Gi Oslo musikkens hus!

Oslo-Filharmoniens krise handler om mer enn mangel på en sal med god akustikk.

Publisert i Aftenposten 22. april 2009

Diskusjonen om Oslo Filharmoniske Orkesters fremtid er etter min mening den største kulturpolitiske utfordringen i dag. Fra å være et provinsorkester uten sterk nasjonal forankring, gjennomgikk det en enorm utvikling i løpet av 10-15 år og ble en aktør på de aller gjeveste internasjonale arenaer. Ingen annen norsk institusjon kan vise til maken. I en periode da utøvelse og formidling av europeisk høykultur ellers møtte både motstand og uforstand, gikk Oslo-Filharmonien mot strømmen, men ikke som fanebærer for tapte verdier. Orkestret klarte å begeistre et stort publikum, både i Norge og over store deler av verden.

Mest betydningsfulle.

Mariss Jansons’ innsats for orkestret fremstår som noe av det mest betydningsfulle som er gjort i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Han kjempet for sitt eliteorkester og vant aksept i vide kretser. Det var ganske unorsk; den type innsats og belønning er stort sett forbeholdt idretten i Norge. Orkestret var den viktigste referansen for de fleste av oss som jobbet med formidling av kunstmusikk.



Grunnmuren som Jansons bygget opp i løpet av 20 år, er ikke revet ned. En sagnomsust Brahms-konsert med Myung-Whun Chung som dirigent i 2006 og en overbevisende Beethoven-tolkning av Jukka-Pekka Saraste i fjor, har vært festspillhøydepunkter i min tid. Det vi har i Bergen er nettopp det som mangler i Oslo: En sal med akustikk som bærer frem nyanser, kontraster og dynamikk, som åpenbarer alle kvaliteter til musikerne og til musikken.

Forlot orkesteret.

Mariss Jansons pekte tidlig på Konserthusets akustiske begrensninger og kjempet hardt for utbedringer. Han ble ikke hørt og til slutt ga han opp. Skuffet og sint forlot han orkestret og har ikke vendt tilbake siden.

Den gode akustikken i det nye operabygget satte en ny standard i Oslo. Konserthusets problemer ble åpenbare og kravet om en forbedring tvinger seg frem. Det er ikke lenger snakk om sære krav fra en kresen dirigentstjerne, men manglende arbeidsbetingelser som er til hinder for kunstnerisk vekst. Det er to muligheter: Enten får vi et nytt hus eller så må akustikken i Konserthuset utbedres radikalt. Vi må forfølge begge løsningene, vi har ikke tid til å vente på et nytt hus.

Tydeligere profilering.

Oslo-Filharmoniens krise handler om mer enn mangel på en sal med god akustikk. Akustikken og nybygg kan fort bli en blindgate og en sovepute. Orkestret når ikke frem med sine visjoner og spiller en anonym tilværelse som leietager i Konserthuset som fremstår som alt annet enn et vitalt musikksentrum. Oslo-Filharmonien trenger en tydeligere kunstnerisk profilering og en ny posisjonering.

Musikkens hus.

Et viktig grep vil være å slå sammen Oslo-Filharmonien og Konserthuset til en enhetlig organisasjon. Slik vi nå har fått et hus for opera og ballett, eller slik Litteraturhuset fremstår som en møteplass for lesere og forfattere, bør vi få et musikkens hus som ved en felles visjon og styring kan skape en arena som tiltrekker seg oppmerksomhet. Konserthuset trenger en helhetlig kunstnerisk styring, med Oslo-Filharmonien som spydspiss.

Et musikkens hus med definert formål vil åpne for mange nye muligheter. Lokaliseringen er ideell, midt i bykjernen, lett tilgjengelig med offentlig transportmidler. Huset vil kunne åpne seg mot omverden og kommunisere med publikum på en helt annen måte enn det som er tilfelle i dag. Vi vil kunne få et hus som presenterer et helhetlig og gjennomtenkt program, på tvers av genre og kulturelle skillelinjer.

Flerbrukshus.

Ombyggingsplanene Oslo-Filharmonien la frem i 2001 bør hentes frem fra skuffen. De går ut på omfattende utbedringer av akustikken i storsalen, men peker også på andre muligheter. Når Stenersen-samlingen flytter til Bjørvika åpner det opp for ytterligere nye perspektiver: Et konserthus med flere og bedre saler, med kafeer og restauranter, musikkbutikk med lytteplasser, foredrag og stikk-innom-konserter, festivaler og komponistportretter; kort sagt et flerbrukshus, åpent og tilgjengelig hele dagen, med et langt bredere tilbud, men styrt av en helhetlig kunstnerisk visjon og vilje til å formidle kunstmusikk.