Festspillkunstnere i Berlin

Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.

I Berlin har jeg hatt møter med ulike folk med tanke på framtidige festspillproduksjoner. Calixto lovet å komme tilbake til Bergen, men jeg vet ikke riktig når det blir. Han er ekstremt opptatt framover med store prosjekter både for Ruhrtriennale og til kulturprogrammet for OL i London. Nå i slutten av uka har han premiere på en oppsetning i Barcelona, over en tekst av Edgar Alan Poe.

Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.

Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.

Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.

Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!

Ettertanker

Det er snart en uke siden Festspillene ble avsluttet og jeg begynner så smått å komme meg ut av festspillbobla. Det gjorde godt med en seiltur med Lulu i pinsen. Da vi første pinsedag trakk garn i stiv kuling og fikk opp sju store krabber og to finfine sjøørreter, var det ikke vanskelig å engasjere seg i annet enn festspill.

Selv om det er slitsomt, er det også enormt inspirerende å gjennomføre det store arrangementet. Jeg fikk påfyll hele veien, både gjennom store kunstopplevelser, men også ved å se alt som fungerer så godt og ved å se alt som kan gjøres bedre. Under oppsummeringen sist onsdag var det enkelt å peke på det enkeltarrangementet som jeg ser på som årets høydepunkt. Samarbeidet med El Sistema har vært et eventyr: Det kostet store ressurser på all måter, men satte også spor etter seg. Det beste med det hele er at det bare er starten på et lengre samarbeid. Maesto Abreu og jeg har lagt planer og møtes første uka av august for ytterligere å konkretisere samarbeidet i årene fremover.

Det er fantastisk å oppleve at så mange mennesker engasjerer seg i det vi gjør. Jeg har i dagene etter Festspillene fått henvendelser fra mange ulike mennesker og organisasjoner som ønsker å ta del i El Sistema-samarbeidet. Det er spennvidden i prosjektet som gjør det så uimotståelig. Det viser hva kunst er i stand til å gjøre med mennesker, med et samfunn.

El Sistema viser i praksis at det går an å kombinere breddetenkning og elitetenkning. De har gitt oss en metode og ikke minst vist oss en entusiasme og et engasjement som vi dessverre ser altfor sjelden i det europeiske miljøet for klassisk musikk. De viser oss større alvor og større glede på samme tid. At vi neste år skal realisere et bi-nasjonalt orkester på toppnivå, er nesten for godt til å være sant. Jeg har stor tro på at det blir realisert. Nå har vi allerede bevist at vi kan få til det umulige.

Innspurten

Jeg nærmer meg målgang på årets maraton. Rent fysisk kjenner jeg at kroppen er blitt utsatt for en dårlig kombinasjon av lange dager, lite søvn og mange nokså usunne måltider. Men jeg er mer inspirert, ja, mer oppløftet av det jeg har hørt og opplevd, enn det jeg var i starten. Da var jeg ganske frustrert over problemene som hadde tårnet seg opp med avlysninger, dårlig vær og askesky. Men vi har klart å takle utfordringene. Jeg har en fantastisk stab, medarbeidere som står på døgnet rundt og gjør en helt formidabel innsats. Støtten og innsatsen fra medarbeidere, medvirkende og de mange frivillige gjør meg både glad og takknemlig. Mange oppmuntringer og hyggelige ord fra publikum som jeg møter setter jeg også stor pris på. De store kunstneriske øyeblikkene har det vært mange av, uforglemmelige konsertopplevelser som gir energi og glede.

Før gårsdagens Festkonsert måtte vi forandre på programmet. Det var ikke hyggelig å gå foran en fullsatt Griegsal og si at vi ikke hadde klart å forberede den annonserte konserten av Vivaldi for fire fioliner. Selv om verket bare er på åtte minutter, var det mange som hadde sett fram til å høre Arve Tellefsen sammen med legendariske Ida Haendel og de to nye store talentene Vilde Frang og Guro Kleven Hagen. En tilreisende publikummer kom bort til meg i pausen og uttrykte sin skuffelse og var ikke nådig. Hun syntes vi hadde vært uprofesjonelle. Hun mente at dersom dette hadde skjedd i Wien, ville jeg ha blitt pepet ut. Jeg svarte at det er mulig, men i Wien hadde publikum også visst hvem Ida Haendel er.

De første internasjonale rapportene har begynt å komme. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde også i år en stor artikkel om Festspillene i utgaven sist lørdag, der kritikeren spesielt trekker fram Henrik Hellstenius’ prosjekt Ørets teater. Det ligger ikke noen lenke på nettet, men vi forsøker å få den oversatt til våre hjemmesider. Der kan dere for øvrig snart også lese Gunnar Danbolt åpningstale. The Daily Telegraph trykket sin festspillreportasje i går og skrev bl.a. dette om Marthalers forestilling:

"Furthest of all from nostalgic folksiness was the astonishing new theatre creation ±0 from the maverick German director Christophe Marthaler. I have too little space to describe the peculiar magic of this show, which summons up the strange emotional worlds of a bunch of eccentrics marooned in a hut somewhere in Greenland.

Like the characters in Oliver Sachs’s case histories, they use music to co-ordinate their inner and outer lives, but the music doesn’t always work. Watch out for this extraordinary show when it comes to the London Cultural Olympiad next year."

Først til Bergen, så til Londons olympiske kulturprogram. Slik skal det være med Nordiske impulser. Resten kan leses her.

I dag skal jeg på Troldhaugen og høre på unge prisvinnere fra Barratt Due musikkinstitutt. Før det kommer sjefen for Edinburgh-festivalen, Jonathan Mills, innom kontoret. Han kom også til Bergen for å se Marthalers forestilling ±0, som han planlegger på sin festival i 2012. Senere i dag, kl. 16.30, skal jeg ha en samtale med Holberg-prisvinner Jürgen Kocka i Logen, som er åpen for publikum. Og i kveld gleder jeg meg spesielt til å høre Erling E. Guldbrandsen snakke om Brahms og Schönberg foran konserten som jeg kanskje har sett aller mest fram til. Jeg har satt sammen mitt absolutte yndlingsprogram med Brahms’ klarinettkvintett og Schönbergs magiske Verklärte Nacht.

I morgen er det oppsummering på en åpen pressekonferanse i Logen kl. 12.00. Jeg skal gi min subjektive opplevelse av årets festspill og ikke minst komme med smakebiter av hva som venter oss til neste år, da Festspillene skal feire sitt 60-årsjubileum.

Festspillglimt

Glimt fra 24.-25. mai

Glimt fra 26.-27. mai

Glimt fra 28.-29. mai

Glimt fra 30. mai-1. juni

Glimt fra 3.-4. juni

Glimt fra 5. juni

Den store dagen

Lørdag morgen, og jeg våkner til store forventinger. 10 festspilldager ligger bak oss, 5 foran oss. I dag, lørdag 4. juni, er for meg et høydepunkt. Det er i dag det store møtet skal finne sted. 200 unge musikere fra hele Norge skal møte 200 unge musikere fra Venezuela. Vi skal først få møte El Sistemas José Antonio Abreu i en samtale med lederen for Barratt-Dues musikkinstitutt, Stefan Barratt-Due, og rektor på Norges Musikkhøyskole, Eirik Birkeland. Den samtalen finner sted i Logen kl. 14.30. Deretter går vi over til Grieghallen. Jeg gleder meg enormt til å oppleve dette møtet som jeg har tro skal sette spor etter seg i norsk musikkliv.

Dagen i dag tror jeg byr på det mest omfattende programmet i Festspillenes historie. På teateret har vi premiere på Marthalers ±0, en forestilling jeg vet det kommer ganske mange langveisfarende for å se. Dessverre virker det ikke som om det er mange som er nysgjerrige på å se en av vår tids mest nyskapende teaterinstruktører. Og det spilles også både på Småscenen og Lille scene.

Alle komponisthjemmene er fylt med toppmusikere, som legendariske Ida Haendel på Lysøen og Hemsing-søstrene på Valestrand. Christian Poltéra har samlet venner til kammermusikk i Håkonshallen. Henning Kraggerud presenterer klassiske nordiske perler sammen med Mathias Zachariassen i Johanneskirken kl. 21.00 i kveld. Jeg var innom der i går kveld og fikk høre slutten på Christian Ihle Hadlands konsert og kunne fastslå at kirken fungerer utmerket som konsertlokale. Musikerne fra DalaSinfoniettan (som skal spille der i kveld og som ellers også har mange oppgaver denne helgen) traff jeg på gata i går, like før midnatt. De hadde øvd og var sultne. Det er ikke så lett å oppdrive noe særlig fornuftig mat i Bergen på den tiden, så for å unngå den verste søppelmaten, geleidet jeg dem til pølseboden i Kong Oscars gate. Den har reddet mange sultne musikere og festspillgjester tidligere.

Nå som også festspillværet endelig ser ut til å ha ankommet, ligger det an til kjempestemning på Torgallmenningen i kveld. Der blir det gratiskonsert med gjester fra Cuba, Venezuela og Romania, pluss at Hemsing-søstrene skal få vise seg fra nye sider.

Jeg har fått Sophia og de to yngste barna Kristian og Susanne på besøk, i tillegg til mine foreldre, svigerforeldre og mye øvrig familie og venner. For de yngste ble fiolinsonater i Håkonshallen litt tung kost, men rumba-rytmene til Yoruba Andabo på Ole Bulls Scene slo an. Min svoger Øyvind Kvalnes har tilbragt natta i fengselet og har twittret ivrig derfra, se @okvalnes og #nattikasjotten.

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.


Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.




Middag på Enhjørningen.

Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?