Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte, men evner også å presentere det aller beste innen europeisk musikk- og teaterliv. Festspilldirektøren i Bergen, Per Boye Hansen, rapporterer.
Publisert i Morgenbladet 27. august 2010.
En uke i Salzburg etterlater inntrykk som gjør en festspilldirektør grønn av misunnelse. Festspillene her nede har på alle områder ressurser som vi i Bergen helst ikke burde drømme om. Oppholdet har også vært til stor inspirasjon, kanskje først og fremst fordi Festspillene i Salzburg representerer en europeisk høykultur på en måte som gjør at den fortsatt spiller en vesentlig samfunnsmessig rolle, ikke bare i form av å være premissleverandør for kunstnerisk tradisjon og fornyelse, med ambisjoner om å virke kanoniserende for både fortid, nåtid og fremtid, men også som en vesentlig økonomisk og dermed også politisk faktor.
Når det er sagt, er det ikke uvesentlig å komme med motforestillinger. Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte. Billettprisene er mange ganger høyere enn hos oss, med premierebilletter til operaforestillinger opp mot 4000 kroner per billett, men også de beste billettene til kammerkonsertene koster 100 euro. Kritiske røster påpeker av og til at den vanlige borger av Salzburg har liten berøring med innholdet til Festspillene, men de store protestene uteblir fordi de fleste likevel verdsetter de enorme konsekvensene de har for byens økonomi. Da myndighetene for noen år siden truet med å redusere tilskuddet til Festspillene (som er betydelig), var det ikke først og fremst kunstnerne som protesterte, men byens handels- og næringsliv.
fredag 27. august 2010
fredag 9. juli 2010
En degradering av det faglige?
Publisert i Aftenposten 9. juli 2010
Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.
Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.
Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.
Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.
onsdag 16. juni 2010
Rufende Stimme!
Minneord om Arne Nordheim, publisert i Bergens Tidende 16. juni 2010
HØSTEN 2007 like før festspillprogrammet for 2008 skulle gå i trykken, ringte Arne Nordheim til meg og sa:
- Jeg må dessverre melde pass, jeg har ikke krefter lenger. Verket for orgel og trombone, som han selv håpet skulle bli urfremført i Bergen, ligger fremdeles som en skisse i hans etterlatte manuskripter.
- Men du skal få tittelen og den er gratis! Den kan stå som en overskrift over hele mitt verk, fortsatte komponisten, som allerede da var sterkt redusert på grunn av sviktende helse. Med høy, men sprø stemme ropte han inn i røret:
- «Rufende Stimme!».
ARNE NORDHEIM står for mange som opprøren, ja rabulisten, som sto i første rekke blant modernister i Norge som brøt med den klassiske melodiske musikken. Nordheim var en nyskaper og opprører, men likevel en tradisjonalist, i den forstand at hans primære kilde var den romantiske musikktradisjonen. Hans opprør var et indre opprør, et ønske om fornyelse i form av å finne svaret på de samme spørsmål, gi uttrykk for de samme følelser og tanker, med sin egen samtids bevissthet og kunstneriske uttrykksmuligheter.
Arne Nordheims debut på Festspillene var på en på konsert i Logen for ganske nøyaktig 50 år siden. Tittelen på verket, «Aftonland», sier mye om europeeren Arne Nordheim, som var nært knyttet til den vestlige kultur og åndsliv. Mahler og Wagner var store forbilder, og ikke minst Grieg. Det var Nordheim som videreførte flammen fra Grieg, mens Griegs umiddelbare etterfølgere oppbevarte asken, for å vri på et kjent sitat av Gustav Mahler.
HØSTEN 2007 like før festspillprogrammet for 2008 skulle gå i trykken, ringte Arne Nordheim til meg og sa:
- Jeg må dessverre melde pass, jeg har ikke krefter lenger. Verket for orgel og trombone, som han selv håpet skulle bli urfremført i Bergen, ligger fremdeles som en skisse i hans etterlatte manuskripter.
- Men du skal få tittelen og den er gratis! Den kan stå som en overskrift over hele mitt verk, fortsatte komponisten, som allerede da var sterkt redusert på grunn av sviktende helse. Med høy, men sprø stemme ropte han inn i røret:
- «Rufende Stimme!».
ARNE NORDHEIM står for mange som opprøren, ja rabulisten, som sto i første rekke blant modernister i Norge som brøt med den klassiske melodiske musikken. Nordheim var en nyskaper og opprører, men likevel en tradisjonalist, i den forstand at hans primære kilde var den romantiske musikktradisjonen. Hans opprør var et indre opprør, et ønske om fornyelse i form av å finne svaret på de samme spørsmål, gi uttrykk for de samme følelser og tanker, med sin egen samtids bevissthet og kunstneriske uttrykksmuligheter.
Arne Nordheims debut på Festspillene var på en på konsert i Logen for ganske nøyaktig 50 år siden. Tittelen på verket, «Aftonland», sier mye om europeeren Arne Nordheim, som var nært knyttet til den vestlige kultur og åndsliv. Mahler og Wagner var store forbilder, og ikke minst Grieg. Det var Nordheim som videreførte flammen fra Grieg, mens Griegs umiddelbare etterfølgere oppbevarte asken, for å vri på et kjent sitat av Gustav Mahler.
lørdag 1. mai 2010
Wish I’d been there ...
Abonner på:
Innlegg (Atom)