Sider

tirsdag 29. mai 2012

Hvor går grensene?

Lars Rambergs graffitiprosjekt Die Grenze tydeliggjør konflikter, skillelinjer og interessemotsetninger som har oppstått som resultat av en kamp om forståelsesformer, legitimitetsbehov og penger. Er det noe jeg sitter igjen med etter mine sju år i Bergen, så er det at denne kulturkampen har hardnet til. Festspillene er blitt en projeksjonsskive der ulike aktører retter sine angrep for å synliggjøre eller skjule egne interesser. Det er en takknemlig rolle fordi den gjør Festspillene vesentlig. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Samtidig er det en utsatt og anstrengende rolle. Det setter oss på prøve og utfordrer til dialog og debatt. Mange har hevdet at vi ikke har vært synlige nok. Andre hevder at vi bør holde oss til det vi tradisjonelt har gjort: Fremme de skjønne kunster og holde kjeft.

Hvor går grensene i dag? Mellom rik og fattig? Mellom høykultur og lavkultur? Mellom elite og bredde? Mellom tradisjon og nyskapning? Mellom gamle og nye landsmenn? Mellom bergensere og de andre? Mellom ulike kulturelle ståsteder, preferanser, kjønn og forståelsesformer? Eller er det rett og slett kampen om penger som er den viktigste konfliktdriveren?

Trenger vi dypere inn i de ulike motsetningene ser vi at kompasspilen ofte blir forvirret og peker i uventede og uforutsigbare retninger. Det som var gyldig i går, viser seg å ha mistet sin betydning i dag. Gamle venner blir nye fiender og motsatt. Selv har jeg stått midt i denne kulturkampen og følt meg både rettmessig og urettmessig rost og rist. 

Man kunne nesten tro at kulturminister Anniken Huitfeldts tale under åpningen av Festspillene var et direkte svar på Rambergs prosjekt. Hun opphevet der og da grensen mellom bredde og elite. Det var det mange var overrasket over, men i handling har Huitfeldt vist at hun vet forskjell på godt og dårlig. Solstad har fått æreslønn og Jon Fosse har flyttet inn i Grotten. Huitfeldt er historiker og har gjennnom slike symbolhandlinger vist at hun har sans for historiens lange linjer. I et slikt perspektiv blir elitens og kvalitetens betydning synlig, ikke som en motsetning til bredde, men tvert imot ser vi den gjensidige avhengigheten. Som kulturministeren sa det: ingen elite uten bredde, men også ingen bredde uten elite.   

Et begrep som stadig angripes er kvalitet. Diskusjonen om kvalitet er satt på dagsorden til kulturrådets årsmøte til høsten. Det liker jeg. Kunst og kvalitet er uløselig knyttet til hverandre. Det har vært et viktig anliggende for Festspillene å styrke forståelsen og nødvendigheten av kvalitet. For oss går fortsatt grensen mellom godt og dårlig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar