Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Minneverdige festspill

Skal jeg forsøke å formulere hva som har vært mitt viktigste anliggende som direktør for Festspillene i Bergen, så vil forholdet til tradisjonen være utgangspunktet. Skal vi bevare Festspillene for fremtiden, hvilket tross alt ikke er noen selvfølge at vi vil makte, så må "vi redde fortiden for oss selv" som Dag Solstad presist uttrykte det i sin åpningstale.

Det betyr at vi må bevare de forbindelseslinjer som ennå eksisterer. Fortiden er bare tilgjengelig for oss dersom vi aktivt forholder oss til den. Mister vi interessen for vår fortid, mister vi interessen for hvem vi er og nøyer oss med å interessere oss for hvem vi tror vi er.

Summen av et liv er ikke hva som er opplevd, men hva som blir husket. I så måte har de syv årene jeg har ledet den årlige kunstfesten i Bergen, vært et stort privilegium. Jeg sitter igjen med minner som vil prege meg i de årene jeg har igjen, hvilket uansett utfall vil være en overskuelig tidsperiode. Vissheten om at jeg ikke er alene om å ha hatt minne-verdige opplevelser, men tvert i mot deler dem med svært mange andre mennesker, lar meg konkludere med at det har vært verdt strevet og vel så det.

Et møte mellom venezuelanske og norske unge musikere vil prege de siste dagene av årets festspill. I dag er det ungdommene fra slummen i Caracas som viser oss veien tilbake til vår europeiske musikktradisjon og gjør den aktuell og tilgjengelig for oss. Med et slikt utgangspunkt er jeg optimist på Festspillenes vegne og ønsker Bergen fortsatt lykke til med Festspillenes fremtid.

Musikkrevolusjonen

TV 2 fulgte meg på veien da jeg dro til Venezuela i fjor vår - en reise som ble starten på samarbeidet med El Sistema. Dokumentaren ble vist på TV 2 søndag kveld og vil også vises i forkant av konsertene med Orchestra NoVe.

I tillegg kan du se den her på TV 2 Sumo.

Hvor går grensene?

Lars Rambergs graffitiprosjekt Die Grenze tydeliggjør konflikter, skillelinjer og interessemotsetninger som har oppstått som resultat av en kamp om forståelsesformer, legitimitetsbehov og penger. Er det noe jeg sitter igjen med etter mine sju år i Bergen, så er det at denne kulturkampen har hardnet til. Festspillene er blitt en projeksjonsskive der ulike aktører retter sine angrep for å synliggjøre eller skjule egne interesser. Det er en takknemlig rolle fordi den gjør Festspillene vesentlig. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Samtidig er det en utsatt og anstrengende rolle. Det setter oss på prøve og utfordrer til dialog og debatt. Mange har hevdet at vi ikke har vært synlige nok. Andre hevder at vi bør holde oss til det vi tradisjonelt har gjort: Fremme de skjønne kunster og holde kjeft.

Hvor går grensene i dag? Mellom rik og fattig? Mellom høykultur og lavkultur? Mellom elite og bredde? Mellom tradisjon og nyskapning? Mellom gamle og nye landsmenn? Mellom bergensere og de andre? Mellom ulike kulturelle ståsteder, preferanser, kjønn og forståelsesformer? Eller er det rett og slett kampen om penger som er den viktigste konfliktdriveren?

Trenger vi dypere inn i de ulike motsetningene ser vi at kompasspilen ofte blir forvirret og peker i uventede og uforutsigbare retninger. Det som var gyldig i går, viser seg å ha mistet sin betydning i dag. Gamle venner blir nye fiender og motsatt. Selv har jeg stått midt i denne kulturkampen og følt meg både rettmessig og urettmessig rost og rist. 

Man kunne nesten tro at kulturminister Anniken Huitfeldts tale under åpningen av Festspillene var et direkte svar på Rambergs prosjekt. Hun opphevet der og da grensen mellom bredde og elite. Det var det mange var overrasket over, men i handling har Huitfeldt vist at hun vet forskjell på godt og dårlig. Solstad har fått æreslønn og Jon Fosse har flyttet inn i Grotten. Huitfeldt er historiker og har gjennnom slike symbolhandlinger vist at hun har sans for historiens lange linjer. I et slikt perspektiv blir elitens og kvalitetens betydning synlig, ikke som en motsetning til bredde, men tvert imot ser vi den gjensidige avhengigheten. Som kulturministeren sa det: ingen elite uten bredde, men også ingen bredde uten elite.   

Et begrep som stadig angripes er kvalitet. Diskusjonen om kvalitet er satt på dagsorden til kulturrådets årsmøte til høsten. Det liker jeg. Kunst og kvalitet er uløselig knyttet til hverandre. Det har vært et viktig anliggende for Festspillene å styrke forståelsen og nødvendigheten av kvalitet. For oss går fortsatt grensen mellom godt og dårlig.

Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?

Fra Tryllefløyten i Nordfjordeid til Don Carlos i Lisboa

Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.

Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.

Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.

Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av Jungelboken på Det Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.

Festspillkunstnere i Berlin

Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.

I Berlin har jeg hatt møter med ulike folk med tanke på framtidige festspillproduksjoner. Calixto lovet å komme tilbake til Bergen, men jeg vet ikke riktig når det blir. Han er ekstremt opptatt framover med store prosjekter både for Ruhrtriennale og til kulturprogrammet for OL i London. Nå i slutten av uka har han premiere på en oppsetning i Barcelona, over en tekst av Edgar Alan Poe.

Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.

Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.

Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.

Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!

Ettertanker

Det er snart en uke siden Festspillene ble avsluttet og jeg begynner så smått å komme meg ut av festspillbobla. Det gjorde godt med en seiltur med Lulu i pinsen. Da vi første pinsedag trakk garn i stiv kuling og fikk opp sju store krabber og to finfine sjøørreter, var det ikke vanskelig å engasjere seg i annet enn festspill.

Selv om det er slitsomt, er det også enormt inspirerende å gjennomføre det store arrangementet. Jeg fikk påfyll hele veien, både gjennom store kunstopplevelser, men også ved å se alt som fungerer så godt og ved å se alt som kan gjøres bedre. Under oppsummeringen sist onsdag var det enkelt å peke på det enkeltarrangementet som jeg ser på som årets høydepunkt. Samarbeidet med El Sistema har vært et eventyr: Det kostet store ressurser på all måter, men satte også spor etter seg. Det beste med det hele er at det bare er starten på et lengre samarbeid. Maesto Abreu og jeg har lagt planer og møtes første uka av august for ytterligere å konkretisere samarbeidet i årene fremover.

Det er fantastisk å oppleve at så mange mennesker engasjerer seg i det vi gjør. Jeg har i dagene etter Festspillene fått henvendelser fra mange ulike mennesker og organisasjoner som ønsker å ta del i El Sistema-samarbeidet. Det er spennvidden i prosjektet som gjør det så uimotståelig. Det viser hva kunst er i stand til å gjøre med mennesker, med et samfunn.

El Sistema viser i praksis at det går an å kombinere breddetenkning og elitetenkning. De har gitt oss en metode og ikke minst vist oss en entusiasme og et engasjement som vi dessverre ser altfor sjelden i det europeiske miljøet for klassisk musikk. De viser oss større alvor og større glede på samme tid. At vi neste år skal realisere et bi-nasjonalt orkester på toppnivå, er nesten for godt til å være sant. Jeg har stor tro på at det blir realisert. Nå har vi allerede bevist at vi kan få til det umulige.

Innspurten

Jeg nærmer meg målgang på årets maraton. Rent fysisk kjenner jeg at kroppen er blitt utsatt for en dårlig kombinasjon av lange dager, lite søvn og mange nokså usunne måltider. Men jeg er mer inspirert, ja, mer oppløftet av det jeg har hørt og opplevd, enn det jeg var i starten. Da var jeg ganske frustrert over problemene som hadde tårnet seg opp med avlysninger, dårlig vær og askesky. Men vi har klart å takle utfordringene. Jeg har en fantastisk stab, medarbeidere som står på døgnet rundt og gjør en helt formidabel innsats. Støtten og innsatsen fra medarbeidere, medvirkende og de mange frivillige gjør meg både glad og takknemlig. Mange oppmuntringer og hyggelige ord fra publikum som jeg møter setter jeg også stor pris på. De store kunstneriske øyeblikkene har det vært mange av, uforglemmelige konsertopplevelser som gir energi og glede.

Før gårsdagens Festkonsert måtte vi forandre på programmet. Det var ikke hyggelig å gå foran en fullsatt Griegsal og si at vi ikke hadde klart å forberede den annonserte konserten av Vivaldi for fire fioliner. Selv om verket bare er på åtte minutter, var det mange som hadde sett fram til å høre Arve Tellefsen sammen med legendariske Ida Haendel og de to nye store talentene Vilde Frang og Guro Kleven Hagen. En tilreisende publikummer kom bort til meg i pausen og uttrykte sin skuffelse og var ikke nådig. Hun syntes vi hadde vært uprofesjonelle. Hun mente at dersom dette hadde skjedd i Wien, ville jeg ha blitt pepet ut. Jeg svarte at det er mulig, men i Wien hadde publikum også visst hvem Ida Haendel er.

De første internasjonale rapportene har begynt å komme. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde også i år en stor artikkel om Festspillene i utgaven sist lørdag, der kritikeren spesielt trekker fram Henrik Hellstenius’ prosjekt Ørets teater. Det ligger ikke noen lenke på nettet, men vi forsøker å få den oversatt til våre hjemmesider. Der kan dere for øvrig snart også lese Gunnar Danbolt åpningstale. The Daily Telegraph trykket sin festspillreportasje i går og skrev bl.a. dette om Marthalers forestilling:

"Furthest of all from nostalgic folksiness was the astonishing new theatre creation ±0 from the maverick German director Christophe Marthaler. I have too little space to describe the peculiar magic of this show, which summons up the strange emotional worlds of a bunch of eccentrics marooned in a hut somewhere in Greenland.

Like the characters in Oliver Sachs’s case histories, they use music to co-ordinate their inner and outer lives, but the music doesn’t always work. Watch out for this extraordinary show when it comes to the London Cultural Olympiad next year."

Først til Bergen, så til Londons olympiske kulturprogram. Slik skal det være med Nordiske impulser. Resten kan leses her.

I dag skal jeg på Troldhaugen og høre på unge prisvinnere fra Barratt Due musikkinstitutt. Før det kommer sjefen for Edinburgh-festivalen, Jonathan Mills, innom kontoret. Han kom også til Bergen for å se Marthalers forestilling ±0, som han planlegger på sin festival i 2012. Senere i dag, kl. 16.30, skal jeg ha en samtale med Holberg-prisvinner Jürgen Kocka i Logen, som er åpen for publikum. Og i kveld gleder jeg meg spesielt til å høre Erling E. Guldbrandsen snakke om Brahms og Schönberg foran konserten som jeg kanskje har sett aller mest fram til. Jeg har satt sammen mitt absolutte yndlingsprogram med Brahms’ klarinettkvintett og Schönbergs magiske Verklärte Nacht.

I morgen er det oppsummering på en åpen pressekonferanse i Logen kl. 12.00. Jeg skal gi min subjektive opplevelse av årets festspill og ikke minst komme med smakebiter av hva som venter oss til neste år, da Festspillene skal feire sitt 60-årsjubileum.

Festspillglimt

Glimt fra 24.-25. mai

Glimt fra 26.-27. mai

Glimt fra 28.-29. mai

Glimt fra 30. mai-1. juni

Glimt fra 3.-4. juni

Glimt fra 5. juni

Den store dagen

Lørdag morgen, og jeg våkner til store forventinger. 10 festspilldager ligger bak oss, 5 foran oss. I dag, lørdag 4. juni, er for meg et høydepunkt. Det er i dag det store møtet skal finne sted. 200 unge musikere fra hele Norge skal møte 200 unge musikere fra Venezuela. Vi skal først få møte El Sistemas José Antonio Abreu i en samtale med lederen for Barratt-Dues musikkinstitutt, Stefan Barratt-Due, og rektor på Norges Musikkhøyskole, Eirik Birkeland. Den samtalen finner sted i Logen kl. 14.30. Deretter går vi over til Grieghallen. Jeg gleder meg enormt til å oppleve dette møtet som jeg har tro skal sette spor etter seg i norsk musikkliv.

Dagen i dag tror jeg byr på det mest omfattende programmet i Festspillenes historie. På teateret har vi premiere på Marthalers ±0, en forestilling jeg vet det kommer ganske mange langveisfarende for å se. Dessverre virker det ikke som om det er mange som er nysgjerrige på å se en av vår tids mest nyskapende teaterinstruktører. Og det spilles også både på Småscenen og Lille scene.

Alle komponisthjemmene er fylt med toppmusikere, som legendariske Ida Haendel på Lysøen og Hemsing-søstrene på Valestrand. Christian Poltéra har samlet venner til kammermusikk i Håkonshallen. Henning Kraggerud presenterer klassiske nordiske perler sammen med Mathias Zachariassen i Johanneskirken kl. 21.00 i kveld. Jeg var innom der i går kveld og fikk høre slutten på Christian Ihle Hadlands konsert og kunne fastslå at kirken fungerer utmerket som konsertlokale. Musikerne fra DalaSinfoniettan (som skal spille der i kveld og som ellers også har mange oppgaver denne helgen) traff jeg på gata i går, like før midnatt. De hadde øvd og var sultne. Det er ikke så lett å oppdrive noe særlig fornuftig mat i Bergen på den tiden, så for å unngå den verste søppelmaten, geleidet jeg dem til pølseboden i Kong Oscars gate. Den har reddet mange sultne musikere og festspillgjester tidligere.

Nå som også festspillværet endelig ser ut til å ha ankommet, ligger det an til kjempestemning på Torgallmenningen i kveld. Der blir det gratiskonsert med gjester fra Cuba, Venezuela og Romania, pluss at Hemsing-søstrene skal få vise seg fra nye sider.

Jeg har fått Sophia og de to yngste barna Kristian og Susanne på besøk, i tillegg til mine foreldre, svigerforeldre og mye øvrig familie og venner. For de yngste ble fiolinsonater i Håkonshallen litt tung kost, men rumba-rytmene til Yoruba Andabo på Ole Bulls Scene slo an. Min svoger Øyvind Kvalnes har tilbragt natta i fengselet og har twittret ivrig derfra, se @okvalnes og #nattikasjotten.

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.


Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.




Middag på Enhjørningen.

Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?

To og en halv dag ut i årets maraton

Fredag etter middag, to og en halv festspilldag er unnagjort. Det har gått i ett siden jeg våknet onsdag morgen for å begynne på årets maraton. Etter at vi hadde hendene fulle med utfordringer av ulike slag i dagene før festspillåpningen har det vært litt roligere, selv om det fremdeles er små og store problemer som skal løses. Jeg er glad jeg ikke får alt med meg. Bare timer før premieren på Oedipus Rex skal teknikken ha streiket, jernteppet som spiller en vesentlig rolle i forestillingen gikk verken opp eller ned. Jeg er glad den meldingen ikke nådde meg, for det vet jeg ikke om hjertet hadde tålt. Jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert mens det står på og kan bli ganske hissig hvis jeg oppdager ting som burde vært gjort annerledes, men jeg har folk rundt meg som demper meg litt ned og heldigvis er jeg ikke langsint.

Stort sett har jeg det utrolig kjekt om dagen. I går leverte vi så det holder. Alle tilbakemeldinger jeg har fått forteller at Truls Mørk og Håvard Gimse trollbandt publikum i Håkonshallen. Våre islandske gjester begeistret en fullsatt Store scene på DNS, en forestilling jeg dessverre heller ikke fikk med meg. Jeg rakk første del av Henrik Hellstenius’ Ørets teater og løp så bort til Grieghallen for å høre siste del av Farinelli-konserten i Grieghallen. Større kontraster kan man ikke tenke seg. I Logen utforsket Henrik grenselandet mellom naturlyd og kunstmusikk, i Grieghallen boltret Ann Hallenberg seg sammen sine franske medspillere i barokke eksesser, vanvittige tempi og halsbrekkende koloraturer. Tre ekstranumre og vill jubel.
Reaksjonen i pressen har etter det jeg har fått med meg vært bra og veldig bra, men jeg har bare fått skummet spaltene. Jeg registrerte at BA har byttet ut bildet av meg i den faste spalten der de anbefaler hva man skal bruke en tusenlapp på. I fjor var jeg streng, i år får jeg lov til smile. Jeg tar det som et godt tegn. I det hele skriver BA mye om Festspillene, mange morsomme reportasjer.

Dramatisk innspurt

Det har vært mer dramatikk enn jeg har ønsket meg de siste dagene. Ikke bare ligger det lavtrykk og tunge skyer på vent ute i Nordsjøen, men i dag våknet en vulkan til live på Island og truer flytrafikken med ny askesky. For noen uker siden fikk vi vite at kineserne som skulle presentert den fine Fosse-oppsetningen fra Shanghai ikke fikk reise, noe som skapte et hull i programmet. Nyheten om vulkanutbrudd gjør oss berettiget bekymret om våre islandske venner kan forlate sagaøya. Etter planen skal teknikere og skuespillere fly til Bergen i morgen for å forberede premiere på Baltasar Kormákurs oppsetning av Gerpla etter Halldór Laxness’ roman med samme navn, førstkommende torsdag.

Onsdag ble hovedrolleinnhaveren til åpningsforestillingen syk og måtte skiftes ut. Dirigent Baldur Brönnimann og regissør Eirik Stubø dro i helgen til Köln for å prøve med vår nye Kong Ødipus, Gordon Gietz. I morgen kommer de alle til Bergen for innspurten. Nå burde alt være lagt til rette for at premieren skal gå som planlagt. Så får vi håpe at vinden ikke blåser vår vei, slik at askeskyen ikke stopper flytrafikken. Vi ber også til værgudene om å være vennligsinnet mot oss på onsdag, slik at åpningsseremonien på Torgallmenningen kan gå som planlagt.

Gjenforening med de litterære festspill?

Knut Hoem tar til orde for at Festspillene og De Litterære Festspill til Norsk Forfattersentrum Vestlandet bør gjenforenes.

«For tilreisende (hovedstads)presse tror jeg helt klart en samlokalisering i tid med Festspillene ville ført til at De Litterære Festspill ville bli enklere å skrive hjem om», skriver Hoem på sin blogg og utdypet sine synspunkter i programmet Bok i P2 i morges. Han mener at De Litterære Festspill taper på ikke å være en del av det store og prestisjefylte arrangementet som Festspillene er, og at Festspillene ville ha styrket seg ved å ha et godt litteraturprogram.

Original kriseløsning

18. mai ble den tyngste jeg har opplevd på lenge. Ikke grunnet utagerende 17. mai-feiring, men fordi vi plutselig stod uten tenor til å synge hovedrollen i Festspillenes åpningsforestilling Oedipus Rex. Ikke før jeg var kommet på kontoret i 8-tiden, kom meldingen om at Andreas Conrad, som er engasjert til partiet, ikke kom tilbake fra Berlin da han er blitt syk. At hovedrolleinnehaveren kaster håndkleet etter tre ukers prøvetid, bare dager før premieren, er et mareritt for alle involverte. Spesielt vanskelig er situasjonen fordi partiet er ekstremt krevende, operaen ganske sjelden framført og tenorer uansett en etterspurt vare. Jeg og operasjef Mary Miller saumfarte våre kontaktnett og satt klistret til telefonen hele dagen, ja, til langt ut på kvelden i går.

Etter å ha møtt skuffelse på skuffelse, alle vi spurte var enten opptatt med andre engasjementer eller kunne ikke påta seg partiet på så kort varsel, så det ut til at vi endelig skulle få napp. En glimrende russisk tenor var visstnok ledig, det eneste problemet var at han satt fast i Moskva og ikke hadde visum. Agenten mente det ville ta minst en uke. Jeg ringte kontakter i utenriksdepartementet og uten at de lovet noe, mente de at de kunne hjelpe oss og hadde stor tro på at vi skulle kunne få til en snarlig løsning. Men så var det flere skjær i sjøen likevel. Agenten hadde ikke oppfattet situasjonen helt fullstendig. Tenoren hadde riktignok sunget partiet, men det var så lenge siden at han ikke våget å ta på seg oppgaven på så kort tid.

Høy smerteterskel

Festspillene nærmer seg, nervene blir mer merkbare dag for dag, tiden blir knappere og det er fremdeles små hull som skal tettes. I dag hadde jeg en hyggelig prat med Harald Stanghelle som kunne bekrefte at han vil komme å snakke for publikum før forestillingene ±0 av Christoph Marthaler. Stanghelle kjenner godt til Grønlands og inuittenes historie og situasjon i dag og vil gi oss et kåseri der han også forteller om personlige opplevelser fra Grønland.

Det enorme gjestespillet fra Venezuela opptar mye tid, først og fremst for produksjonsavdelingen som fremdeles har omfattende logistikk å ta seg av. Det var helt på grensen til det ansvarlige å ta dette store arrangementet inn helt på tampen. Men det som kjennetegner en god organisasjon er etter min mening ikke hvor knirkefritt og problemløst alt forløper, men i hvilken grad organisasjonen er i stand til å tåle påkjenninger. Særlig viktig er det i en kunstskapende og kunstformidlende organisasjon som Festspillene. Fleksibilitet og høy smerteterskel er nødvendig dersom man skal klare å få til det eksepsjonelle. En kunstnerisk organisasjon som er for konsentrert om å skape ro og orden, vil ikke kunne gripe de store sjansene. Men alt har en grense og jeg må innrømme at vi er farlig nær av og til.

Korrupsjon i Bulgaria og neglisjering av Fosse igjen?

Tilbake i Bergen etter å ha flydd fra Grønland til Varna ved Svartehavet. En av fordelene med å fly ofte er tilgangen på internasjonale aviser. I weekendutgaven av Financial Times (FT) var det et stort intervju med Patrice Chéraeu, en av europeisk teaters virkelig store navn og i en alder av 66 år en legende, etter at han allerede som 32-åring revolusjonerte Bayreuth og hele fortolkningstradisjonen av Wagners operaer. Hans oppsetning av Ring des Nibelungen 100 år etter uroppførelsen skapte historie og har preget operaregi siden. I år har Chéreau kastet seg over Jon Fosse, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen (Fosses formel). Hans oppsetning av Draum om hausten er sett av mer enn 50.000 mennesker i Europa så langt. Nå står Eg er vinden for tur, med premiere i morgen tirsdag 3. mai på Young Vic. (Stykket ble uroppført på Festspillene i 2007 i regi av Eirik Stubø). Chéreaus London-premiere og comeback etter mange års fravær, er også foranledningen for intervjuet i FT som spør hvordan prøvene med skuespillerne Tom Brooke og Jack Laskey går.

«They are wonderful, young, different. They go so well together in a play which is, well, difficult,» svarer Chéreau.