Dagboknotater fra Operaen 17

Kor og orkester er operaens grunnmur

Premieren på Salome ble til en begivenhet. Ikke en ståplass ledig. Høylytte bravorop, plystring og ellevill begeistret applaus i mange minutter. Elizabeth Blancke-Biggs som sang tittelpartiet var et naturlig midtpunkt, men det var et helt lag av sangere som gjorde kvelden til sesongens høydepunkt for Nasjonaloperaen. Stefan Herheims betydning for norsk operakunst kan ikke verdsettes høyt nok. At vi samtidig som vi har fått dette fantastiske bygget, også har fått en norsk regissør i det absolutte internasjonale toppskiktet, er en inspirasjon for alle som jobber her. Det var hans femte oppsetning for Nasjonaloperaen og det blir selvsagt ikke hans siste. Stefan kommer tilbake ikke minst fordi Nasjonaloperaen har sangere som innfrir hans forventinger og kvalitetskrav.

I går var jeg som operasjef igjen stolt som en hane. Thor Inge Falch rolledebuterte i det store og krevende partiet som Herodes. Det krever enormt med forberedelser, hundrevis av timer med pugging og terping for at tekst og musikk skal sitte i kroppen. Men det var altså ikke forgjeves. Det er ikke mange tenorer i verden som gjør dette partiet like overbevisende som Thor Inge viste i går. Jeg er ganske sikker på at han snart vil få tilbud om å gjeste andre store operahus. Hege Høisæter rolledebuterte også i partiet som hans kone Herodias og tok et stort skritt inn i et dramatisk karakterfag. Hun fikk vist frem både store vokale ressurser og sterke skuespillferdigheter. Både Hege og Thor Inge skal gjøre store og viktige partier i neste sesongs oppsetning av Le Grand Macabre som har premiere 7. september. Publikum kan glede seg.

Sjefen for påskefestspillene i Salzburg, Peter Alward, en virkelig senior i det internasjonale operamiljøet og tidligere sjef for EMI Classic, hadde tatt turen til Oslo i går og var vill av begeistring. Stefan Herheims oppsetningen hadde premiere i Salzburg for to år siden, da med Berliner Filharmonikerne og Sir Simon Rattle i orkestergrava og med helt andre sangere. Peter Alward var helt tydelig på at vår oppsetning var tettere, sterkere og hadde et bedre sangerlag, enn de hadde i Salzburg, en oppfatning også Stefan kunne understøtte. 

Salome er en opera der orkestret spiller hovedrollen. Det gjør orkestret for så vidt alltid. Det er i orkestergrava at dramaet virkelig utspiller seg. Opera er ikke teater med musikk til. Opera er musikkteater der musikken ikke bare er impulsgiver for det dramatiske forløp, men det er først gjennom musikken dramaet blir til, det er gjennom å lytte til musikken at dramaet på scenen får mening. Vår musikksjef John Fiore stod i spissen for et orkester som har gjennomgått en enorm utvikling. Jeg har fulgt Nasjonaloperaen gjennom snart 40 år, og har kunnet konstatere at kvaliteten på orkesteret er blitt bedre og bedre. Men det er først i det nye huset at hele klangapparatet kommer til sin rett og virkelig får utfolde seg. 

Nå gleder jeg meg til de kommende forestillingene, jeg skal få med meg så mange som mulig. Når jeg blir spurt om hva som kjennetegner et operakompani i toppklasse, svarer jeg alltid: kvaliteten på kor og orkester. Et solistensemble kan også utgjøre en sterk identitet for et operahus, men det er først og fremst koret og orkestret som danner operakompaniets reisverk. Regissører kommer og går, dirigenter likeså. Solister i toppklasse kan hyres inn, men orkestret og koret er husets grunnmur. 

Å styrke disse kollektivenes profesjonelle kvaliteter blir da nødvendigvis den aller viktigste oppgaven for en operasjef. Og det er ingen lett oppgave. Det er et kjent fenomen at det er svært krevende arbeidsplasser, ofte preget av frustrasjoner, slitasje og spenninger som kan føre til et dårlig arbeidsmiljø. Dette har mange sider, er svært kompleks og er noe som de aller fleste korsangere og orkestermusikere vil kunne kjenne seg igjen i. Kontrastene mellom de store høydepunktene da musikerne og sangerne føler at ressursene blir forløst (slik tilfelle var med orkestret under Salome-premieren i går) og nedturer under prøver og forestillinger der musikerne og sangerne føler seg neglisjert og til tider motarbeidet, er store. At arbeidsklimaet i operakor og orkestre er krevende kommer kanskje først og fremst av at det er kunstnergrupper som består av høyt utdannede musikere og sangere som i utgangspunktet er sterke individualister.

Jeg tror det er få som helt er klar over hva som kreves for å bli en profesjonell musiker eller sanger. Det er alltid en enormt sterk vilje som ligger til grunn. Og kjærlighet til faget, til kunsten. Når musikerne opplever at deres kvaliteter ikke blir brukt, ikke blir sett, så forstår jeg at det oppleves som frustrerende. Samtidig må hver enkelt musiker og sanger også avfinne seg med å være en del av en stor helhet. Å utvikle en kultur der sangernes og musikernes enkeltprestasjoner blir sett og verdsatt samtidig som gruppefølelsen blir styrket, må være målet.

Både vårt kor og orkester har gjennomgått en rivende utvikling, men denne sesongen har kollektivene bare unntaksvis fått vist frem sin fulle styrke. Ja det var egentlig bare under oppsetningen av Cavalleria Rusticana og Pagliacci at publikum virkelig fikk høre korets fulle klangprakt, og nå under Salome at orkestret kunne vise frem hele sitt spekter. Repertoarvalget er avgjørende for at vi skal kunne bygge en kor- og orkesterkultur. Det må være variert. Å spille en forestilling mange ganger etter hverandre, som ikke stiller altfor store krav til orkestermusikerne eller koristene, kan gå på humøret løs.

I går kunne jeg se at musikerne hadde det helt topp. De satt ytterst på stolkanten og de utstrålte intens konsentrasjon og stor spilleglede. Nå er det på tide at koret i enda større grad blir sett og hørt. Det er for få som er klar over hva de egentlig er i stand til, både som musikalsk organisme og som scenisk kraft. Jeg må i enda større grad tenke på koret fremover. De må få utfordringer, både musikalsk og scenisk. Vi må får dem ut til publikum! Jeg gleder meg til avslutningen av neste sesong. Når vi i mai 2014 har premiere på Den flyvende Hollender kan vi virkelig få vist frem både koret og orkestret. Det må bli en oppsetning der vi kan få demonstrert at operaens grunnmur ikke bare er grunnsolid, men består av et gedigent reisverk som er i stand til å løfte publikum til de store høyder.