Sider

fredag 24. august 2012

Suksess og fiasko i Salzburg



Salzburgbesøk har vært en årlig begivenhet for meg de siste årene, ja jeg har besøkt festivalbyen med nokså jevne mellomrom helt siden jeg kom dit for første gang i 1978. I perioden 1981 til 1986 jobbet jeg på Festspillene i fire somre som regiassistent for Jean Pierre-Ponnelle og Michael Hampe, som begge var foretrukne regissører av daværende festspillgeneral Herbert von Karajan. Minner fra den tiden er som brent fast i hukommelsen og blir reaktivert ved hvert nye besøk.

Men det er ikke først og fremst nostalgi som fører meg tilbake til Mozarts fødeby. Festspillene innehar en suveren posisjon i det klassiske musikkmiljøet og både konsertene og operaoppsetningene blir fulgt med stor interesse av det internasjonale fagmiljøet og tiltrekker seg et tallrikt internasjonalt publikum der velstående tyskere utgjør majoriteten. Tilbudet er først og fremst enormt i omfang og har aldri vært større enn i år. Den nye sjefen, Alexander Pereira, tilbyr 20 000 flere billetter enn i fjor, og selv om ikke på langt nær alt er utsolgt (slik det var i Karajans velmaktsdager) så melder festspillpresident Helga Rabl-Stadler, som har ansvaret for pengesekken, at budsjettmålet ble nådd allerede midtveis og at Pereira i alle fall kan notere seg å gå økonomisk i pluss etter sitt første og svært omdiskuterte år.

For kunstnerisk har fasiten vært mager, skal man dømme etter tyske og østerrikske kritikere, hvilket man kanskje bør være noe forsiktig med å gjøre. Den tyskspråklige "Feuilleton" har nokså unisont vært avvisende til Pereiras stjernegalleri med frontfigurer som Anna Netrebko, Cecilia Bartoli, Placido Domingo og Rolando Villazon, og et operaprogram med populære verk som Carmen, La Boheme og Tryllefløyten. Slikt blir avvist som publikumsfrieri. Med den stolte tradisjonen Festspillene kan vise til som bakteppe, med mange uroppførelser og banebrytende iscenesettelser av både nytt og gammelt, er Pereiras program blitt stemplet som et skritt tilbake til fortiden.

Selv hadde jeg bare tre kvelder til rådighet i år og det sier seg selv at man da bare kan få en bitteliten smakebit av denne gedigne anretningen som fyller hver dag i løpet av seks uker. I fjor, da jeg fortsatt var festspillesjef, var det mest teater og konserter som stod på mitt program. I år valgte jeg ut to operarariteter og avslutningskonserten for "The young singers project" der unge sangere fra ulike land fikk anledning til å møte og lære av renommerte eldre kollegaer, i tillegg til å bli tildelt små roller i operaoppsetningene.

Avslutningskonserten fant sted i selveste Mozarteums vakre og akustisk herlige konsertsal, ledsaget av Mozarteum-orkestret ledet av stødige, men ikke altfor inspirerende Theodor Guschlbauer. Jeg kom rett fra vår sesongåpning med Haydns opera ”Den Øde Øya” og hadde Det Norske Kammerorkestrets sprudlende musisering friskt i øret. Jeg måtte fastslå at deres østerrikske kollegaer denne kvelden ikke var i nærheten av å holde samme nivå. Morsomt var det også å kunne fastslå at alle våre fire unge solister ville ha markert seg kraftig blant de 16 utplukkede talentene som ble presentert som morgendagens stjerner. Med 3-4 hederlige unntak, var nivået rett og slett ikke særlig imponerende. Anledningen tiltrekker seg likevel operasjefer, casting sjefer og agenter fra nær og fjern og skaper en yr stemning på mottakelsen som fant sted i et hjørne av den vakre Mirabella-hagen etterpå. Salzburg er som resten av Sentral-Europa rammet av en hetebølge med temperaturer langt over 30 grader, hvilket gjorde dagene nesten uutholdelige, og kveldene desto mer etterlengtede.

Mandag overvar jeg premieren på den tyske ekspresjonistiske komponisten Bernd Alois Zimmermanns monstrøse opera "Die Soldaten" etter Sturm og Drang-dikteren Jakob Lenz skuespill med samme navn. Operaen skildrer den unge vakre Maries fall fra å være en aktet kjøpmannsdatter til å havne i rennesteinen som prostituert etter å ha bli krenket, bedratt og voldtatt av adelsmenn og soldater. Zimmermann var selv soldat under den annen verdenskrig og har skrevet stykket som et tidløst utropstegn som skal omfavne både fortid, samtid og fremtid. Regissøren Alvis Hermanis, som har vakt internasjonal oppmerksomhet med sin egen teatergruppe i Riga, hadde ansvar for både scenografi og regi. Han overrasket med å legge handlingen nokså entydig til den første verdenskrig, med dertil hørende stilriktige kostymer. Operaen ble fremført i Felsenreitschule, som er som navnet sier, en gammel rideskole, men omdannet til konsert og operasal for mange år siden, og kjent ikke minst som location i filmen ”Sound of Music”. Hele syv hester vandret frem og tilbake på scenen og illustrerte både erotisk kraft og militær brutalitet.

Men det var den musikalske siden ved verket som vakre størst oppmerksomhet. Verket - som ble uroppført i Köln i 1965 - har en ikonisk plass i operalitteraturen, og stiller så enorme krav til både tekniske, økonomiske og kunstneriske ressurser, at bare ytterst risikovennlige  og velfinansierte operasjefer setter det på plakaten. Her fikk Pereira en etterlengtet fulltreffer. Responsen ved teppefall på premieren var hysterisk og pressen fulgte opp med store ord og superlativer: "En banebrytende oppsetning", "eksemplarisk”, ”kan ikke overgås i musikalsk pefekt fremførelse” osv.

Suksessen skyldtes ikke minst at selve salen, den enorme overdimensjonerte scenen, viste seg å være perfekt for operaen som vanligvis sprenger alle rammer og fører til at mye av musikken og musikerne må plasseres i tilstøtende rom og overføres elektronisk til operasalen. Her fikk det kjempestore orkestret på 140 musikere, derav hele 20 slagverkere med plasskrevende instrumenter, plass på sidene, på loftet og i en kjempegrav foran den 40 meter brede scenen. Seksten godt utvalgte solister og ti skuespillere fremførte operaen sammen med Wienerfilharmonikerne, som alltid får moderne atonal musikk til å klinge erotisk vakkert og imøtekommende. Med Ingo Metzmacher hadde Pereira også funnet en dirigent som kunne stoffet til fingerspissene og satte fyr på alle som fikk oppleve to minneverdige timer. Vi ble begeistret av den vakreste klangprakt, skremt av de voldsomste utbrudd og rørt med de mykeste passasjer som gjorde oss bløte av medfølelse.

Det var med opparbeidet skepsis jeg gikk til min siste festspillkveld for å se oppfølgeren av Tryllefløyten, Tryllefløyten 2 om man vil, skrevet av den (med rette) glemte Mozart-samtidige komponisten Peter von Winter som hadde fått lokket Mozarts librettist Schikaneder til å skrive en fortsettelse av den i utgangspunktet nokså fragmentarisk og usammenhengende historien om Pamina og Tamino som får hverandre etter å ha måttet gå gjennom de forunderligste prøvelser. At fristelsen er stor til å vise fram en slik raritet, der alle de kjente Mozart-skikkelsene dukker opp, og Mozarts musikk klinger som blodfattige og hule reminisenser gjennom hele operaen, er forståelig, men en grundig studie av partituret burde likevel ha fått varsellampene til å lyse. Oppsetningen av "Das Labyrinth" som dette sammensurium av et syngespill er kalt, ble det man kan kalle en skikkelig flop! En dobbelt flop får man nesten si, da ikke bare verket selv viste seg å være en flau avskygning av geniet Mozarts åpenbaringer, men der også selve fremførelsen led av idétørke og mangelfulle prestasjoner over en lav sko.

Men med Salzburgs vakre silhuetter, herlige kafeer med Melange og Grüner Veltliner, restaurantbesøk med overdådige steinsoppretter og Kaiserschmarrn til dessert friskt i minne, vil nok fristelsen til å komme tilbake igjen bli uimotståelig.

mandag 13. august 2012

Det står mye på spill

Til åpningen Oslo Kammermusikkfestival 10 august 2012

For Beethoven stod det mye på spill. Det var ikke mange lystige toner vi nettopp hørte. Beethovens prosjekt var å vise vei gjennom mørket, smerten og fortvilelsen - til håpet og lyset. Veien var for ham lang og tung. At Beethoven, da han skrev denne musikken, allerede hadde begynt å miste hørselen og måtte forholde seg til et liv uten lyd, er uforståelig. At han senere som helt døv, fant fram en musikk som fremdeles ryster, beveger og trøster - er et mirakel.

Beethovens musikk er et godt eksempel på at musikken kan gi oss en erfaring, en opplevelse av virkeligheten, som vi kun finner i  musikken. Den gir oss innsikt i egne og andres liv. Musikken er ikke noe som ligger utenfor oss selv, utenfor våre liv, men noe som gir oss tilgang til en del av livet som ellers ville ha forblitt skjult for oss. Og fraværet av komponister - som for eksempel Beethoven -  ville ha hatt katastrofale følger. Som Friedrich Nietzsche uttrykte det: "Uten musikk ville livet være en misforståelse".

Et liv uten musikk er et sted i helvete. Og det var altså her Beethoven befant seg, men han fikk likevel tilgang til klanger, melodier og musikalske former som fremdeles overrasker, får oss til å erfare sorg og fortvilelse, men som også forsoner, lindrer og trøster.

Kontraster har Arve Tellefsen satt som tema for årets Kammermusikkfestival. Og sterkere kontraster enn hos Beethoven kan jeg ikke tenke meg. Men det er ikke kontraster i betydningen uforsonlige motsetninger. Tvert i mot - det er kontraster som utfyller hverandre, motpoler som står i avhengighetsforhold til hverandre - enkeltheter som samlet viser helheten.

I en åpningstale for denne 22ende i rekken av kammermusikkfestivaler i Oslo, ønsker jeg å gi uttrykk for takknemlighet overfor komponistene - både overfor de levende og de døde. Det programmet som ligger foran oss i dagene som kommer, er en mulighet for oss publikum til å kunne ta del i en ufattelig rik livserfaring. Komponistene har etterlatt seg klingende vitnesbyrd som det er et privilegium for oss publikum å få tilgang til.

Men det er også en annen gruppe mennesker som vi står i dyp takknemlighetsgjeld til - nemlig musikerne. Som for Beethoven står det også for dem mye på spill. Som musikersønn har jeg fått erfare og forstå hva det koster å være musiker. Selve utdannelsen er som vi vet, enormt lang. Forberedelsene til å nå et ferdighetsnivå bare for å komme inn på et studium tar mange år. Og jeg tror knapt det er noen annen yrkesgruppe som bruker så mye tid og krefter på konstant faglig oppdatering livet gjennom. Etter en ukes fravær av daglig øving, begynner det for de fleste å bli kritisk. Ferie har for en yrkesmusiker som vil holde faglig nivå, et annet innhold enn for de fleste av oss.

Det er den rent tekniske og fysiske siden av yrket. Det andre siden, som vi publikum bør verdsette, er det tidkrevende arbeidet musikerne må gjøre for å trenge inn i musikken, for å gi oss publikum tilgang til musikkens dypere lag. Det krever et alvor og en fordypelse som vi kunne trenge mer av innen mange andre områder i dagens samfunn. Jeg ønsker altså å bruke denne anledningen til å hedre våre profesjonelle musikere, gi dem den honnør de fortjener for den livsviktige oppgaven de utfyller.

Og da er det også betimelig å komme med en oppfordring til oss alle om å legge til rette for at vi fortsatt skal ha profesjonelle musikere i fremtiden. Det handler om å styrke musikkundervisnungen i skolen, om å satse på talentene, om å gi profesjonelle musikere gode vilkår, men det handler kanskje først og fremst om å gi så mange som mulig sjansen til å få lære seg å spille et instrument. Og her spiller musikkskolene en nøkkelrolle. Det tilbudet vi har i dag, på tross av alle forbedringer de siste årene, er altfor dårlig.

Jeg har hatt anledning til å samarbeide med musikkopplæringsprosjektet El Sistema i Venezuela og har sett på nært hold hvilket alvor og hvilken innsats som legges til grunn der, under livsvilkår som vi knapt kan forestille oss. I motsetning til de få minuttene som norske barn får av undervisning én gang i uka, dersom de i det hele tatt er så heldige å komme inn på en musikkskole, så får barna fra slummen i Venezuela tilbud om daglig musikkundersvisning. De fattigste får tilgang til den rikeste kulturen, i Norge er det dessverre fortsatt slik at vi som materielt sett er så styrtrike, ofte gir oss tilfreds med en fattigslig kultur.

Samlet her i Edvard Munchs storstue er det selvsagt fristende å komme med enda sterkere utfall mot den katastrofale mangel på forvaltningsansvar vi kan vise overfor vår kulturarv, men jeg skal la det være og heller, som det passer seg for en åpningstale av en kammermusikkfestival, bruke tiden på å takke og hylle de mange som står bak arrangementet og som hvert år gir oss publikum tilgang til mye uhørt musikk som utvider og beriker vår erfaring av å være sammen i en konsertsal.

Først og fremst går selvsagt takken til festivalens grunnlegger og sjef gjennom alle disse årene, Arve Tellefsen. Det er sagt og skrevet så mye godt om deg Arve, men ikke et ord har vært for mye, og jeg ønsker å stille meg i rekken av beundrere. Samarbeidet vi har hatt gjennom de siste 7-8 årene har vært umåtelig inspirerende. At du har holdt ut som festivalsjef i over 20 år, står for meg, som nettopp har avviklet en sjuårsperiode som festspilldirektør, som en ufattelig stor prestasjon. Selvom det faktum at din festival ikke finner sted i Bergen, kanskje må kunne sees som formildende omstendigheter.

Jeg ønsker deg og dine medarbeidere alt godt i dagene som kommer. Jeg håper publikum igjen griper sjansene og muligheten du, dine medarbeidere og dine musikere gir oss.
Det står mye på spill.