Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.
Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.
Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.
Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.
Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar