Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Dagboknotater fra Operaen 2

Representanter fra alle ansatte i operakompaniet møtes hver mandag kl 9:00. Folk er utrolig presise. Sist mandag kom jeg 4 minutter for sent og hadde ca. 20 mennesker stirrende på meg da jeg kom inn på møterommet som sistemann. Det er flott møtekultur! Det skal bli lenge til neste gang jeg kommer for sent - lover. Vi går igjennom det som har skjedd siden sist og ser litt sammen på det som skal skje i uka som kommer. Rammen er en time, men vi bruker sjelden mer enn 30 minutter. Men 20 mennesker som sitter sammen i 30 minutter er 10 timers arbeid. Det er viktig å være klar over ressursbruken til møtevirksomhet. Her har vi en del å gå på. Mange klager på for mange og lange møter, vi må bli flinkere. Vi må nok snart innkalle til møter som skal drøfte hvordan vi skal redusere møteantallet.

De beste og mest nyttige møtene er de som vi tre kunstneriske sjefer har sammen, altså med ballettsjef Ingrid Lorentzen og musikksjef John Helmer Fiore. Men John er mye på farten, så orkestersjef Jørn Pedersen møter i hans sted i våre faste møter. Vi diskuterer hvordan vi best skal samhandle, ikke minst når det gjelder alle de prosjektene som ikke ligger direkte inn under våre spesifikke fagområder. Og det er etter hvert ganske mange. DNO&B har håndtert disse arrangementene på ulike måter og vi er fremdeles i en prosess hvor vi ser på hvordan vi best skal utvikle dette området, både kunstnerisk og organisatorisk.

En annen veldig lystbetont del av jobben er å høre på unge sangere. Det er like spennende hver gang. Det er selvsagt bare svært få av de som får prøvesynge som blir engasjert. Men hver sanger uttrykker seg sterkt personlig gjennom sangen. Det er kroppen, bevegelsene, tankene og følelsene til den enkelte som er selve instrumentet. Spesielt morsomt er det når jeg kan registrere en utvikling, når sangere tar imot utfordringer, jobber med seg selv og viser evne til å forbedre seg.

Tirsdag fikk jeg høre Lina Johnson i rollen som Adele i Flaggermusen. Hun hadde debutert hos oss mens jeg var i Sydney. Hun ble engasjert helt i siste liten da vi trengte en tredje besetning rett før prøvestart i november. Det var morsomt å se hvordan hun løste oppgaven på sin måte. Hun bragte inn nye farger og nyanser til rollen. Det er ofte det som er vanskelig: hvordan ivareta regien samtidig som man vil legge sin egen personlighet i rolletolkningen. Ensemblet bak Flaggermusen har vært enestående til å utvikle seg underveis.

Denne uken ble også salgstallene for 2012 offentliggjort. Selvsagt er det gledelig at Operaen er godt besøkt, bedre enn noen gang. Men vi må samtidig være klar over at det slett ikke er vår eneste legitimitet, og heller ikke vår viktigste. Det føles både unødvendig og nesten ubehagelig å måtte gjenta det, men det er det kunstneriske innholdet som vi bør og skal måles på. På innholdssiden har vi også grunn til å være fornøyd med mye, men det er også mye vi kan gjøre bedre - her er det ingen grunn til å være selvtilfreds.

Vi skal måles mot det beste. Å se og høre hva som foregår på andre operahus er en nødvendig øvelse for en operasjef. Onsdag dro jeg til Wien, en by med tradisjoner som knapt noen annen. Det vakre operahuset med sine 2300 plasser kan vise til en besøksprosent på over 99%. Denne uka, som de fleste, spilte de forestilling hver eneste kveld og presenterte fire ulike titler: Maskeballet, Manon av Massenet, La Cenerentola og Pique Dame, som jeg så onsdag kveld. Det var en opplevelse å se Grace Bumbry i rollen som Grevinnen. Bumbry fylte i følge Wikipedia 76 år 4. januar i år! Hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd som Venus i Bayreuth i 1961 og er ellers kjent for sine mange fremførelser av Bess, i Gershwins opera "Porgy and Bess".

Wieneroperaen er utvilsomt en av verdens aller fremste, med svært god akustikk. Orkestergraven er hevet slik at kontrabassene så vidt holder seg under scenekanten. Musikerne er mer synlige enn det som er vanlig på andre operahus. Dirigentens overkropp ruver over graven og er synlig for alle. Det gjør at orkestrets tilstedeværelse oppleves sterkere. Musikken, som først og fremst er premissleverandør for handlingen i opera, blir rett og slett tildelt en sterkere rolle. Jeg ser frem til å snakke med John Fiore om hva han synes om dette.

Torsdag hadde jeg morgenmøte med operasjefen, Dominique Meyer, som jeg kjenner fra han var operasjef i Lausanne og senere sjef for Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Operasjefen i Wien sies å være landets nest viktigste person. Stillingen blir utnevnt direkte av kulturministeren. Meyer snakket litt om spillet som pågikk i kulissene før hans utnevnelse for noen år siden. Det var kjent at "Kansleren" ville ha sin favoritt til jobben og det ble spekulert mye i avisene. Kulturministeren var sterk, stod på sitt og fikk gjennom sin kandidat. Nå er det fred i Wien, Meyer er en populær mann i alle kretser og nyter stor respekt for måten han leder huset på. Han er samtidig ansvarlig for all casting - en oppgave det ikke er mange operasjefer som påtar seg. Det er inspirerende å snakke med kollegaer om sangere, dirigenter og regissører. Vi utvekslet repertoarplaner og skal se nærmere på muligheter for å samarbeide, selv om både hans og mine planer for en stor del er lagt frem til min kontrakt utløper sommeren 2017. Meyer har foreløpig kontrakt frem til 2020.

På flyet ned til Wien traff jeg tilfeldigvis på Jon Fosse som jeg hadde mye samarbeid med i Bergen. Også han er i operabransjen. Hans roman "Melancholia" var utgangspunkt for en libretto til en opera av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas som hadde premiere på Pariseroperaen for noen år siden. Den ble senere også vist i Norge. Nå skiver Haas på en ny opera basert på Fosse roman "Morgon og kveld", denne gang på oppdrag fra Covent Garden. I tillegg har han levert en libretto til den kinesiske komponisten Du Wei som skal urfremføres i Beijing.

Fredag hadde jeg besøk fra Venezuela. Erik Becker Becker, en av de nærmeste medarbeiderne til grunnleggeren av El Sistema, José Antonio Abreu, var i Oslo. Erik Becker Becker var utrolig hjelpsom da jeg var i Caracas for to år siden og innledet samarbeidet med denne fantastiske organisasjonen. Notater fra besøk finner du hvis du blar deg tilbake her på bloggen. Vi avsluttet en hektisk uke med en god middag og besøk i Konserthuset der Truls Mørk var solist. Becker Becker var begeistret og inviterte Mørk til Caracas da vi besøkte ham i garderoben etter konserten.

I dag søndag er det siste forestilling av Don Pasquale. Det var lenge usikkert om Johannes Weisser kunne synge. Espen Langvik, som sang partiet "Malatesta" for et par år siden, ble gjort klar til å synge fra sidescenen, mens Johannes skulle spille partiet uten å synge. Men i siste liten ser det ut til at legene har klart å hjelpe Johannes slik at han både kan stå på scenen og synge samtidig, noe som virkelig er en fordel for en operasanger. Men vi beholder Espen i kulissene for sikkerhets skyld og krysser fingrene for Johannes. Espen fortjener stor ros for sin holdning og innsats

Dagboknotater fra Operaen 1

Etter at jeg sist søndag publiserte et "reisebrev" fra Sydney her på bloggen, har jeg fått mange hyggelige bemerkninger om at det ble satt pris på. Jeg vil forsøke å fortsette med og dele tanker og opplevelser - gi en liten oppsummering av uka som er gått. Om det blir en regelmessig foreteelse eller mer sporadiske skriblerier vil tiden vise.

Fredag kveld fikk jeg vite at Aase Nordmo Løvberg er gått bort. Hun var en av de aller største. Hun var ledende lyrisk-dramatisk sopran på Stockholmsoperaen på 50- og 60-tallet. "I feel religious when I hear that girl sing" uttalte Jussi Björling til Opera News i 1959. Han var også ofte hennes partner på scenen, bl.a. med Nordmo Løvberg som Leonore i Trubaduren, Tosca, Aida og ikke minst i legendariske forestillinger av Cavalleria Rusticana. Nordmo Løvberg sang fire sesonger på Met, sang både Elsa og Sieglinde i Bayreuth og ikke minst var hun Karajans foretrukne sopran i flere år på Wiener Staatsoper. Vår første operasjef Kirsten Flagstad engasjerte henne som Desdemona i Verdis Otello i 1960, og hun sang senere flere store partier ved Den Norske Opera.

I 1978 ble hun etter innstendige oppfordringer selv operasjef, men etter det som ble sagt, var det ikke en rolle hun trivdes godt med. Hun ba om å få gå av og trakk seg tilbake fra rampelyset i 1981. Hun var et menneske som ble elsket av alle: varm, ydmyk og sjenerøs. Jeg så henne på scenen som Amelia i Maskeballet og husker hennes sterke utstråling og vakre stemmeklang. Hun var også min første operasjef, da jeg i et halvt år vinteren 1980 fikk et vikariat som inspisient på Youngstorvet. Hun rakk heldigvis å gjøre flere grammofoninnspillinger, blant annet den legendariske innspillingen av Beethovens 9. symfoni med Otto Klemperer. Flere klipp er å finne på YouTube. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet at Opera-Norge nå tar farvel med en av sine aller største sangere gjennom tidene.

Jeg kan ikke huske å ha måtte avlyse en forestilling eller konsert i løpet av de drøye tretti årene jeg har vært i bransjen. Og har jeg måttet det, har jeg fortrengt det. Det har vært mange kritiske situasjoner, men en løsning finnes nesten alltid. Jeg husker en gang mens jeg var regiassistent i Køln. Vår Cho-Cho-San ble syk samme dag som forestillingen skulle finne sted og en gjest ble hentet fra Italia og ankom halvannen time før forestillingen skulle begynne. Hun hadde aldri sett vår ganske krevende oppsetning, så jeg ga henne regianvisninger i taxien på vei fra flyplassen. Jeg fikk selv på meg kimono og sminket til skjeve øyne, improviserte en utvidet rolle som Butterfly's tjener og fotfulgte henne under hele forestillingen slik at jeg kunne viske til henne hvor hun skulle gå og hva hun skulle gjøre underveis.

Men denne uken måtte vi avlyse tre ganger. Det føltes nesten uvirkelig. Brenden Gunnell, som synger det store og krevende partiet "Male Chorus"  i "The Rape of Lucretia", ble akutt syk og vi maktet ikke å finne en erstatter. Begge forestillingene vi skulle ha spilt i Sandnes Kulturhus ble avlyst. Og fredag ble et fly fra Hammerfest til Alta kansellert, hvilket førte til at våre solister som er på Nord-Norge-turné med et nyttårsprogram, måtte avlyse konserten i Narvik - etter at tirsdagens planlagte konsert i Havøysund måtte avlyses grunnet værkreftene. Det er trist for publikum, men oppleves virkelig helt forferdelig for alle involverte, ikke minst for sangerne som skulle stått på scenen. En stor takk likevel til alle som stod på for at vi skulle klare det. Denne gangen var det høyere makter som hindret oss.

Pål Christian Moe har vært en super kollega og god venn gjennom mange år. Han er nå tilknyttet operaen som kunstnerisk rådgiver. Han har allerede reddet oss i kritiske situasjoner, men først og fremst bidrar han med sin enorme erfaring og enestående oversikt over det internasjonale operamiljøet. Han kjenner virkelig alt og alle, er kontinuerlig på reisefot, og har jobbet med opera hver dag siden han også startet som inspisient ved Den Norske Opera for snart 35 år siden. Han har jobbet for Deutsche Grammophone og var i mange år nærmeste medarbeider til operasjefen i Paris. Nå er han bosatt i Berlin og har ansvaret for "casting" både ved operaen i München og ved Glyndebourne-festivalen.

Denne uka var han i Oslo for å diskutere rollebesetninger for fremtidige produksjoner. Vi bruker i stor grad vårt egne ansatte sangsolister, men engasjerer også gjester til sentrale partier. For å få tak i de beste, må vi være tidlig ute. Det betyr i enkelte tilfeller faktisk at de må bookes 3-4 år i forveien. Mandag kveld var Pål Christian og jeg og så den fine oppsetningen av "Don Pasquale" som hadde hatt reprise-premiere mens jeg var i Sydney.

Tirsdag dro jeg til Stockholm for å se siste forestilling av oppsetningen av La Bohème, som de har spilt i noen år. Min kollega Birgitta Svendén bød på räkmacka på sitt kontor før forestillingen, ganske sliten etter å ha sittet i arbeidsretten hele dagen. Men hun var en generøs vert som vanlig. Denne kvelden hadde hun også besøk fra en gjeng fra San Fransosco-operaen og castingsjefen ved operaen i Stuttgart, og vi ble alle invitert på et glass i pausen. Stockholmsoperaen er ikke like velutstyrt som vår, men jeg har alltid elsket den. Det var til Stockholm jeg først og fremst dro for å se opera som ung operaentusiast. Det var en annen atmosfære der enn på Youngstorvet. Den stolte historien sitter fortsatt i veggene.

Jeg er blitt bedt om å lede et utvalg for å se hvordan vi best kan utvikle Dronning Sonjas Musikkonkurranse og har spurt Birgitta om bidra med sin erfaring. Hun var en av verdens ledende altsangerinner mens hun var aktiv. Nå gjør hun en kjempejobb som operasjef ved Stockholmsoperaen, et hus med lange og stolte tradisjoner. Et par dager senere fikk jeg en overraskende invitasjon til å sitte i juryen for det som kanskje er den aller viktigste sangkonkurransen i verden, BBC Singers of the world i Cardiff. Listen over navn som har markert seg der er imponerende: Bryn Terfel, Dmitri Hvorostovsky, Karita Mattila og Anja Harteros for å nevne noen. I år finner konkurransen sted fra 16.-23. juni. Jeg synes det var veldig stas å bli spurt og gleder meg til å følge den konkurransen fra innsiden - vil nok kunne snappe opp et og annet som også Sonja-konkurransen kan dra nytte av.

Denne uka avla jeg også et besøk hos Snøhetta i deres lokaler ved Akershus-stranda med panoramautsikt over fjorden. Nyansatt daglig leder Stein Slyngstad og Kjetil Thorsen bød på omvisning og lunsj. De har imponerende velutstyrte verksteder. Det ble en inspirerende samtale med utveksling av ideer og utsikter for et spennende samarbeid.

Evnen til å kunne samarbeide er kanskje den viktigste egenskapen for å kunne lykkes som operasjef. Jeg får øvd meg og blir utfordret daglig. Denne uka hadde vi et konstruktivt møte med MFOs representanter internt og eksternt (musikernes fellesorganisasjon) for å se på korsangernes arbeidstider. Vi hadde også et internmøte for å planlegge "Åpen dag" som skal arrangeres 31. august. Vi bør alle legge mye energi i det prosjektet. Åpen dag skal bli et uforglemmelig møte med Operaen for tusenvis av nysgjerrige. Vi skal stille med alle husets kunstneriske ressurser og by på et fantastisk program.

Forberedelsene til sesongboka er i gang - det første programmet signert Ingrid Lorentzen og meg selv. Jeg tror Ingrid er like forventningsfull som jeg er. Hvordan vil programmet bli tatt imot? Våre sangsolister har stilt opp som fotomodeller til sesongboka. Eli Kristin Hansveen tok imot utfordringen om å la seg fotografere med en gedigen tigerpyton-slange på 30kg rundt halsen. Ketil Hugaas kom slepende på en "oppblåsbar Barbara", mens Nils Harald Sødal satt med nesa langt nede i et rødvinsglass mitt i arbeidstida.

Jeg hadde også besøk av primus motor for operaproduksjonen i Trondheim Roar Leinan denne uka. Han har engasjert Randi Stene som rådgiver - et sjakktrekk spør du meg. Det skal bli veldig spennende å se hva hun finner på.

Samspill med Sydney-operaen

En av de viktigste oppgavene jeg har hatt etter at jeg fikk jobben som operasjef i forfjor høst, har vært å bygge opp et nettverk bestående av kollegaer som jeg og Nasjonaloperaen kan samarbeide med. Det er flere årsaker til at det er viktig. Den viktigste er at vi er nødt til å samprodusere med ande operahus, da vår egen verkstedskapasitet er begrenset. Det gjelder både såkalte "harde verksteder" (som bygger kulissene) og "de myke" kostymeverkstedene.

Et annet aspekt er selvsagt det økonomiske. Å dele på produksjonskostnadene gjør at vi kan øke volumet på nyproduksjoner, hvilket er en uttalt målsetting. Neste sesong presenterer vi seks nye produksjoner, hvorav tre er innleid eller samprodusert med andre operahus. Tre gjør vi helt selv. Det vil si, den ene av disse produseres av Nasjonalballetten og er en samproduksjon som både ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg står bak. Det er første gang på svært lenge at de to kompaniene går sammen om et felles løft.

Samarbeidet med Ingrid er et godt eksempel på et annet aspekt ved koproduksjoner, nemlig verdien av å utveksle ideer, erfaringer og kompetanse med kollegaer. For meg har det alltid betydd mye, og jeg har i løpet av de årene jeg har jobbet både i Berlin og Bergen hatt stort utbytte av slike profesjonelle forbindelser. De har ført til at jeg har utvidet min radius og kunnet presentere en bredde og variasjon i programmet. I tillegg har det vært givende på et personlig plan.

Et vennskap som har gått hånd i hånd med et profesjonelt samarbeid er kontakten med Andreas Homoki. Han er i dag en veletablert operaregissør som arbeider ved de største og mest toneangivende operahusene over hele verden, og ikke minst er han nytiltrått operasjef i Zürich. Vi startet vårt vennskap og samarbeid på 80-tallet, da vi begge var regiasssistenter ved operaen i Köln. Andreas gjorde sin debut som operaregissør i 1988 da jeg inviterte ham til å sette opp Mozart opera "Bastienne og Bastian" i borregården på Vigelandsmuseet, i rammen av Oslo Sommeropera som jeg drev i 10 år. Senere fra 2000 ledet vi sammen Komische Oper i Berlin, og da Andreas fikk jobben som operasjef i Zürich for fire og et halvt år siden, spurte han meg å bistå ham i den kunstneriske planleggingen. Tilfeldighetene skulle føre til at vi i august 2012 begge overtok ledelsen for hvert vårt operakompani, selvom jeg må vente til høsten med å presentere et program som bærer min signatur.

Men en liten tjuvstart blir det til våren når vi viser Andreas Homokis oppsetning av operaen "Robin Hood" i Bjørvika. Operaen var et oppdragsverk som jeg var med å bestille i min tid på Komische Oper. Etter den vellykkede premieren for noen år siden kontaktet jeg min forgjenger Paul Curran, og tipset han om fremførelsen. Det er ikke hver dag det skrives opera tiltenkt barn og unge og som blir fremført på en hovedscene. I Berlin gjorde vi det regelmessig og Andreas fører tradisjonen videre i Zürich der han også i høst presenterte en "barneopera" basert på "Skatten på sjørøverøya".

Neste sesong presenterer vi en ny oppsetning i Andreas Homokis regi, som vil være en samproduksjon med operaen i Zürich, La Scala og oss. En annen av de seks for Oslo nye oppsetningene til neste år henter vi fra Brüssel, mens en tredje samproduserer vi med København. Premieren finner sted hos oss, mens den blir å se i København først i 2015.

I årene som kommer vil repertoaret i noen grad være preget av slike samproduksjoner. Viktig for meg har vært å finne en balanse mellom å overta produksjoner som er vist på et annet hus først, og det å selv være først ute. Det er flere ting som gjør det viktig å produsere først selv. Det er vi som da setter premissene, det er våre sangere som utvikler rollene i samarbeid med regissøren, det er vårt kor og vårt orkester som gjør førstegangsinnstuderingen og det er våre verksteder som utfordres. Forestillingen kan på mange måter bedre tilpasses våre behov, muligheter og kvaliteter. I tillegg er det vi som får mest oppmerksomhet fra et internasjonal presse- og fagmiljø. På et vis blir vi ikke bare importør, men også eksportør og bidrar på et annet sett med impulser til det internasjonale operamiljøet.

I sesongen 14/15 samarbeider vi med Deutsche Oper Berlin, men premieren legges til Oslo. Andre samarbeidspartnere som vi har konkrete planer med er operahus i London, Frankfurt og ikke minst Sydney.

Jeg befinner meg i skrivende stund på den lange flyreisen fra Sydney tilbake til Oslo etter å ha tilbragt en snau uke der, stappfull av inntrykk og inspirerende forestillinger og møter. Samarbeidet med Sydney-operaen kom i stand etter at artistic director Lyndon Terracini besøkte Oslo i fjor vår. Jeg kjente bare til navnet fra før, men vi fant fort en god samarbeidstone og utviklet raskt en fruktbar dialog. Samarbeidsavtaler mellom operahus betinger jo at de kunstneriske lederne "snakker samme språk", og deler holdninger og oppfatninger av hvordan opera bør være. Enda bedre er det når dialogen fører til utveksling av ideer og erfaringer som begge parter kan lære av og utvikle seg på. Et slik lykketreff vil jeg si møtet med Lyndon Terracini har vært.

Vi ble begge fort enige om at Operaen i Bjørvika og Sydney-operaen har mye til felles: beliggenheten ved sjøen, begge med en ikonografisk arkitektur, bygninger som har hatt stor betydning for samfunnet utover å være hjemsted for opera- og ballettproduksjoner, og som også har styrket kunstformenes betydning i de respektive lands kulturliv.

Selv om Australia har lengre tradisjoner enn oss når det gjelder opera, så er begge land i periferien av kunstformens sentrum. Lyndon og jeg er enige om at å befinne seg i utkanten kan være en stor fordel, selvom det er mye vi kan savne av tradisjoner. Men å være med på å skape og utvikle en operakultur, er minst like interessant som å bevare tradisjoner. Operainteressen i Australia er som hos oss stor og voksende. Opera Australia, som er navnet på organisasjonen Lyndon er kunstnerisk sjef for, har fast aktivitet både i Sydney, Melbourne og i Brisbane.

Operahuset i Sydney er viden kjent for sin slående arkitektur, men innmaten er dessverre mindre vellykket. Lyndon var misunnelig på våre fasiliteter i Bjørvika med en skikkleig orkestergrav, supre prøve- og øverom for sangere og musikere, og ikke minst en glimrende akustikk. Lyndon sa spøkefullt at Australia har én glimrende opera, bare synd den er fordelt på tre byer: et signalbygg i Sydney, velklingende og godt utstyrt scene og sal i Melbourne og en stor parkeringsplass i Adelaide.

Da vi fant ut at vi hadde mange felles referanser og skjønte at vi kunstnerisk sett var på bølgelengde, utviklet dialogen seg til konkret "fremtidsmusikk".

Lyndon Terracini er tidligere sanger (baryton). Han hadde på 80-tallet base i Frankfurt, som dengang som nå var en av de viktigste operahusene på kontinentet. Operasjef var Michael Gielen (som også var en legendarisk musikksjef) samarbeidet med datidens toneangivende regissører og komponister. Han hadde en enestående evne til å tiltrekke seg talenter. Gerard Mortier, Klaus Zehelein, Antonio Pappano og Ingo Metzmacher er bare noen av dem som jobbet i Frankfurt under Gielen og som senere har gjort seg sterkt bemerket i den internasjonale operaverden.

Jeg tror det er riktig å si at Frankfurt-operaen på 80-tallet hadde avgjørende betydning for utviklingen av regi-teater innen opera. Lyndon var mer eller mindre spesialisert på å fremføre moderne musikk. Han har senere vært sjef for flere festivaler og er nå i sitt tredje år som operasjef for Opera Australia med hovedsete i Sydney.

Jeg tok altså turen til Sydney for å gjøre gjenvisitt. Anledningen var vårt første fellesprosjekt: en oppsetning av Verdis Maskeballet. Vi er fire operahus som er gått sammen om en ganske stor nyproduksjon: Foruten Opera Austraila (som til høsten viser forestillingen også i Melbourne) deltar Teatro Colón i Buenos Aires, Théâtre de la Monnaie i Brussel og DNO&B i samarbeidet. Det er lenge til vi får se oppsetningen i Bjørvika. Premieren ble en stor suksess, men frem til vi får se den hos oss, vil sikkert mye både forandre og utvikle seg. Mer røper jeg ikke av det innholdsmessige, men samarbeidet med Lyndon vil også innebære en nyoppsetning av Wagners "Parsifal", som først vil ha premiere i Oslo. I løpet av oppholdet i Australia fikk vi flere nye ideer, så samspillet mellom Sydney og Oslo ser ut til å bli et ganske langvarig og omfattende prosjekt.

Jeg hadde en fabelaktig uke. Jeg fikk også se en sterk oppsetning av "La Boheme" hvor regissøren Gale Edwards hadde lagt handlingen til mellomkrigs-Tyskland. Besetningen bestod for en stor del av unge glimrende australske sangere. I "Maskeballet" briljerte Diego Torre i rollen som Kong Gustav. En enestående prestasjon. Vi var alle enige om at han har en stor karriere som Verdi-tenor foran seg, i rollen som Kong Gustav er han for tiden uten konkurranse. All honnør til Anne Gjevang som tidlig oppdaget dette unike talentet. I fjor sang han hos oss i både "La Boheme", "Madam Butterfly" og "Capuleti ed i Montecchi".

Jeg fikk også anledning til å treffe flere regissører, blant dem Simon Stone som hadde stor suksess med sin versjon av "Vildanden" under Ibsenfestivalen i fjor. Jeg fikk se flere teaterforestillinge da Sydney Festival pågår nå i januar. Jeg traff også den belgiske festspillsjefen Lieven Bertels. I Australia er alle festspillsjefer engasjert for tre år av gangen, uten muligheter for forlengelse. En interessant modell.

Det stykket som gjorde mest inntrykk og som ble laget for Sydney Festival, er kalt "The Secret River". Det er basert på en roman av den kjente australske forfatteren Kate Grenville og omhandler Australias tidlige historie med vekt på møtet mellom de britiske innvandrerne og den aborginiske urbefolkningen. Det er fremdeles et betent politisk tema i landet og det er først i de senere år at problemene er kommet frem i lyset, debattert offentlig og bearbeidet kunstnerisk, fortalte Lyndon. Oppsetningen ble regissert av en av Australias mest betydningsfulle regissører, Neil Armfield.

Han skal til høsten sette opp hele "Ringen" i Melbourne med Terje Stensvold som Wotan. Det spørs om jeg ikke blir fristet til å ta turen ned til det solbrente landet en gang til i år. I tillegg til å være et spennende land for opera og teater, ble jeg imponert over et velorganisert samfunn og ikke minst en matkultur som vi i Norge bare kan drømme om. Norsk turist- og restaurantnæring bør ta seg et lengre studieopphold.

Det står mye på spill

Til åpningen Oslo Kammermusikkfestival 10 august 2012

For Beethoven stod det mye på spill. Det var ikke mange lystige toner vi nettopp hørte. Beethovens prosjekt var å vise vei gjennom mørket, smerten og fortvilelsen - til håpet og lyset. Veien var for ham lang og tung. At Beethoven, da han skrev denne musikken, allerede hadde begynt å miste hørselen og måtte forholde seg til et liv uten lyd, er uforståelig. At han senere som helt døv, fant fram en musikk som fremdeles ryster, beveger og trøster - er et mirakel.

Beethovens musikk er et godt eksempel på at musikken kan gi oss en erfaring, en opplevelse av virkeligheten, som vi kun finner i  musikken. Den gir oss innsikt i egne og andres liv. Musikken er ikke noe som ligger utenfor oss selv, utenfor våre liv, men noe som gir oss tilgang til en del av livet som ellers ville ha forblitt skjult for oss. Og fraværet av komponister - som for eksempel Beethoven -  ville ha hatt katastrofale følger. Som Friedrich Nietzsche uttrykte det: "Uten musikk ville livet være en misforståelse".

Et liv uten musikk er et sted i helvete. Og det var altså her Beethoven befant seg, men han fikk likevel tilgang til klanger, melodier og musikalske former som fremdeles overrasker, får oss til å erfare sorg og fortvilelse, men som også forsoner, lindrer og trøster.

Kontraster har Arve Tellefsen satt som tema for årets Kammermusikkfestival. Og sterkere kontraster enn hos Beethoven kan jeg ikke tenke meg. Men det er ikke kontraster i betydningen uforsonlige motsetninger. Tvert i mot - det er kontraster som utfyller hverandre, motpoler som står i avhengighetsforhold til hverandre - enkeltheter som samlet viser helheten.

I en åpningstale for denne 22ende i rekken av kammermusikkfestivaler i Oslo, ønsker jeg å gi uttrykk for takknemlighet overfor komponistene - både overfor de levende og de døde. Det programmet som ligger foran oss i dagene som kommer, er en mulighet for oss publikum til å kunne ta del i en ufattelig rik livserfaring. Komponistene har etterlatt seg klingende vitnesbyrd som det er et privilegium for oss publikum å få tilgang til.

Men det er også en annen gruppe mennesker som vi står i dyp takknemlighetsgjeld til - nemlig musikerne. Som for Beethoven står det også for dem mye på spill. Som musikersønn har jeg fått erfare og forstå hva det koster å være musiker. Selve utdannelsen er som vi vet, enormt lang. Forberedelsene til å nå et ferdighetsnivå bare for å komme inn på et studium tar mange år. Og jeg tror knapt det er noen annen yrkesgruppe som bruker så mye tid og krefter på konstant faglig oppdatering livet gjennom. Etter en ukes fravær av daglig øving, begynner det for de fleste å bli kritisk. Ferie har for en yrkesmusiker som vil holde faglig nivå, et annet innhold enn for de fleste av oss.

Det er den rent tekniske og fysiske siden av yrket. Det andre siden, som vi publikum bør verdsette, er det tidkrevende arbeidet musikerne må gjøre for å trenge inn i musikken, for å gi oss publikum tilgang til musikkens dypere lag. Det krever et alvor og en fordypelse som vi kunne trenge mer av innen mange andre områder i dagens samfunn. Jeg ønsker altså å bruke denne anledningen til å hedre våre profesjonelle musikere, gi dem den honnør de fortjener for den livsviktige oppgaven de utfyller.

Og da er det også betimelig å komme med en oppfordring til oss alle om å legge til rette for at vi fortsatt skal ha profesjonelle musikere i fremtiden. Det handler om å styrke musikkundervisnungen i skolen, om å satse på talentene, om å gi profesjonelle musikere gode vilkår, men det handler kanskje først og fremst om å gi så mange som mulig sjansen til å få lære seg å spille et instrument. Og her spiller musikkskolene en nøkkelrolle. Det tilbudet vi har i dag, på tross av alle forbedringer de siste årene, er altfor dårlig.

Jeg har hatt anledning til å samarbeide med musikkopplæringsprosjektet El Sistema i Venezuela og har sett på nært hold hvilket alvor og hvilken innsats som legges til grunn der, under livsvilkår som vi knapt kan forestille oss. I motsetning til de få minuttene som norske barn får av undervisning én gang i uka, dersom de i det hele tatt er så heldige å komme inn på en musikkskole, så får barna fra slummen i Venezuela tilbud om daglig musikkundersvisning. De fattigste får tilgang til den rikeste kulturen, i Norge er det dessverre fortsatt slik at vi som materielt sett er så styrtrike, ofte gir oss tilfreds med en fattigslig kultur.

Samlet her i Edvard Munchs storstue er det selvsagt fristende å komme med enda sterkere utfall mot den katastrofale mangel på forvaltningsansvar vi kan vise overfor vår kulturarv, men jeg skal la det være og heller, som det passer seg for en åpningstale av en kammermusikkfestival, bruke tiden på å takke og hylle de mange som står bak arrangementet og som hvert år gir oss publikum tilgang til mye uhørt musikk som utvider og beriker vår erfaring av å være sammen i en konsertsal.

Først og fremst går selvsagt takken til festivalens grunnlegger og sjef gjennom alle disse årene, Arve Tellefsen. Det er sagt og skrevet så mye godt om deg Arve, men ikke et ord har vært for mye, og jeg ønsker å stille meg i rekken av beundrere. Samarbeidet vi har hatt gjennom de siste 7-8 årene har vært umåtelig inspirerende. At du har holdt ut som festivalsjef i over 20 år, står for meg, som nettopp har avviklet en sjuårsperiode som festspilldirektør, som en ufattelig stor prestasjon. Selvom det faktum at din festival ikke finner sted i Bergen, kanskje må kunne sees som formildende omstendigheter.

Jeg ønsker deg og dine medarbeidere alt godt i dagene som kommer. Jeg håper publikum igjen griper sjansene og muligheten du, dine medarbeidere og dine musikere gir oss.
Det står mye på spill.

Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?