikken ikke bare er impulsgiver for det dramatiske forløp, men det er først gjennom musikken dramaet blir til, det er gjennom å lytte til musikken at dramaet på scenen får mening. Vår musikksjef John Fiore stod i spissen for et orkester som har gjennomgått en enorm utvikling. Jeg har fulgt Nasjonaloperaen gjennom snart 40 år, og har kunnet konstatere at kvaliteten på orkesteret er blitt bedre og bedre. Men det er først i det nye huset at hele klangapparatet kommer til sin rett og virkelig får utfolde seg. 
Nå gleder jeg meg til de kommende forestillingene, jeg skal få med meg så mange som mulig. Når jeg blir spurt om hva som kjennetegner et operakompani i toppklasse, svarer jeg alltid: kvaliteten på kor og orkester. Et solistensemble kan også utgjøre en sterk identitet for et operahus, men det er først og fremst koret og orkestret som danner operakompaniets reisverk. Regissører kommer og går, dirigenter likeså. Solister i toppklasse kan hyres inn, men orkestret og koret er husets grunnmur. 
Å styrke disse kollektivenes profesjonelle kvaliteter blir da nødvendigvis den aller viktigste oppgaven for en operasjef. Og det er ingen lett oppgave. Det er et kjent fenomen at det er svært krevende arbeidsplasser, ofte preget av frustrasjoner, slitasje og spenninger som kan føre til et dårlig arbeidsmiljø. Dette har mange sider, er svært kompleks og er noe som de aller fleste korsangere og orkestermusikere vil kunne kjenne seg igjen i. Kontrastene mellom de store høydepunktene da musikerne og sangerne føler at ressursene blir forløst (slik tilfelle var med orkestret under Salome-premieren i går) og nedturer under prøver og forestillinger der musikerne og sangerne føler seg neglisjert og til tider motarbeidet, er store. At arbeidsklimaet i operakor og orkestre er krevende kommer kanskje først og fremst av at det er kunstnergrupper som består av høyt utdannede musikere og sangere som i utgangspunktet er sterke individualister.
Jeg tror det er få som helt er klar over hva som kreves for å bli en profesjonell musiker eller sanger. Det er alltid en enormt sterk vilje som ligger til grunn. Og kjærlighet til faget, til kunsten. Når musikerne opplever at deres kvaliteter ikke blir brukt, ikke blir sett, så forstår jeg at det oppleves som frustrerende. Samtidig må hver enkelt musiker og sanger også avfinne seg med å være en del av en stor helhet. Å utvikle en kultur der sangernes og musikernes enkeltprestasjoner blir sett og verdsatt samtidig som gruppefølelsen blir styrket, må være målet.
Både vårt kor og orkester har gjennomgått en rivende utvikling, men denne sesongen har kollektivene bare unntaksvis fått vist frem sin fulle styrke. Ja det var egentlig bare under oppsetningen av Cavalleria Rusticana og Pagliacci at publikum virkelig fikk høre korets fulle klangprakt, og nå under Salome at orkestret kunne vise frem hele sitt spekter. Repertoarvalget er avgjørende for at vi skal kunne bygge en kor- og orkesterkultur. Det må være variert. Å spille en forestilling mange ganger etter hverandre, som ikke stiller altfor store krav til orkestermusikerne eller koristene, kan gå på humøret løs.
I går kunne jeg se at musikerne hadde det helt topp. De satt ytterst på stolkanten og de utstrålte intens konsentrasjon og stor spilleglede. Nå er det på tide at koret i enda større grad blir sett og hørt. Det er for få som er klar over hva de egentlig er i stand til, både som musikalsk organisme og som scenisk kraft. Jeg må i enda større grad tenke på koret fremover. De må få utfordringer, både musikalsk og scenisk. Vi må får dem ut til publikum! Jeg gleder meg til avslutningen av neste sesong. Når vi i mai 2014 har premiere på Den flyvende Hollender kan vi virkelig få vist frem både koret og orkestret. Det må bli en oppsetning der vi kan få demonstrert at operaens grunnmur ikke bare er grunnsolid, men består av et gedigent reisverk som er i stand til å løfte publikum til de store høyder.

søndag 12. mai 2013

Dagboknotater fra Operaen 16



Suksess og fiasko med nye operaer

Det har vært store forventinger til at det nye operahuset skal åpne opp for og utvikle flere nye norske operaer. Sammenliknet med for eksempel våre naboland, ligger Norge langt etter når det gjelder utvikling av en nasjonal operatradisjon. Finnene har ledet suverent an, men også svenskene og danskene har hatt en større produksjon enn oss. Årsakene kan være mange, men et opplagt aspekt er at Norge ikke fikk sin nasjonalopera før i 1959. Da hadde danskene og svenskene hatt en operatradisjon i over 200 år!

Fredag hadde Nasjonaloperaen endelig premiere på en nyskrevet opera - Khairos! Det var altså en begivenhet av de sjeldne og forventningene deretter. Ikke minst hos opphavsmennene, komponist Knut Vaage og librettist Torgeir Rebolledo Pedersen, som har jobbet med stoffet i mange år. Begge har operaerfaring fra før, men å få fremført et helaftens verk på nasjonaloperaen var likevel nytt for dem begge.

På tross av at to av sangerne var indisponerte på premieren (begge hadde pådratt seg en lei virus infeksjon, men stod gjennom løpet på imponerende vis) ble det en sterk forestilling, der alle medvirkende gjorde en kjempeinnsats. Det var en oppløftet og fornøyd operasjef som hadde privilegium av å kunne takke alle på premierefesten. Først og fremst var jeg fornøyd fordi vi i dag har sangere og musikere som ikke bare er i stand til å fremføre krevende ny musikk-dramatikk, men som gjør det med en dyktighet, selvfølgelighet og ikke minst med et engasjement, som jeg vil påstå hadde vært utenkelig bare for få år siden. Nivået har steget enormt, samtidig som holdningene til moderne musikk har endret seg.

I tillegg til Khairos har vi i vinter spilt 13 forestillinger av barneoperaen Robin Hood på Hovedscenen, som også hadde et moderne atonalt tonespråk. Og nå skal vi snart i gang med prøvene på høstens store premiere Le grand Macabre av Ligeti.

I mars hadde vi det jeg vil karakterisere som et mindre vellykket fors
øk på å presentere ny norsk musikkdramatikk. Ideen var god og intensjonene de aller beste, men det skortet på gjennomføringen. Vi klarte ikke å innfri forventningene. Jeg ble minnet om hvor viktig det er å oppfylle forventningene, ikke bare innfri ønsket om å få fremført nye verk, men gjøre det godt nok. I iveren etter å få opp kvantiteten, må vi ikke redusere på kvaliteten. Vi hadde ikke satt av nok ressurser til å kunne yte opphavsmennene (i denne sammenhengen var alle de tre involverte komponistene menn) en adekvat scenisk fremførelse. Prosjektet som ble kalt Pagliacci inntar prøvesalen, var riktignok annonsert som et opera-laboratorium, og hadde et work-shop preg, men komponistene hadde tross alt komponert og levert ferdige selvstendige verk, og da er en mer eller mindre improvisert fremførelse ikke tilstrekkelig.

Olav Anton Thommessen var én av de tre komponistene som bidro med en nyskrevet opera og han har tydelig gitt uttrykk for sin misnøye. Selv om vi kan være uenig om mye, ikke minst om "regi-teatrets" plass og betydning, så hadde han grunnleggende rett i at dersom Operaen skal fremføre nye verk, så bør vi gjøre det ordentlig og ta ny musikkdramatikk minst like alvorlig som det klassiske repertoaret. Det synes jeg vi beviste at vi er stand til med Khairos, hvilket lover godt for fremtiden. Vi har allerede annonsert at vi skal urfremføre en ny opera basert på Peer Gynt neste år og sesongen etter er det også duket for en ny norsk opera på hovedscenen.

Jeg hadde denne uken en hyggelig samtale med Norsk komponistforenings nye leder, Åse Hedstrøm. Vi var begge enige om at det er viktig å skille mellom det som er utviklingsarbeid og det som er profesjonell fremførelse av nye ferdige verk. Operaen har sammen med Norsk Komponistforening gått sammen om et prosjekt kalt Verker under veis. Det har som hensikt å være et forum der komponister kan få hjelp til å utvikle sine ideer. Verker under veis består av en komite der Operaen er representert med vår orkestersjef Jørn Pedersen og undertegnede, mens Norske Komponistforening oppnevner to medlemmer.
Dette utviklingsarbeidet er helt uavhengig av en eventuell senere bestilling og har som hensikt å gi komponisten og hennes eller hans medspillere, veiledning og muligheter til å prøve ut ideer. Prosessen kan ha flere faser, der Verker under veis stiller ressurser som sangere, musikere og regissører til rådighet, slik at komponistene kan få se og høre fragmenter av verket. Jeg har deltatt i dette arbeidet siden nyttår og synes det gir et interessant innblikk i noe av det som foregår i det norske komponistmiljøet. Noen av ideene vil forbli ideer, eller plukkes opp av andre aktører, mens noen av ideene vil kanskje bli virkeliggjort som ferdige produksjoner ved Nasjonaloperaen.

En idé jeg nevnte for Åse Hedstrøm er å gi komponister anledning til å følge arbeidet ved operaen som hospitanter. Jeg merker hos mange et behov for nettopp å lære operaens indre liv å kjenne. Å følge en prøveperiode ved å delta på regiprøver, innstuderingsprøver av sangere og musikere og ikke minst kunne oppleve hele det tekniske apparatet, tror jeg vil være til stor nytte for komponister med operaambisjoner. De store komponistene som Händel, Mozart, Verdi og Wagner kjente operahusene fra innsiden med alle dets muligheter og begrensinger. Åse var i fyr og flamme over dette innspillet og jeg håper vi snart kan komme i gang med en prøveordning.

Åse Hedstrøm og jeg snakket om hvordan Operaen best skal komme på banen for å innfri de høye forventingene som er stilt til oss. Jeg tror en kontinuerlig dialog mellom vi som produserer og de som komponerer er helt essensielt. For meg står også samarbeidet med Ultimafestivalen sentralt. Vår premiere på Ligetis Le grand Macabre er samtidig åpningsforestillingen for Ultima til høsten og tillegg til dette prosjektet samarbeider vi om Tore Vagn Lids og Glen Erik Hauglands nye verk Judasevangeliet. Og vi har allerede lagt flere planer for kommende år.

Å bestille nye operaer er enormt kostbart og krever på alle måter store resurser. Samarbeid blir et nøkkelord. Det er nå tatt et initiativ blant oss nordiske operasjefer for å utvikle felles prosjekter. Vi hadde et fruktbart møte i Stockholm for et par uker siden og skal møtes igjen i Oslo i september med klart mål om å samarbeide om bestillinger.

Jeg har videre tatt initiativ til å samarbeide med andre norske produksjonsmiljøer med ønske om å gjøre felles løft. Jeg tror det ville være veldig spennende om Nasjonaloperaen bestiller et nytt verk sammen med for eksempel operamiljøet i Trondheim. Forestillingen kunne da bli produsert i Trondheim og senere bli spilt i Bjørvika. Det vil inkludere og engasjere flere i prosessen, eierskapet bli utvidet og operaens radius og nedslagsfelt blir større.

Denne uken har vært oppløftende på mange måter. Onsdag var jeg i Stavanger og så Sigrid Reibos oppsetning av Shakespeares for meg helt ukjente verk Når enden er god, er allting godt. Det er Reibo som skal regissere uroppførelsen av Peer Gynt. Hun klarte å gi en vanskelig tekst en klar form, skapte troverdige personer, hun er presis i timing og persontegninger, viser stor musikalitet og skaper vittige og overraskende teatrale situasjoner. Hun får den vanskelige teksten til ikke bare å bli forståelig, men klarer å kommunisere at det handler om menneskelige konflikter som vi kan kjenne oss igjen i. Jeg likte hennes humor, hun ble aldri plump eller nærmet seg buskis, men balanserte fint hele veien. Scenografien var slående - enkel med et skrått speil over et tregulv med referanser til teatret på Shakespeares tid, og ble brukt med stor variasjon og fantasi. Oppsetningen hadde mye av det jeg tror jeg verdsetter mest ved gode oppsetninger: små virkemidler med stor effekt.

Torsdag fikk jeg oppleve John Fiore i spissen for et enormt apparat fremføre Elgards mektige oratorium The dream of Gerontius. Domkirken og operaen hadde samlet sine musikalske krefter og resultatet var imponerende. John hadde jobbet intenst med musikerne og solistene hadde tydeligvis forberedt seg godt.

I går lørdag dro jeg til den gamle Logen for å høre fiolinlegenden Ivry Gitlis sammen Camerata Oslo, bestående av unge strykerne ved Barratt Dues musikkinstitutt. Å høre 14-årige Ludvig Gudim spille første satsen av Bachs dobbeltkonsert sammen 91-årige Gitlis, vil jeg huske lenge. Arild Erikstad hadde en morsom samtale med Gitlis fra scenen, slik at vi ble litt kjent med denne usedvanlig frittalende og originale personligheten. Som min kollega Fred Åse sa etter konserten, Gitlis får oss til å glemme og legge bort alle konvensjoner. Til slutt sjarmerte han publikum i senk, da han fremførte tre små stykker av Fritz Kreisler, med en uforutsigbarhet som fikk selv de oppmerksomme Barratt Due-musikerne til nesten å bli vippet av pinnen.

Nå i kveld skal jeg høre en av de meste spennende sangerne jeg har hørt de siste årene, barytonen Quinn Kelsey. Det var Anne Gjevang som engasjerte ham som Rigoletto, en rolle han debuterte med i Bjørvika for et par år siden. Jeg hørte ham i samme parti i Zurich i vinter og ble mektig imponert. Nå gleder jeg meg til gjenhør..

Oslo har til tider virkelig et rikt musikktilbud. 

søndag 5. mai 2013

Dagboknotater fra Operaen 15- En debutants bekjennelse


Det var med spenning jeg åpnet innboksen i morges og så at Kjersti Horn hadde sendt meg et manuskript til bloggen. Da jeg leste det til morgenkaffen, fikk jeg klump i halsen. Kjersti skriver at å jobbe på Operaen har gjort henne lykkeligere - intet mindre. Hvordan hun beskriver sin opplevelse av møtet med opera som kunstform og Nasjonaloperaen som arbeidsplass, er vakkert og inspirerende. Jeg er selvsagt både stolt og glad for at hun er fornøyd med rammebetingelsene og alle menneskene hun har jobbet sammen med.  

At arbeidsklimaet har vært fruktbart og inspirerende for alle medvirkende skyldes selvsagt først og fremst Kjerstis egen holdning og profesjonalitet. Det er en påminnelse om hvilken utrolig viktig rolle en regissør spiller. Samtidig med at Kjersti Horn gjør seg klar til innspurten foran fredagens urpremiere på Scene 2, har Stefan Herheim startet innstuderingen av Salome på prøvesal 1. Der hersker det også en energisk og inspirerende atmosfære. Det lyser i øynene på alle medvirkende. Sangerne stortrives sammen, alle møter presis til prøver og jeg har en følelse av at alle bare gleder seg til neste prøve når de er ferdige utpå ettermiddagen.

Stefan har etablert seg som en av vår tids mest betydelige operaregissører. Hans merittliste er allerede lang. Kjersti er debutant som operaregissør, men har markert seg som en markant profil i det nordiske teatermiljøet. At hun kunne jobbe med musikkdramatikk, beviste hun allerede i 2010 da hun satte opp musikalen Spring-awakening etter Franz Wederkinds teaterstykke Våroppvåkning på Oslo Nye Teater.

Da jeg begynte å studere operaregi på begynnelsen av 80-tallet fantes det ikke mange norske operaregissører. Det skyldtes kanskje først og fremst at opera ikke ble helt tatt på alvor som en relevant teaterform. Det bildet har forandret seg sterkt. Stein Winge gikk foran og var den første norske operaregissøren med en betydelig internasjonal karriere. Så kom Stefan Herheim som en komét og har allerede kultstatus i det internasjonale operamiljøet. Samtidig begynte Ole Anders Tandberg å oppdage kunstformen og er nå etterspurt også internasjonalt. Alexander Mørk-Eidem debuterte for et par år siden som operaregissør på Komische Oper og har nye planer innen sjangeren. Heddaprisvinner fra i fjor, Sigrid Reibo, ser ut til å trives like bra med opera som med taleteater, og det står nå andre unge lovende regissører i kø for å prøve seg. Det er et fantastisk utgangspunkt for en operasjef. 

 

EN DEBUTANTS BEKJENNELSER- gjesteinnlegg av Kjersti Horn


Klokka er 2357 lørdag 4. Mai og jeg sitter foran dataen og skal skrive noe til bloggen din Per! Bak meg har jeg 6 omveltende uker i Bjørvika og foran meg 6 nervepirrende dager fram mot premiere på KHAIROS – en on – offshore opera på scene 2 kommende fredag. Som kaptein og førstereisgutt på denne skuta har det vært en heidundrande seilas, helt fra det 4. kg tunge manuskriptet dumpa ned i postkassa for litt over et år siden, fra jeg ydmyk og undrende (og med gråten i halsen) nærmet meg Pompel og Pilt (alias Vaage/Rebolledo Pedersen) med spørsmålet ”hvordan i all verden tenkte dere at dette skulle gjøres?”, til vi nå står med begge beina trygt planta på bunnen av Nordsjøen sprengklare til å la galskapen flomme utover benkeradene.
Kanskje vil noen sette champagnen i halsen av dette makkverket som nå får fritt utløp, kanskje vil noen riste på hodet og tenke at oljepengene våre kan brukes på bedre ting en tulleruske samtidspoeter, angstbiterske komponister med forkjærlighet for sinustoner og unge regissører uten høydeskrekk. Men kanskje, og ganske sikkert vil mange la seg rive med av dette dystopiske, men også uimotståelig livsbejaende universet som Khairos har blitt.
Det som er helt sikkert er at Den Norske Opera & Ballett med dette prosjektet har vervet en ny disippel, og det er meg. Å komme som ung debuterende regissør til operaen har vært et eventyr, og vil for alltid være en milepæl for meg, både personlig, og som kunstner. For operaen er helt annerledes enn teateret, mektigere, rarere, friere. Det jeg trodde skulle bli så skummelt, å stå der med noter jeg ikke fatter, med sangere som jeg ikke kunne håndtere, rutiner jeg ikke kjente, og en tradisjon jeg tenkte var mildt sagt stiv, har vist seg å representere det stikk motsatte. Mitt møte med operaen har vært et møte med et åpnere blikk, en større pasjon, et upretensiøst arbeidsmiljø, stort hjerterom og stort tankerom. For meg har dette betydd en ny frihet som scenekunstner. Større handlingsrom, lavere skuldre, mer glede.
Jeg vil med dette få takke for at jeg har fått være hos dere, lære hos dere og leve hos dere denne korte stunden. Det har gjort meg til et større og lykkeligere menneske!
I´m in love.
Hilsen Kjersti