Sider

mandag 18. august 2008

Intrigespillets laboratorium

I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.

Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.

Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.

Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.