Minneverdige festspill

Skal jeg forsøke å formulere hva som har vært mitt viktigste anliggende som direktør for Festspillene i Bergen, så vil forholdet til tradisjonen være utgangspunktet. Skal vi bevare Festspillene for fremtiden, hvilket tross alt ikke er noen selvfølge at vi vil makte, så må "vi redde fortiden for oss selv" som Dag Solstad presist uttrykte det i sin åpningstale.

Det betyr at vi må bevare de forbindelseslinjer som ennå eksisterer. Fortiden er bare tilgjengelig for oss dersom vi aktivt forholder oss til den. Mister vi interessen for vår fortid, mister vi interessen for hvem vi er og nøyer oss med å interessere oss for hvem vi tror vi er.

Summen av et liv er ikke hva som er opplevd, men hva som blir husket. I så måte har de syv årene jeg har ledet den årlige kunstfesten i Bergen, vært et stort privilegium. Jeg sitter igjen med minner som vil prege meg i de årene jeg har igjen, hvilket uansett utfall vil være en overskuelig tidsperiode. Vissheten om at jeg ikke er alene om å ha hatt minne-verdige opplevelser, men tvert i mot deler dem med svært mange andre mennesker, lar meg konkludere med at det har vært verdt strevet og vel så det.

Et møte mellom venezuelanske og norske unge musikere vil prege de siste dagene av årets festspill. I dag er det ungdommene fra slummen i Caracas som viser oss veien tilbake til vår europeiske musikktradisjon og gjør den aktuell og tilgjengelig for oss. Med et slikt utgangspunkt er jeg optimist på Festspillenes vegne og ønsker Bergen fortsatt lykke til med Festspillenes fremtid.