Dagboknotater fra Operaen 15- En debutants bekjennelse

Det var med spenning jeg åpnet innboksen i morges og så at Kjersti Horn hadde sendt meg et manuskript til bloggen. Da jeg leste det til morgenkaffen, fikk jeg klump i halsen. Kjersti skriver at å jobbe på Operaen har gjort henne lykkeligere - intet mindre. Hvordan hun beskriver sin opplevelse av møtet med opera som kunstform og Nasjonaloperaen som arbeidsplass, er vakkert og inspirerende. Jeg er selvsagt både stolt og glad for at hun er fornøyd med rammebetingelsene og alle menneskene hun har jobbet sammen med.  

At arbeidsklimaet har vært fruktbart og inspirerende for alle medvirkende skyldes selvsagt først og fremst Kjerstis egen holdning og profesjonalitet. Det er en påminnelse om hvilken utrolig viktig rolle en regissør spiller. Samtidig med at Kjersti Horn gjør seg klar til innspurten foran fredagens urpremiere på Scene 2, har Stefan Herheim startet innstuderingen av Salome på prøvesal 1. Der hersker det også en energisk og inspirerende atmosfære. Det lyser i øynene på alle medvirkende. Sangerne stortrives sammen, alle møter presis til prøver og jeg har en følelse av at alle bare gleder seg til neste prøve når de er ferdige utpå ettermiddagen.

Stefan har etablert seg som en av vår tids mest betydelige operaregissører. Hans merittliste er allerede lang. Kjersti er debutant som operaregissør, men har markert seg som en markant profil i det nordiske teatermiljøet. At hun kunne jobbe med musikkdramatikk, beviste hun allerede i 2010 da hun satte opp musikalen Spring-awakening etter Franz Wederkinds teaterstykke Våroppvåkning på Oslo Nye Teater.

Da jeg begynte å studere operaregi på begynnelsen av 80-tallet fantes det ikke mange norske operaregissører. Det skyldtes kanskje først og fremst at opera ikke ble helt tatt på alvor som en relevant teaterform. Det bildet har forandret seg sterkt. Stein Winge gikk foran og var den første norske operaregissøren med en betydelig internasjonal karriere. Så kom Stefan Herheim som en komét og har allerede kultstatus i det internasjonale operamiljøet. Samtidig begynte Ole Anders Tandberg å oppdage kunstformen og er nå etterspurt også internasjonalt. Alexander Mørk-Eidem debuterte for et par år siden som operaregissør på Komische Oper og har nye planer innen sjangeren. Heddaprisvinner fra i fjor, Sigrid Reibo, ser ut til å trives like bra med opera som med taleteater, og det står nå andre unge lovende regissører i kø for å prøve seg. Det er et fantastisk utgangspunkt for en operasjef. 

 

EN DEBUTANTS BEKJENNELSER- gjesteinnlegg av Kjersti Horn

Klokka er 2357 lørdag 4. Mai og jeg sitter foran dataen og skal skrive noe til bloggen din Per! Bak meg har jeg 6 omveltende uker i Bjørvika og foran meg 6 nervepirrende dager fram mot premiere på KHAIROS – en on – offshore opera på scene 2 kommende fredag. Som kaptein og førstereisgutt på denne skuta har det vært en heidundrande seilas, helt fra det 4. kg tunge manuskriptet dumpa ned i postkassa for litt over et år siden, fra jeg ydmyk og undrende (og med gråten i halsen) nærmet meg Pompel og Pilt (alias Vaage/Rebolledo Pedersen) med spørsmålet ”hvordan i all verden tenkte dere at dette skulle gjøres?”, til vi nå står med begge beina trygt planta på bunnen av Nordsjøen sprengklare til å la galskapen flomme utover benkeradene.

Kanskje vil noen sette champagnen i halsen av dette makkverket som nå får fritt utløp, kanskje vil noen riste på hodet og tenke at oljepengene våre kan brukes på bedre ting en tulleruske samtidspoeter, angstbiterske komponister med forkjærlighet for sinustoner og unge regissører uten høydeskrekk. Men kanskje, og ganske sikkert vil mange la seg rive med av dette dystopiske, men også uimotståelig livsbejaende universet som Khairos har blitt.

Det som er helt sikkert er at Den Norske Opera & Ballett med dette prosjektet har vervet en ny disippel, og det er meg. Å komme som ung debuterende regissør til operaen har vært et eventyr, og vil for alltid være en milepæl for meg, både personlig, og som kunstner. For operaen er helt annerledes enn teateret, mektigere, rarere, friere. Det jeg trodde skulle bli så skummelt, å stå der med noter jeg ikke fatter, med sangere som jeg ikke kunne håndtere, rutiner jeg ikke kjente, og en tradisjon jeg tenkte var mildt sagt stiv, har vist seg å representere det stikk motsatte. Mitt møte med operaen har vært et møte med et åpnere blikk, en større pasjon, et upretensiøst arbeidsmiljø, stort hjerterom og stort tankerom. For meg har dette betydd en ny frihet som scenekunstner. Større handlingsrom, lavere skuldre, mer glede.

Jeg vil med dette få takke for at jeg har fått være hos dere, lære hos dere og leve hos dere denne korte stunden. Det har gjort meg til et større og lykkeligere menneske!

I´m in love.

Hilsen Kjersti