Sider

onsdag 22. april 2009

Gi Oslo musikkens hus!

Oslo-Filharmoniens krise handler om mer enn mangel på en sal med god akustikk.

Publisert i Aftenposten 22. april 2009

Diskusjonen om Oslo Filharmoniske Orkesters fremtid er etter min mening den største kulturpolitiske utfordringen i dag. Fra å være et provinsorkester uten sterk nasjonal forankring, gjennomgikk det en enorm utvikling i løpet av 10-15 år og ble en aktør på de aller gjeveste internasjonale arenaer. Ingen annen norsk institusjon kan vise til maken. I en periode da utøvelse og formidling av europeisk høykultur ellers møtte både motstand og uforstand, gikk Oslo-Filharmonien mot strømmen, men ikke som fanebærer for tapte verdier. Orkestret klarte å begeistre et stort publikum, både i Norge og over store deler av verden.

Mest betydningsfulle.

Mariss Jansons’ innsats for orkestret fremstår som noe av det mest betydningsfulle som er gjort i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Han kjempet for sitt eliteorkester og vant aksept i vide kretser. Det var ganske unorsk; den type innsats og belønning er stort sett forbeholdt idretten i Norge. Orkestret var den viktigste referansen for de fleste av oss som jobbet med formidling av kunstmusikk.