Sider

onsdag 30. mai 2012

Minneverdige festspill

Skal jeg forsøke å formulere hva som har vært mitt viktigste anliggende som direktør for Festspillene i Bergen, så vil forholdet til tradisjonen være utgangspunktet. Skal vi bevare Festspillene for fremtiden, hvilket tross alt ikke er noen selvfølge at vi vil makte, så må "vi redde fortiden for oss selv" som Dag Solstad presist uttrykte det i sin åpningstale.

Det betyr at vi må bevare de forbindelseslinjer som ennå eksisterer. Fortiden er bare tilgjengelig for oss dersom vi aktivt forholder oss til den. Mister vi interessen for vår fortid, mister vi interessen for hvem vi er og nøyer oss med å interessere oss for hvem vi tror vi er.

Summen av et liv er ikke hva som er opplevd, men hva som blir husket. I så måte har de syv årene jeg har ledet den årlige kunstfesten i Bergen, vært et stort privilegium. Jeg sitter igjen med minner som vil prege meg i de årene jeg har igjen, hvilket uansett utfall vil være en overskuelig tidsperiode. Vissheten om at jeg ikke er alene om å ha hatt minne-verdige opplevelser, men tvert i mot deler dem med svært mange andre mennesker, lar meg konkludere med at det har vært verdt strevet og vel så det.

Et møte mellom venezuelanske og norske unge musikere vil prege de siste dagene av årets festspill. I dag er det ungdommene fra slummen i Caracas som viser oss veien tilbake til vår europeiske musikktradisjon og gjør den aktuell og tilgjengelig for oss. Med et slikt utgangspunkt er jeg optimist på Festspillenes vegne og ønsker Bergen fortsatt lykke til med Festspillenes fremtid.

tirsdag 29. mai 2012

Musikkrevolusjonen

TV 2 fulgte meg på veien da jeg dro til Venezuela i fjor vår - en reise som ble starten på samarbeidet med El Sistema. Dokumentaren ble vist på TV 2 søndag kveld og vil også vises i forkant av konsertene med Orchestra NoVe.

I tillegg kan du se den her på TV 2 Sumo.

Hvor går grensene?

Lars Rambergs graffitiprosjekt Die Grenze tydeliggjør konflikter, skillelinjer og interessemotsetninger som har oppstått som resultat av en kamp om forståelsesformer, legitimitetsbehov og penger. Er det noe jeg sitter igjen med etter mine sju år i Bergen, så er det at denne kulturkampen har hardnet til. Festspillene er blitt en projeksjonsskive der ulike aktører retter sine angrep for å synliggjøre eller skjule egne interesser. Det er en takknemlig rolle fordi den gjør Festspillene vesentlig. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Samtidig er det en utsatt og anstrengende rolle. Det setter oss på prøve og utfordrer til dialog og debatt. Mange har hevdet at vi ikke har vært synlige nok. Andre hevder at vi bør holde oss til det vi tradisjonelt har gjort: Fremme de skjønne kunster og holde kjeft.

Hvor går grensene i dag? Mellom rik og fattig? Mellom høykultur og lavkultur? Mellom elite og bredde? Mellom tradisjon og nyskapning? Mellom gamle og nye landsmenn? Mellom bergensere og de andre? Mellom ulike kulturelle ståsteder, preferanser, kjønn og forståelsesformer? Eller er det rett og slett kampen om penger som er den viktigste konfliktdriveren?

Trenger vi dypere inn i de ulike motsetningene ser vi at kompasspilen ofte blir forvirret og peker i uventede og uforutsigbare retninger. Det som var gyldig i går, viser seg å ha mistet sin betydning i dag. Gamle venner blir nye fiender og motsatt. Selv har jeg stått midt i denne kulturkampen og følt meg både rettmessig og urettmessig rost og rist. 

Man kunne nesten tro at kulturminister Anniken Huitfeldts tale under åpningen av Festspillene var et direkte svar på Rambergs prosjekt. Hun opphevet der og da grensen mellom bredde og elite. Det var det mange var overrasket over, men i handling har Huitfeldt vist at hun vet forskjell på godt og dårlig. Solstad har fått æreslønn og Jon Fosse har flyttet inn i Grotten. Huitfeldt er historiker og har gjennnom slike symbolhandlinger vist at hun har sans for historiens lange linjer. I et slikt perspektiv blir elitens og kvalitetens betydning synlig, ikke som en motsetning til bredde, men tvert imot ser vi den gjensidige avhengigheten. Som kulturministeren sa det: ingen elite uten bredde, men også ingen bredde uten elite.   

Et begrep som stadig angripes er kvalitet. Diskusjonen om kvalitet er satt på dagsorden til kulturrådets årsmøte til høsten. Det liker jeg. Kunst og kvalitet er uløselig knyttet til hverandre. Det har vært et viktig anliggende for Festspillene å styrke forståelsen og nødvendigheten av kvalitet. For oss går fortsatt grensen mellom godt og dårlig.