Sider

fredag 14. oktober 2011

Stor fallhøyde og hektisk uke

Etter at jeg ble ansatt som operasjef, har jeg møtt mange både gamle og nye medarbeidere på Operaen som viser stor velvilje, interesse, ja entusiasme for jobben. Det er inspirerende og føles godt som et grunnlag for arbeidet som skal gjøres. At enkelte journalister legger hele ansvaret på meg og utroper meg som en slags frelser, føles bare ubehagelig og urimelig. At fallhøyden er stor for en sånn jobb forstår jeg, men dersom vi lykkes med å bringe operakunsten et godt skritt videre, så er jeg veldig klar over at det kun kan gjøres som et samspill mellom alle ansatte i alle avdelinger og ikke som resultat av én enkelt persons ideer og ambisjoner. Jeg gleder meg enormt til å ta fatt og til å bli bedre kjent alle de dyktige og motiverte menneksene som jobber på Operaen. Det er utrolig moro å treffe folk i utlandet som gratulerer meg som operasjef, men først og fremst skryter av det fantastiske operahuset. Det er virkelig allerede et internasjonalt varemerke og et av de fineste, ja, kanskje det aller fineste, nye operahuset i hele Europa.

Men fram til sommeren er jeg først og fremst festspilldirektør. Hva skal Festspillene gjøre med åpningsseremonien? Det er et spørsmål mange er opptatt av og som det hersker ulike meninger om. Skal den være utendørs eller innendørs? Og hvor viktig er det med en storslått åpning? Skal vi beholde tradisjonene med Nystemten og Ja, vi elsker? Eller skal vi finne på noe helt nytt?

lørdag 8. oktober 2011

Fra Tryllefløyten i Nordfjordeid til Don Carlos i Lisboa

Etter en lang pause er jeg tilbake på bloggen. Nå er det snart to uker siden det ble kjent at jeg overtar som operasjef for Nasjonaloperaen. Det ble spekulert mye i ukene før avgjørelsen. Jeg var offentlig søker til jobben, samtidig som jeg var direktør for Festspillene med ansvar for medarbeidere som intenst forbereder 60-årsjubileet neste år, og jeg sto til ansvar for et styre som visste at jeg søkte meg bort fra en jobb jeg hadde inngått avtale om å ha fram til 2015. Det var en vanskelig situasjon å være i. Heldigvis gikk det denne gangen slik jeg ønsket det skulle gå, men jeg tror man skal være klar over hvilken belastning det er med slike åpne prosesser.

Det har vært enormt intense dager siden pressekonferansen og forberedelsene til den. Men også svært inspirerende. Jeg har begynt å bli kjent med noen av mine nye nærmeste medarbeidere, startet den langsiktige planleggingen og knyttet de første kontakter. Jeg er blitt møtt med enormt mye velvilje. Det stilles høye forventninger, og slik skal det være. Men å forandre en supertanker som Den Norske Opera & Ballett tar tid. Det er tungt å dreie på rattet og reaksjonen er ikke like rask som på en liten speedbåt. Det kommer til å bli viktig for meg og hele organisasjonen å formidle dette: at forandringer tar tid.

Fram til sommeren er jeg også først og fremst festspilldirektør. Det blir en vanskelig balansegang, men jeg skylder både Festspillene og mine medarbeidere å stå på hundre prosent for at neste års festspill skal bli de beste i Festspillenes historie. Det må være målsettingen. Dessverre fikk vi ikke det løftet vi hadde ønsket oss på statsbudsjettet. Da må vi sette næring etter tæring og justere ambisjonsnivået noe ned. Men det skal bli fantastiske festspill. Vi skal ta pulsen på norsk musikk- og teaterliv, presentere de aller fremste skapende og utøvende kunstnerne vi har fra sine beste sider og ikke minst vil de få anledning til å trekke med seg kollegaer og institusjoner som de jobber sammen med på den internasjonale arena.

lørdag 27. august 2011

Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av JungelbokenDet Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.

tirsdag 28. juni 2011

Festspillkunstnere i Berlin

Bare få dager igjen til ferie. De siste dagene har jeg tilbragt i Berlin. Calixto Bieito hadde stor suksess med sin oppsetning av Poulencs mest spilte opera Karmelittersøstrene på Komische Oper. Mest kjent er operaen for slutten der den gnissende lyden av giljotinen er komponert inn i musikken og mange hadde nok trodd at Bieito, som er kjent for sine drastiske virkemidler, skulle la scenen bade i vold og blod. Men Calixto Bieito vet å økonomisere når han synes det er på sin plass og gjorde alle forventninger til skamme. Jeg tror det er første gang jeg har vært på en premiere der Bieito ikke er blitt møtt med buing og fyrop, men kun stormende begeistring. Ja, selv den beryktede konservative kritikeren Klaus Geitel i Berliner Morgenpost, som tidligere mente at Komische Oper burde stenges etter at han hadde sett Bieitos oppsetningen av Bortførelsen av Seraillet for noen år siden, fant bare fram superlativer i dagens anmeldelse. Det var i det hele tatt en veldig vellykket oppsetning, med bra sangere i alle partier og ikke minst en dirigent, Stefan Blumier, som virkelig hadde taket på Poulencs fargerike og kontrastrike partitur. Det gjorde godt etter at lørdagens oppsetning av Mozarts Idomeneo samme sted, dessverre ikke ble noe høydepunkt.

I Berlin har jeg hatt møter med ulike folk med tanke på framtidige festspillproduksjoner. Calixto lovet å komme tilbake til Bergen, men jeg vet ikke riktig når det blir. Han er ekstremt opptatt framover med store prosjekter både for Ruhrtriennale og til kulturprogrammet for OL i London. Nå i slutten av uka har han premiere på en oppsetning i Barcelona, over en tekst av Edgar Alan Poe.

Ida Müller og Vegard Vinge er i full gang med forberedelsene til høsten premiere i Prater, Volksbühnes scene 2 som i mange år har vært dramatikeren og regissøren René Pollesch' teater. At Vegard og Ida nå har overtatt og har denne scenen til sin disposisjon er ganske oppsiktsvekkende. For et par uker siden viste de scener fra Vildanden som installasjon som gikk kontinuerlig natt og dag i flere døgn. Nå forbereder de en ny oppsetning, Ibsens Jon Gabriel Borkmann, som har premiere i slutten av oktober. Jeg fikk sett modellen og hvordan den ble satt opp som en “byggeprøve” i teatret på Prenzlauer Berg i Berlin. Det blir et kjempestort prosjekt som igjen vil sprenge noen grenser for hvordan vi oppfatter en teaterforestilling.

Om Vildanden-prosjektet vårt er det skrevet mye rart og fortsatt blir oppsetningen diskutert og brukt som referanse i ulike sammenhenger. Kanskje jeg også en dag vil gi en detaljert beskrivelse av hva som faktisk skjedde for litt over to år siden? Jeg gleder meg først og fremst til å få dem tilbake til Festspillene.

Ingar Dragset og Michael Elmgren er også Berlin-bosatte kunstnere som jeg har hatt samarbeid med gjennom mange år – fra de i 2002 laget et flott sceneteppe som hang foran jernteppet på Komische Oper en hel sesong. Mange husker sikkert animasjonsversjonen de gjorde av Kaija Saariahos opera Lámour de loin i 2009 eller den fine festspillutstillingen de hadde i Bergen Kunsthall i 2005. De har også gjort en stor internasjonal karriere med oppdrag over hele verden, som blant ansvaret for både den skandinaviske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen i 2009. Nå har de vunnet en svært prestisjefylt konkurranse om å lage et kunstverk på den fjerde søylen som omgir Nelson rundt på Trafalgar Square i London. Et tyvetalls kunstnere ble invitert, seks stod igjen på en shortlist og det var altså Elmgren & Dragset som stakk av med oppdraget. Skulpturen skal avdukes i slutten av januar 2012 som en offisiell åpning av kulturpogrammet til OL i London. Planene vi har med Michael og Ingar gleder jeg meg til å fortelle om litt senere i sommer, tidlig høst.

Ingar tok meg med til det han mente var Berlins beste espresso-bar. Den heter cafe Kristiana og ligger i Fehrbellinerstrasse 5, bare noen meter inn fra Schönhauser Allee. Den drives av en nordmann fra Sunnmøre. Kan anbefales.

onsdag 22. juni 2011

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!

onsdag 15. juni 2011

Ettertanker

Det er snart en uke siden Festspillene ble avsluttet og jeg begynner så smått å komme meg ut av festspillbobla. Det gjorde godt med en seiltur med Lulu i pinsen. Da vi første pinsedag trakk garn i stiv kuling og fikk opp sju store krabber og to finfine sjøørreter, var det ikke vanskelig å engasjere seg i annet enn festspill.

Selv om det er slitsomt, er det også enormt inspirerende å gjennomføre det store arrangementet. Jeg fikk påfyll hele veien, både gjennom store kunstopplevelser, men også ved å se alt som fungerer så godt og ved å se alt som kan gjøres bedre. Under oppsummeringen sist onsdag var det enkelt å peke på det enkeltarrangementet som jeg ser på som årets høydepunkt. Samarbeidet med El Sistema har vært et eventyr: Det kostet store ressurser på all måter, men satte også spor etter seg. Det beste med det hele er at det bare er starten på et lengre samarbeid. Maesto Abreu og jeg har lagt planer og møtes første uka av august for ytterligere å konkretisere samarbeidet i årene fremover.

Det er fantastisk å oppleve at så mange mennesker engasjerer seg i det vi gjør. Jeg har i dagene etter Festspillene fått henvendelser fra mange ulike mennesker og organisasjoner som ønsker å ta del i El Sistema-samarbeidet. Det er spennvidden i prosjektet som gjør det så uimotståelig. Det viser hva kunst er i stand til å gjøre med mennesker, med et samfunn.

El Sistema viser i praksis at det går an å kombinere breddetenkning og elitetenkning. De har gitt oss en metode og ikke minst vist oss en entusiasme og et engasjement som vi dessverre ser altfor sjelden i det europeiske miljøet for klassisk musikk. De viser oss større alvor og større glede på samme tid. At vi neste år skal realisere et bi-nasjonalt orkester på toppnivå, er nesten for godt til å være sant. Jeg har stor tro på at det blir realisert. Nå har vi allerede bevist at vi kan få til det umulige.

tirsdag 7. juni 2011

Innspurten

Jeg nærmer meg målgang på årets maraton. Rent fysisk kjenner jeg at kroppen er blitt utsatt for en dårlig kombinasjon av lange dager, lite søvn og mange nokså usunne måltider. Men jeg er mer inspirert, ja, mer oppløftet av det jeg har hørt og opplevd, enn det jeg var i starten. Da var jeg ganske frustrert over problemene som hadde tårnet seg opp med avlysninger, dårlig vær og askesky. Men vi har klart å takle utfordringene. Jeg har en fantastisk stab, medarbeidere som står på døgnet rundt og gjør en helt formidabel innsats. Støtten og innsatsen fra medarbeidere, medvirkende og de mange frivillige gjør meg både glad og takknemlig. Mange oppmuntringer og hyggelige ord fra publikum som jeg møter setter jeg også stor pris på. De store kunstneriske øyeblikkene har det vært mange av, uforglemmelige konsertopplevelser som gir energi og glede.

Før gårsdagens Festkonsert måtte vi forandre på programmet. Det var ikke hyggelig å gå foran en fullsatt Griegsal og si at vi ikke hadde klart å forberede den annonserte konserten av Vivaldi for fire fioliner. Selv om verket bare er på åtte minutter, var det mange som hadde sett fram til å høre Arve Tellefsen sammen med legendariske Ida Haendel og de to nye store talentene Vilde Frang og Guro Kleven Hagen. En tilreisende publikummer kom bort til meg i pausen og uttrykte sin skuffelse og var ikke nådig. Hun syntes vi hadde vært uprofesjonelle. Hun mente at dersom dette hadde skjedd i Wien, ville jeg ha blitt pepet ut. Jeg svarte at det er mulig, men i Wien hadde publikum også visst hvem Ida Haendel er.

De første internasjonale rapportene har begynt å komme. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde også i år en stor artikkel om Festspillene i utgaven sist lørdag, der kritikeren spesielt trekker fram Henrik Hellstenius’ prosjekt Ørets teater. Det ligger ikke noen lenke på nettet, men vi forsøker å få den oversatt til våre hjemmesider. Der kan dere for øvrig snart også lese Gunnar Danbolt åpningstale. The Daily Telegraph trykket sin festspillreportasje i går og skrev bl.a. dette om Marthalers forestilling:

"Furthest of all from nostalgic folksiness was the astonishing new theatre creation ±0 from the maverick German director Christophe Marthaler. I have too little space to describe the peculiar magic of this show, which summons up the strange emotional worlds of a bunch of eccentrics marooned in a hut somewhere in Greenland.
Like the characters in Oliver Sachs’s case histories, they use music to co-ordinate their inner and outer lives, but the music doesn’t always work. Watch out for this extraordinary show when it comes to the London Cultural Olympiad next year."

Først til Bergen, så til Londons olympiske kulturprogram. Slik skal det være med Nordiske impulser. Resten kan leses her.

I dag skal jeg på Troldhaugen og høre på unge prisvinnere fra Barratt Due musikkinstitutt. Før det kommer sjefen for Edinburgh-festivalen, Jonathan Mills, innom kontoret. Han kom også til Bergen for å se Marthalers forestilling ±0, som han planlegger på sin festival i 2012. Senere i dag, kl. 16.30, skal jeg ha en samtale med Holberg-prisvinner Jürgen Kocka i Logen, som er åpen for publikum. Og i kveld gleder jeg meg spesielt til å høre Erling E. Guldbrandsen snakke om Brahms og Schönberg foran konserten som jeg kanskje har sett aller mest fram til. Jeg har satt sammen mitt absolutte yndlingsprogram med Brahms’ klarinettkvintett og Schönbergs magiske Verklärte Nacht.

I morgen er det oppsummering på en åpen pressekonferanse i Logen kl. 12.00. Jeg skal gi min subjektive opplevelse av årets festspill og ikke minst komme med smakebiter av hva som venter oss til neste år, da Festspillene skal feire sitt 60-årsjubileum.

mandag 6. juni 2011

Festspillglimt

Glimt fra 24.-25. mai
Glimt fra 26.-27. mai


Glimt fra 28.-29. mai


Glimt fra 30. mai-1. juni



Glimt fra 3.-4. juni


Glimt fra 5. juni

lørdag 4. juni 2011

Den store dagen

Lørdag morgen, og jeg våkner til store forventinger. 10 festspilldager ligger bak oss, 5 foran oss. I dag, lørdag 4. juni, er for meg et høydepunkt. Det er i dag det store møtet skal finne sted. 200 unge musikere fra hele Norge skal møte 200 unge musikere fra Venezuela. Vi skal først få møte El Sistemas José Antonio Abreu i en samtale med lederen for Barratt-Dues musikkinstitutt, Stefan Barratt-Due, og rektor på Norges Musikkhøyskole, Eirik Birkeland. Den samtalen finner sted i Logen kl. 14.30. Deretter går vi over til Grieghallen. Jeg gleder meg enormt til å oppleve dette møtet som jeg har tro skal sette spor etter seg i norsk musikkliv.

Dagen i dag tror jeg byr på det mest omfattende programmet i Festspillenes historie. På teateret har vi premiere på Marthalers ±0, en forestilling jeg vet det kommer ganske mange langveisfarende for å se. Dessverre virker det ikke som om det er mange som er nysgjerrige på å se en av vår tids mest nyskapende teaterinstruktører. Og det spilles også både på Småscenen og Lille scene.

Alle komponisthjemmene er fylt med toppmusikere, som legendariske Ida Haendel på Lysøen og Hemsing-søstrene på Valestrand. Christian Poltéra har samlet venner til kammermusikk i Håkonshallen. Henning Kraggerud presenterer klassiske nordiske perler sammen med Mathias Zachariassen i Johanneskirken kl. 21.00 i kveld. Jeg var innom der i går kveld og fikk høre slutten på Christian Ihle Hadlands konsert og kunne fastslå at kirken fungerer utmerket som konsertlokale. Musikerne fra DalaSinfoniettan (som skal spille der i kveld og som ellers også har mange oppgaver denne helgen) traff jeg på gata i går, like før midnatt. De hadde øvd og var sultne. Det er ikke så lett å oppdrive noe særlig fornuftig mat i Bergen på den tiden, så for å unngå den verste søppelmaten, geleidet jeg dem til pølseboden i Kong Oscars gate. Den har reddet mange sultne musikere og festspillgjester tidligere.

Nå som også festspillværet endelig ser ut til å ha ankommet, ligger det an til kjempestemning på Torgallmenningen i kveld. Der blir det gratiskonsert med gjester fra Cuba, Venezuela og Romania, pluss at Hemsing-søstrene skal få vise seg fra nye sider.

Jeg har fått Sophia og de to yngste barna Kristian og Susanne på besøk, i tillegg til mine foreldre, svigerforeldre og mye øvrig familie og venner. For de yngste ble fiolinsonater i Håkonshallen litt tung kost, men rumba-rytmene til Yoruba Andabo på Ole Bulls Scene slo an. Min svoger Øyvind Kvalnes har tilbragt natta i fengselet og har twittret ivrig derfra, se @okvalnes og #nattikasjotten.

torsdag 2. juni 2011

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.

Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.


Middag på Enhjørningen.
Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?

fredag 27. mai 2011

To og en halv dag ut i årets maraton



Fredag etter middag, to og en halv festspilldag er unnagjort. Det har gått i ett siden jeg våknet onsdag morgen for å begynne på årets maraton. Etter at vi hadde hendene fulle med utfordringer av ulike slag i dagene før festspillåpningen har det vært litt roligere, selv om det fremdeles er små og store problemer som skal løses. Jeg er glad jeg ikke får alt med meg. Bare timer før premieren på Oedipus Rex skal teknikken ha streiket, jernteppet som spiller en vesentlig rolle i forestillingen gikk verken opp eller ned. Jeg er glad den meldingen ikke nådde meg, for det vet jeg ikke om hjertet hadde tålt. Jeg må innrømme at jeg blir veldig engasjert mens det står på og kan bli ganske hissig hvis jeg oppdager ting som burde vært gjort annerledes, men jeg har folk rundt meg som demper meg litt ned og heldigvis er jeg ikke langsint.

Stort sett har jeg det utrolig kjekt om dagen. I går leverte vi så det holder. Alle tilbakemeldinger jeg har fått forteller at Truls Mørk og Håvard Gimse trollbandt publikum i Håkonshallen. Våre islandske gjester begeistret en fullsatt Store scene på DNS, en forestilling jeg dessverre heller ikke fikk med meg. Jeg rakk første del av Henrik Hellstenius’ Ørets teater og løp så bort til Grieghallen for å høre siste del av Farinelli-konserten i Grieghallen. Større kontraster kan man ikke tenke seg. I Logen utforsket Henrik grenselandet mellom naturlyd og kunstmusikk, i Grieghallen boltret Ann Hallenberg seg sammen sine franske medspillere i barokke eksesser, vanvittige tempi og halsbrekkende koloraturer. Tre ekstranumre og vill jubel.
Reaksjonen i pressen har etter det jeg har fått med meg vært bra og veldig bra, men jeg har bare fått skummet spaltene. Jeg registrerte at BA har byttet ut bildet av meg i den faste spalten der de anbefaler hva man skal bruke en tusenlapp på. I fjor var jeg streng, i år får jeg lov til smile. Jeg tar det som et godt tegn. I det hele skriver BA mye om Festspillene, mange morsomme reportasjer.

søndag 22. mai 2011

Dramatisk innspurt

Det har vært mer dramatikk enn jeg har ønsket meg de siste dagene. Ikke bare ligger det lavtrykk og tunge skyer på vent ute i Nordsjøen, men i dag våknet en vulkan til live på Island og truer flytrafikken med ny askesky. For noen uker siden fikk vi vite at kineserne som skulle presentert den fine Fosse-oppsetningen fra Shanghai ikke fikk reise, noe som skapte et hull i programmet. Nyheten om vulkanutbrudd gjør oss berettiget bekymret om våre islandske venner kan forlate sagaøya. Etter planen skal teknikere og skuespillere fly til Bergen i morgen for å forberede premiere på Baltasar Kormákurs oppsetning av Gerpla etter Halldór Laxness’ roman med samme navn, førstkommende torsdag.

Onsdag ble hovedrolleinnhaveren til åpningsforestillingen syk og måtte skiftes ut. Dirigent Baldur Brönnimann og regissør Eirik Stubø dro i helgen til Köln for å prøve med vår nye Kong Ødipus, Gordon Gietz. I morgen kommer de alle til Bergen for innspurten. Nå burde alt være lagt til rette for at premieren skal gå som planlagt. Så får vi håpe at vinden ikke blåser vår vei, slik at askeskyen ikke stopper flytrafikken. Vi ber også til værgudene om å være vennligsinnet mot oss på onsdag, slik at åpningsseremonien på Torgallmenningen kan gå som planlagt.

lørdag 21. mai 2011

Gjenforening med de litterære festspill?

Knut Hoem tar til orde for at Festspillene og De Litterære Festspill til Norsk Forfattersentrum Vestlandet bør gjenforenes.

«For tilreisende (hovedstads)presse tror jeg helt klart en samlokalisering i tid med Festspillene ville ført til at De Litterære Festspill ville bli enklere å skrive hjem om», skriver Hoem på sin blogg og utdypet sine synspunkter i programmet Bok i P2 i morges. Han mener at De Litterære Festspill taper på ikke å være en del av det store og prestisjefylte arrangementet som Festspillene er, og at Festspillene ville ha styrket seg ved å ha et godt litteraturprogram.

torsdag 19. mai 2011

Original kriseløsning

18. mai ble den tyngste jeg har opplevd på lenge. Ikke grunnet utagerende 17. mai-feiring, men fordi vi plutselig stod uten tenor til å synge hovedrollen i Festspillenes åpningsforestilling Oedipus Rex. Ikke før jeg var kommet på kontoret i 8-tiden, kom meldingen om at Andreas Conrad, som er engasjert til partiet, ikke kom tilbake fra Berlin da han er blitt syk. At hovedrolleinnehaveren kaster håndkleet etter tre ukers prøvetid, bare dager før premieren, er et mareritt for alle involverte. Spesielt vanskelig er situasjonen fordi partiet er ekstremt krevende, operaen ganske sjelden framført og tenorer uansett en etterspurt vare. Jeg og operasjef Mary Miller saumfarte våre kontaktnett og satt klistret til telefonen hele dagen, ja, til langt ut på kvelden i går.

Etter å ha møtt skuffelse på skuffelse, alle vi spurte var enten opptatt med andre engasjementer eller kunne ikke påta seg partiet på så kort varsel, så det ut til at vi endelig skulle få napp. En glimrende russisk tenor var visstnok ledig, det eneste problemet var at han satt fast i Moskva og ikke hadde visum. Agenten mente det ville ta minst en uke. Jeg ringte kontakter i utenriksdepartementet og uten at de lovet noe, mente de at de kunne hjelpe oss og hadde stor tro på at vi skulle kunne få til en snarlig løsning. Men så var det flere skjær i sjøen likevel. Agenten hadde ikke oppfattet situasjonen helt fullstendig. Tenoren hadde riktignok sunget partiet, men det var så lenge siden at han ikke våget å ta på seg oppgaven på så kort tid.

lørdag 14. mai 2011

Høy smerteterskel

Festspillene nærmer seg, nervene blir mer merkbare dag for dag, tiden blir knappere og det er fremdeles små hull som skal tettes. I dag hadde jeg en hyggelig prat med Harald Stanghelle som kunne bekrefte at han vil komme å snakke for publikum før forestillingene ±0 av Christoph Marthaler. Stanghelle kjenner godt til Grønlands og inuittenes historie og situasjon i dag og vil gi oss et kåseri der han også forteller om personlige opplevelser fra Grønland.

Det enorme gjestespillet fra Venezuela opptar mye tid, først og fremst for produksjonsavdelingen som fremdeles har omfattende logistikk å ta seg av. Det var helt på grensen til det ansvarlige å ta dette store arrangementet inn helt på tampen. Men det som kjennetegner en god organisasjon er etter min mening ikke hvor knirkefritt og problemløst alt forløper, men i hvilken grad organisasjonen er i stand til å tåle påkjenninger. Særlig viktig er det i en kunstskapende og kunstformidlende organisasjon som Festspillene. Fleksibilitet og høy smerteterskel er nødvendig dersom man skal klare å få til det eksepsjonelle. En kunstnerisk organisasjon som er for konsentrert om å skape ro og orden, vil ikke kunne gripe de store sjansene. Men alt har en grense og jeg må innrømme at vi er farlig nær av og til.

mandag 2. mai 2011

Korrupsjon i Bulgaria og neglisjering av Fosse igjen?

Tilbake i Bergen etter å ha flydd fra Grønland til Varna ved Svartehavet. En av fordelene med å fly ofte er tilgangen på internasjonale aviser. I weekendutgaven av Financial Times (FT) var det et stort intervju med Patrice Chéraeu, en av europeisk teaters virkelig store navn og i en alder av 66 år en legende, etter at han allerede som 32-åring revolusjonerte Bayreuth og hele fortolkningstradisjonen av Wagners operaer. Hans oppsetning av Ring des Nibelungen 100 år etter uroppførelsen skapte historie og har preget operaregi siden. I år har Chéreau kastet seg over Jon Fosse, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen (Fosses formel). Hans oppsetning av Draum om hausten er sett av mer enn 50.000 mennesker i Europa så langt. Nå står Eg er vinden for tur, med premiere i morgen tirsdag 3. mai på Young Vic. (Stykket ble uroppført på Festspillene i 2007 i regi av Eirik Stubø). Chéreaus London-premiere og comeback etter mange års fravær, er også foranledningen for intervjuet i FT som spør hvordan prøvene med skuespillerne Tom Brooke og Jack Laskey går.

«They are wonderful, young, different. They go so well together in a play which is, well, difficult,» svarer Chéreau.

fredag 29. april 2011

Marthaler og Fosse



Nå er jeg på vei tilbake fra Grønland etter å ha sett Christoph Marthalers nye teaterstykke ±0 i Nuuk. (Over er en liten bildeserie fra oppholdet der.) Det er blitt en ny særegen Marthaler-produksjon, helt annerledes enn de jeg har sett før, men samtidig er hans teaterspråk gjenkjennelig. Og hva er det som kjennetegner en Marthaler-produksjon? Kanskje først og fremst en musikalitet. Da jeg snakket med ham etter premieren, svermet han for sitt møte med Jon Fosse for noen år tilbake. Fosse var i Zürich da Marthaler var teatersjef der. Marthaler satte to stykker av Fosse på plakaten i løpet av sin korte sjefsperiode, men iscenesatte ikke selv. Fosse og Marthaler tilbragte tre dager sammen, ja tre døgn skal det ha vært, og de som kjenner begge, vet at et slikt møte er forbundet med et ubeskjedent inntak av både mat og drikke.

“Vi snakket ikke ett ord om teater,” sa Marthaler. “Jeg elsker den mannen, hans stykker er geniale, mannen er genial. Han liker teater like lite som jeg gjør,” koketterte han. Men så sa han noe som er mer sant: “Jeg setter alltid opp et stykke av Fosse når jeg regisser et teaterstykke, så jeg trenger ikke sette opp et teaterstykke av Fosse! Vi tenker helt likt om teater. Møtet med Fosse var en lykkestund jeg ofte tenker tilbake på.”

mandag 25. april 2011

På teatertur til Grønland

Det har vært ganske eksotisk å være festspillsjef i vår. Først dro jeg til Caracas og Havanna, begge besøk som vil sette spor etter seg på Festspillene. Jeg jobber fortsatt intenst med finansieringen av gjestespillet 4. juni med Caracas Youth Symphony Orchestra, men gjør fremskritt og er ved godt mot. I morgen kl. 06.10 reiser jeg til Grønland og Nuuk for å se premieren på festspillforestillingen ±0 av legendariske Christoph Marthaler. Det er etter det jeg vet første gang en forestilling av Marthaler blir vist i Norge. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd det ville skape stor interesse og er ganske stolt av denne produksjonen. Nå kan kanskje fortsatt mye skje, men jeg er både forbauset og skuffet over at forestillingene så langt er blitt vist liten interesse. Vi selger nesten ikke billetter. Jeg må bare fastslå at Marthaler er bortimot ukjent i Norge. På tross av at han er en av de ytterst få teaterregissører som har skapt stilhistorie i løpet av de siste 20 årene. At det er mange teaterarbeidere som verdsetter og kjenner Marthaler vet jeg, men blant publikum er han tydeligvis nokså ukjent. Det må vi gjøre noe med. Det ville være for galt hvis vi viser en helt ny forestilling av Marthaler uten at det blir en begivenhet folk får med seg. Også her har jeg en stor oppgave i dagene og ukene fram mot Festspillene. På onsdag er det premiere. Jeg håper selvsagt på at det skal bli en fin forestilling, men det er alltid knyttet risiko til nyoppsetninger. Men i Wien er forestillingene allerede så godt som utsolgte. Og å lansere noe helt nytt, er også en viktig oppgave for Festspillene.

Fra Nuuk drar jeg så torsdag til Varna i Bulgaria ved Svartehavet. Der har EFA, den europeiske festivalassosiasjonen, årskonferanse. Jeg skal dit for å presentere Bergen, for det er Festspillene som er vertskap neste år. Da kommer cirka 200 festivalledere fra hele verden for å være med på åpningsdagene av Festspillene. Mye av programmet er lagt, men også det skal fylle dagene mine framover. Allerede før sommeren, altså bare et par uker etter at Festspillene er ferdige 8. juni, skal vi ha programmet for 2012 ferdig. Det er godt å ha noen rolige påskedager bak seg, for de kommende ukene blir hektiske. Jeg skal forsøke å holde dere oppdaterte så godt jeg kan her på bloggen.

onsdag 6. april 2011

Kinesisk festspilloppsetning stoppet

Festspillene i Bergen har mottatt et ubegrunnet avslag fra Shanghai Theatre Academy som skulle vist en oppsetning av Jon Fosse under årets festival.

— Når vi nå får en knapp melding om at bergensbesøket må avlyses av “uforutsette årsaker”, har vi stor grunn til å tro at det er et resultat av de kinesiske myndighetenes innstrammingspolitikk, sier festspilldirektør Per Boye Hansen, og viser til at myndighetene i det siste har gjort flere brutale overgrep, som arrestasjonen av kunstneren Ai Weiwei.

Han understreker at overgrepene mot kinesiske intellektuelle må fordømmes på det sterkeste.

— Det som skjer i Kina er svært urovekkende og helt uakseptabelt, sier Boye Hansen.

“Nokon kjem til å komme” er en samproduksjon mellom Festspillene, Shanghai Theatre Academy og Ibsen International som det til nå har vært stor entusiasme rundt. Forestillingen hadde premiere i Shanghai i oktober som den første oppsetningen av Jon Fosse i Kina, og både akademiet og Festspillene hadde gledet seg til å presentere den i Bergen 27.-29. mai.

Festspillene og Ibsen International har gjort flere forsøk på å komme i kontakt med teaterakademiet etter at avslaget kom, men får plutselig ingen respons fra samarbeidspartnerne.

— Avtalebruddet innebærer et stort kunstnerisk tap. Ved å avlyse forestillingen i Bergen går Kina glipp av en enestående sjanse til å vise det høye kunstneriske nivået i landet, og festspillpublikummet går glipp av en fantastisk forestilling. Kulturutveksling og dialog med det kunstneriske miljøet i Kina mener vi er svært fruktbart og viktig i dagens situasjon. En boikott fra vår side ville ikke vært aktuelt, sier festspilldirektøren.

Både Festspillene og Ibsen International vil fortsatt prøve å komme i dialog med Shanghai Theatre Academy, men må også vurdere andre alternativer.

Publikum som har kjøpt billett til forestillingen kan få den refundert ved å kontakte utsalgstedet.

Klikk her for å se bilder fra forestillingen.

torsdag 31. mars 2011

Kultur lønner seg

Tilbake i Norge etter 10 dager i Latin-Amerika, er fortsatt tanker og følelser preget av det jeg opplevde. Det var sterke inntrykk, først og fremst gjennom de mange menneskene jeg møtte. Ansiktene og lyden av barna som spilte Mahler på loftet av den ombygde politistasjonen utenfor Caracas vil sitte lenge igjen. Jeg gleder meg til å se og høre filmen til TV 2-reporter Robert Reinlund. Møtet med Maestro Abreu var høytidsstemt. Alle hans medarbeidere utstrålte den samme varmen og vennligheten. De sterke intrykkene har vært veldig motiverende for meg de siste dagene, som jeg stort sett har tilbragt med å fortelle om prosjektet og ikke minst forsøke å finansiere det enormt omfattende gjestespillet under Festspillene 4. juni. Vi skal frakte og innlosjere 250 mennesker. Utover menneskene trenger vi å flytte på fire tonn instrumenter og annet utstyr som vil ta ca. 41 kubikkmeter plass. Jeg gleder meg til den dagen det hele er på plass, men er ved godt mot og har fått mange svært positive reaksjoner.

torsdag 24. mars 2011

The Spirit of Rumba and Ole Bull


Jeg har vært i snart fire døgn her i Havana, har opplevd mye og fått et visst innblikk i hvordan livet er her i den siste sosialistiske skansen. Jeg har møtt mange mennesker, offisielle representanter for kulturdepartementet, studenter, regissører, dansere, musikere og frie teatergrupper. Selvfølgelig har jeg bare sett en liten del av et land som rommer enorme kontraster og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar på hvordan kulturlivet og samfunnet her fungerer.

Ambassaden hadde lagt opp et veldig flott program for meg og Jon Fosse. Mandag traff vi ledelsen for kulturdepartementet i et litt offisielt og formelt møte, men ellers preges menneskene her av å være uformelle, direkte og vennlige. Vi diskuterte problemene på øya ganske åpent med folk. Også når det gjaldt forestillingen til Jon, ga folk uttrykk for sine ulike meninger. Regissøren Juan Carlos Cremata, som er en kjent filmregissør, hadde valgt en versjon av stykket der Fosses gjentakelser ble brukt i en slags samfunnssatire. Flere mente han gikk veldig langt i sin systemkritikk, andre mente at kritikken var overflatisk og ufarlig. Forestillingen hadde i seg selv estetiske kvaliteter, men avstanden til Fosse var stor, ja, på mange måter kan man si at innholdet egentlig ikke hadde mye med Jon Fosses teater å gjøre.

onsdag 23. mars 2011

Cuba



Det er travle dager her, så det blir ikke så mye tid til å skrive - men her er i hvert fall noen bilder fra Cuba.

mandag 21. mars 2011

Sexy Fosse som systemkritikk



I går fløy jeg tidlig fra Caracas via Panama til Havanna og ble tatt hyggelig imot av Marit Lehmann, som er praktikant på ambassaden. Vi kjørte til hotellet som ligger midt i sentrum av gamlebyen, nede ved sjøen. Der ventet Jon Fosse og Dag Rune som kom allerede torsdag. Etter en lunsj ble vi kjørt til teatret, som heter Bertold Brecht-sentret. Det ble en uventet opplevelse, en helt annen Fosse enn det jeg noen gang har sett. Fire halvnakne unge mennesker som beveget seg i stilisert koreograferte erotiske positurer, men teksten ble fram ført på en svulstig overdreven måte som i gamle italienske tåreperser. Men det var godt laget. Denne gangen var det vanskelig å følge teksten på et språk jeg ikke forstår, fordi handlingen var så helt på tvers hele tiden. Underveis skjønte jeg at forestillingen hadde mange kommentarer til situasjonen på Cuba. Publikum var helt med og lo og kommenterte. Vi fikk vite at det var lagt inn mye systemkritikk og at det nok også var helt på grensen til hva som ble tolerert. Noen få gikk underveis, og det virket som om det var i protest.

I dag skal jeg ha møte med statssekretæren i kulturdepartementet, en dame jeg også traff på mottakelsen etter forestillingen. Det skal bli spennende å snakke med henne om både forestillingen og om kulturlivet generelt på Cuba. Jeg tror det ville vært veldig interessant å vise denne svært erotiske Fosse-forestillingen i Norge. Med teksting ville det fungert utmerket. Skal bli spennende å se hva statssekretæren vil si hvis jeg foreslår det.

Kvelden ble avsluttet med en hyggelig prat hjemme hos ambassadør John Petter Opdahl og hans mann Francisco Gabrera Gatell. I de sene timer rundet vi av med et besøk på en fantastisk privat restaurant, som sjåføren tipset oss om.

Venezuela til Bergen


José Antonio Abreu studerer festspillprogrammet.
For en fantastisk avslutning på besøket. Møtet med Maestro Abreu gikk over all forventning. Han var tydeligvis veldig godt informert og var med en gang klar på at han ønsket et langsiktig og tett samarbeid med Festspillene. Det var en stor opplevelse å treffe ham. Han er en vennlig, varm og enormt karismatisk person. Møtet varte i hele to timer. Robert fikk også god tid til å intervjue ham. De rundt ham, både Becker Becker, Mendéz og Guerrero, sa at de sjelden hadde sett ham så opplagt og at hans redegjørelse for El Sistema var veldig inspirert. Han ga rett og slett all støtte og grønt lys for at Festspillene og El Sistema skal starte et samarbeid i år. Samarbeidet skal strekke seg over flere år framover, ja, i alle fall de fem årene jeg har igjen som festspilldirektør. Det er virkelig en drøm som går i oppfyllelse.

4. juni så kommer altså Caracas Youth Symphony Orchestra til Bergen med i alt 250 personer. Det er ikke til å fatte. Vi har store utfordringer, men det skal vi klare. Det er jo bare snakk om å få dem transportert, skaffe dem husvære og gi dem mat. Vi må ha adskillige ekstra midler, men det skal jeg og Nina og resten av gjengen gå i gang med det samme. Dette er en unik sjanse som Festspillene ikke kan unnlate å ta.

lørdag 19. mars 2011

Mahler i ombygd fengsel



Det var rart å sitte på prøve i Guarenas (en forstad til Caracas) å høre 150 ungdommer fra byens lokale musikkskole (en ombygd politistasjon med fengselsceller) spille Mahlers 1. symfoni, samtidig som vi, Festspillene, arrangerte Studentimpulser i Bergen. Jeg fikk vite at det var kø for å komme inn, og at over 250 studenter hadde kommet for å høre Den Danske Strykekvartett. Jeg er kjempestolt av mine dyktige kollegaer, med Hjørdis og Solgunn i spissen, som har stått på for å realisere årets Studentimpulser. Gratulasjoner og ros til alle som medvirket, ikke minst studentene selv. Jeg skulle så gjerne ha vært der, men så kom altså denne muligheten til å reise til Caracas opp. Og jeg er lykkelig over at jeg grep sjansen.

Det har vært et eventyr med opplevelser for livet og forhåpentlig vis inntrykk som jeg kan ta med meg hjem og omsette, formidle og videreføre, slik at flere kan forstå, oppleve og ta del i det fantastiske prosjektet som kalles El Sistema. Der er det vesentligste å gi unge mennesker som stort sett lever langt under fattigdomsgrensen verdighet, selvrespekt og evne til samhandling – alt med musikk som virkemiddel. Det er et fantastisk eksempel på det vi kaller sosial inkludering, men det er altså så mye mer. Det et politisk, sosialt og ikke minst kunstnerisk arbeid som savner sidestykke. Foruten de oppsiktsvekkende resultatene (400.000 barn og unge fra hele landet er innskrevet) er det måten og metoden det gjøres på som gjør størst inntrykk. De har skapt en felles holdning – kall det gjerne ideologi, men jeg tror menneskesyn passer bedre – som gjør at hele organisasjonen og alle som medvirker, om det er toppledelsen eller portneren på den lokale musikkskolen, utstråler en glede, stolthet og vennlighet som gjør en ydmyk og takknemlig.

fredag 18. mars 2011

Griegs venezuelanske villkatt

I går besøkte vi “The Center for Social Action Through Music”, et musikkbygg plassert sentralt i Venezuela. Bygget er til de tusener av unge musikere som har vokst ut av stiftelsen til José Antonio Abreu og ble ferdig for bare sju år siden. Det er ikke en musikkhøyskole og heller ikke først og fremst et konserthus, men et åpent hus for prøver, workshops og konserter. Den har to konsertsaler og mange titalls prøverom. Alle rommene er akustisk egnet for musikkframførelse. Abreu har lagt vekt på at huset skal romme kun en bitteliten administrasjon, bare det nødvendigste for å drifte selve huset. Stiftelsens ledelse holder til annet sted. Hans idé er at huset skal sette musikken og musikerne i sentrum.

Huset var fullt av musikere fra ulike orkestre. Vi hørte hele tre store orkestre på toppnivå, hver av dem med mellom 150 og 200 musikere! Vi overvar en prøve med det mest berømte orkestret her, Simón Bolívar Orchestra of Venezuela, ledet av den unge nye dirigentstjerna Christian Vásquez. (Han ble nylig utnevnt som sjef for Gävle symfoniorkester. Snodig at svenskene snapper opp dirigentene herfra. Gustavo Dudamel i Göteborg var jo et utrolig scoop.) Rundt om i huset satt også musikere fra Caracas Symphony Youth Orchestra som forberedte en turné til Asia. Den skulle startet i neste uke, men i går fikk de den endelige meldingen om at turneen er utsatt på grunn av problemene i Japan. Etter en lunsj med sjefen for hele administrasjonen Eduardo Méndez (bare 31 år gammel, jurist og selv fiolinist oppdratt i El Sistema) og koordinatoren for opplæringen Rafael Elster, kom vi tilbake til musikksenteret. Der fikk vi overvære en prøve med Teresa Carreño Youth Orchestra, et tredje topporkester som har turnert over store deler av verden de siste årene. I går ble de dirigert av en annen ung dirigent som har gjort seg bemerket, Rafael Payare.

torsdag 17. mars 2011

Første dag med El Sistema



El Sistema er et under. Jeg er målløs av beundring for hva som gjøres av musikkundervisning her i verdens farligste hovedstad. El Sistema er langt mer enn en musikk-skole. Det er en spirituell bevegelse som bruker musikkopplæring som hovedelement et prosjekt for å skape et bedre samfunn. Jeg og journalist Robert Reinlund fra TV 2 kom tirsdag og hadde i går vår første dag her hvor vi fram til søndag skal bli introdusert til arbeidet som gjøres først og fremst med barna i slumområdene, ikke bare i Caracas men over hele landet.

El Sistema heter egentlig FESNOJIV som er en stiftelse grunnlagt av José Antonio Abreu. Abreu har med rette heltestatus her i Caracas og behandles som et statsoverhode. Han har bakgrunn som musiker, politiker (den yngste som ble valgt inn i parlamentet), forretningsmann, økonom og grunnlegger av en bevegelse som bygger egne formulerte humanistiske verdier. De har en veldig informativ hjemmeside.

Vi begynte i går morges med et besøk i et rehabiliteringssenter. På initiativ av José Antonio Abreu, har de siden i fjor innledet et samarbeid med dette rehabiliteringssenteret for å gi handikappede unge mennesker opplæring til å bli instrumentmakere. Tilbudet for bevegelseshemmede er elendig, i følge ledelsen for senteret, og støtten de nå har fått av FESNOJIV har gjort det mulig for dem å utvide tilbudet radikalt. Senteret er et ideelt drevet servicesenter der pasienter kommer for å få behandling og rådgivning på ulike måter. I tillegg deler de ut flere hundre rullestoler i året. Nå kan de også gi 18 pasienter en yrkesopplæring som fiolinbyggere! Håpet er å utvide etter et par år. Og for FESNOJIV er dette en måte for selv å skaffe seg nødvendig profesjonell oppfølging av alle de orkestrene som nå ligger under stiftelsens ledelse. Hele seks store ungdomsorkestre på høyt kunstnerisk nivå finnes det nå bare i Caracas. Det mest berømte er The Simon Bolivar Youth Orchestra om nå er blitt profesjonelt på helårs basis. Stiftelsen har kjøpt opp hundrevis av instrumenter som trenger pleie og reparasjoner. Vi traff også en italiensk ung kvinne som har flyttet hit til Caracas. Hennes oppgave er å kjøpe inn instrumenter. Hun arbeider for en privat stiftelse i Lichtenstein, som stiller midler til disposisjon.

onsdag 16. mars 2011

Caracas

Lost in translation, våken halv fem lokal tid. Etter 15 timers flyreise fra Oslo via Paris ble vi i går ettermiddag hentet på flyplassen her i Caracas av Maestro Abreus assistent Rodrigo Guerrero og kjørt til hotellet - et flott hotell med svømmebasseng og alle fasiliteter. Jeg er her sammen med journalist Robert Reinlund fra TV 2 som skal lage en dokumentar opp mot Festspillenes satsing "The Flame of Ole Bull", der vi, inspirert av Bergens store sønn, skal vise musikkens fantastiske evne til å binde sammen og skape forståelse mellom ulike generasjoner, sjangere, klasser og nasjoner.

Historien om El Sistema er like fantastisk som historien om Ole Bull og det er det vi er på sporet av her i Caracas. I går hadde vi en rolig kveld på hotellet og fikk tid til å bli litt bedre kjent. Robert har satt seg godt inn i hvordan El Sistema jobber og er like spent som meg på hva som venter oss. I går fortalte Roberto Guerrero at hele 400.000 unge musikere i dag er engasjert gjennom musikkskolen El Sistema. Siden starten for over 30 år siden har 1,2 millioner unge tatt del i undervisningen. De har i dag seks store symfoniorkestre bare i Caracas og skoler over hele landet. Prosjektet til grunnleggeren av El Sistema Maestro José Antonio Abreu har også spredt seg til nabolandene og andre deler av verden som Sør-Afrika og Skottland.

I dagene fram til søndag skal vi oppsøke de ulike aktivitetene som foregår. Vi skal besøke instrumentverksteder, spesialundervisning for døve og blinde, prøver med de ulike orkestrene, konserter og ikke minst skal vi møte Maestro Abreu selv. Det skjer enten fredag eller lørdag. Ledelsen er nå svært opptatt av å forberede en Asia-turné som skulle omfatte konserter i Beijing, Seoul og Tokyo, men planene er nå blitt svært usikre grunnet det som har skjedd i Japan.

Nå får jeg forsøke å sove et par timer, før vi blir hentet av Rodrigo igjen.

fredag 11. mars 2011

Ibsen-fred i Skien

På toget til Oslo fra Skien etter et hyggelig besøk i Ibsens hjemby. Jeg besøkte Skien for første gang i september da jeg hadde en samtale med Jon Fosse under Ibsen-seminaret de arrangerer hvert år. Nå kom jeg tilbake som leder av komiteen for Den internasjonale Ibsenprisen og traff igjen de engasjerte og hyggelige folkene som står bak. Ansvarlig for Ibsenarbeidet i kommunen Hilde Guri Bohlin hentet meg på flyplassen. Flott med direktefly mellom Bergen og Skien, der flyplassen Geiteryggen ligger rett utenfor sentrum.

Vi så oppsetningen av den nye kunstneriske lederen for Teater Ibsen, Anders T. Andersens versjon av John Gabriel Borkman. Det var en forestilling som gjorde inntrykk, en helt spesiell blanding av patos og humor, med sterke skuespillerprestasjoner og et originalt teatralt grep der små virkemidler hadde stor effekt! Det skal bli spennende å se hva det teatret kan få til med Andersen i sjefsstolen

Etter forstillingen hadde Hilde Guri og jeg en hyggelig middag sammen med kommunens rådmann Knut Wille. Det viste seg at vi hadde ganske mange felles referanser da han begynte i Morgenbladet rett etter at jeg sluttet i 1980. Så Hilde Guri måtte høre på mye mimring

I morges ble Hilde Guri, kultursjef Ragnar Nilssen og jeg godt mottatt av ordfører Rolf Erling Andersen i det staselige Rådhuset i Skien. For en fantastisk bystyresal med den vakreste taklampen jeg har sett. Vi er vel forlikte og jeg tror samarbeidet med Skien framover skal bli fruktbart for begge parter. Vi møtte så journalister fra de to rivaliserende avisene TA og Varden. Det har vært mye bråk rundt Ibsenprisene, men jeg tror vi har funnet ut av det. Det skal bli spennende å se hva de skriver i morgen.

Nå ser jeg fram til en helg med skiturer i marka, før jeg tirsdag setter kursen mot Venezuela.

torsdag 10. mars 2011

Snart på langtur

Sitter på flybussen og skal være borte fra Bergen i over to uker. Det kjennes rart. Kanskje først og fremst fordi jeg skal reise så langt bort. Tirsdag morgen sitter jeg på fly til Caracas. Det er en reise jeg har jobbet for å få til i over et halvt år. Jeg skal møte initiativtager José Antonio Abreu og hele ledelsen for El Sistema og forhåpentligvis forhandle oss fram til en samarbeidsavtale for de nærmeste årene. Det som har skjedd i Venezuela er helt fantastisk. "Det største og viktigste som har skjedd det internasjonale klassiske miljøet i moderne tid", uttalte Sir Simon Rattle for et par år siden. Vi håper at vi allerede i år, under familiekonserten i Grieghallen 4. juni, vil kunne presentere et ensemble fra El Sistema.

Det er synd at det måtte skje neste uke, da vi arrangerer Studentimpulser i Bergen. Jeg skulle selvsagt ha vært der, åpnet arrangementet og også holdt et foredrag om Oedipus Rex, men det var nå de kunne ta meg imot i Venezuela. Fra slutten av mars skal de på en lengre turne til Asia. Neste søndag reiser jeg så videre til Havanna. Der skal de sette opp Jon Fosses stykke Svevn. Fosse tar også turen over. Det er John Petter Opdahl som er ambassadør på Cuba. Han var tidligere leder for kulturavdelingen i UD og før det kulturansvarlig ved ambassaden i London, så han er en person jeg har hatt mye med å gjøre de siste årene. Det skal bli veldig spennende å treffe representanter fra det cubanske kulturlivet og se flere danseforestillinger, som nok er det Cuba er aller mest kjent for. Vi har allerede booket en konsert med Yoruba Andabo til årets festspill (konsert fredag 3.6).

Men nå skal jeg først til Skien og se John Gabriel Borkman, treffe byens kulturadministrasjon for å diskutere samarbeid med Skien og Ibsen International Award, der jeg nylig ble valgt til leder av komiteen som skal finne fram til en verdig prisvinner i 2012. Det har vært en del kluss med samarbeidet tidligere, men jeg tror vi har funnet en fin plattform nå. I morgen skal jeg også treffe den lokale pressen for å svare på spørsmål knyttet til samarbeidet mellom Skien og Oslo.

Mye reiser gir mange anledninger til å gjøre seg noen notater og refleksjoner underveis, så jeg håper jeg kan være ganske aktiv her på bloggen framover.

onsdag 9. mars 2011

Opera Now















Jeg ble intervjuet i det britiske magasinet Opera Now i forbindelse med årets festspillprogram. Klikk på bildet for å lese artikkelen. 

tirsdag 8. mars 2011

Takke oss til kulturmenneskene

Anders Heger vakte stor oppmerksomhet og mest begeistring da han arresterte forfatter Tomas Espedal i å vise forakt for "kulturmenneskene". De velstående kvinnene på 40+ som du ikke vil menge deg med, er dine egne lesere, utdypet Heger i en radiodebatt. Vi vet alle hvem Heger mener: Stort sett damer, lektorer eller med annen stilling i det offentlige, med høy utdannelse, lilla sjal, store øredobber, høyt kulturkonsum av ymse slag og ivrige til å stille opp til samtaler, innføringer og debatter for å komme tett på sine oppskattete kunstnere. De er ikke kulturens spydspiss men dens kraft, sa Heger og traff midt i blinken.

Både våre statistiske undersøkelser og egne observasjoner peker i retning av at det er kvinner med høy utdanning som er Festspillenes kjernepublikum. Nærmere bestemt med en gjennomsnittsalder på 46 år og med mer enn fire års universitetsutdannelse.

For det er lenge siden kunstlivet tilhørte den etablerte makteliten. Dresskledde forretningsmenn (som fortsatt dominerer i næringslivet) som sammen med våre fremste politikere på 50-tallet sto i bresjen for å stable Festspillene på beina, har for lengst skiftet beite. I dag finner du heller makteliten på en rockekonsert med gamle helter fra 70-tallet som Rolling Stones eller Neil Young. Kamuflert i svarte jeans kan de slappe av etter et børsraid med en øl i hånda og selv om de hengir seg til sentimental nostalgi, har de likevel følelsen av å være ungdommelige, fremtidsorienterte, liberale og ikke minst i opposisjon til det de fortsatt tror er finkulturen. Ingen ting er mindre kult eller mer skadelig for imaget til en politiker enn å vise seg fram på en klassisk konsert eller se Ibsen på Den Nationale Scene. Skal du se en politiker på et kulturarrangement, har du bedre odds hvis du oppsøker barnekulturskolen eller premieren på en teaterforestilling med flerkulturelt tilsnitt.

Nei, takke oss til “kulturmenneskene”, kvinnene med livserfaring, kunstinteresse og kunstforståelse som fremdeles er nysgjerrige, åpne og søkende kulturkonsumenter. Uten dem ligger du tynt an, Tomas Espedal.

fredag 4. mars 2011

Hei og velkommen!

Dette er min nye blogg. Her vil jeg fortelle litt om min jobb som festspilldirektør, og ellers det som måtte interessere meg for øyeblikket. Jeg er opptatt av kulturspørsmål, og holder foredrag om ulike emner med vekt på kultur og ledelse, i tillegg til innføringer i Festspillene, opera, musikk og teater.

Nylig ble jeg leder av komiteen som deler ut den internasjonale Ibsen-prisen. Jeg sitter også i noen andre komiteer og utvalg og er ganske aktiv som skribent. Jobben medfører mye reisevirksomhet, spesielt til de viktigste europeiske metropoler og festivaler. Om få uker skal jeg til Sør-Amerika for å følge opp noen veldig spennende prosjekter.

Forhåpentligvis vil denne bloggen gi litt innsikt i hvordan jeg jobber og hva som skjer bak kulissene i kulturlivet.
Hvis du vil lese mer om meg og min bakgrunn, klikk her.

Under kan du lese en kronikk jeg har skrevet om Jon Fosse. Hans karriere savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. I Arkivet finner du en del av artiklene jeg har skrevet i løpet av de siste årene.

Fosses formel

Mens Jon Fosse denne sesongen er totalt fraværende på norske teatre og norske kritikere har hevdet han er overeksponert, er Fosse i ferd med å få et globalt gjennomslag.

Han utfordrer teatret til å velge en ny metode som trenger inn i menneskelige relasjoner slik at de oppleves som samtidige og aktuelle. Hans betydning for teaterkunsten setter ham inn i rekken av store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.  

Oppsetningen av Jon Fosses stykke Draum om Hausten som ble fremført 42 ganger på Théâtre de la Ville i Paris i desember og januar, er et foreløpig høydepunkt i en karriere som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. Oppsetningen er sett av 45.000 mennesker i Paris! Og det er bare starten. Nå er oppsetningen på turné til Nantes, Anvers, Lille, Amsterdam, Milano, Poitiers, Rennes, Wien og  Marseille – i alt ca. 60 nye forestillinger!

fredag 11. februar 2011

Mozarts nattergal

Den walisiske sangeren Margaret Price er gått bort, 69 år gammel. Hennes storslåtte sangkunst ble aldri allemannseie slik Callas eller Pavarotti ble det, men operaelskere verdsatte henne likevel som en av de aller største.

Publisert i Morgenbladet 11. februar 2011
Hun forvaltet sitt talent med forbilledlig disiplin og selvkritikk. I motsetning til mange av dagens operadøgnfluer, var hun hele tiden klar over sine styrker og begrensninger. Hun holdt seg til det lyriske repertoaret med hovedvekt på Mozart og Verdis kvinneskikkelser. På slutten av sin karriere fikk Carlos Kleiber overtalt henne til å synge Wagner. Hennes innspilling av Isolde i Tristan og Isolde var det mest omstridte hun foretok seg, og det sier mye om hennes karakter at hun lot det være med grammofoninnspillingen. Hun lot seg ikke lokke til å synge Wagner på scenen.

Hun begynte sin karriere som mezzosopran, og bare 21 år gammel debuterte hun som Cherubino i Figaros bryllup i sin hjemby Cardiff. Hun fikk et første gjennombrudd da hun året etter hoppet inn på Covent Garden i London for Theresa Berganza. Men hun skulle fort finne ut at hennes stemme var egnet til det høye lyse lyriske sopranleiet. Avgjørende for den store internasjonale karrieren ble møtet med regissøren Jean-Pierre Ponnelle og dirigenten István Kertész som ved operaen i Köln hadde påbegynt en fremførelsesserie av Mozarts operaer. Ryktet om hennes fabelaktige tolkning av Donna Anna i Don Giovanni i 1971 spredte seg over hele verden og hun ble raskt en fast gjest ved de største operascenene som New York Met, Covent Garden, La Scala og Wieneroperaen.