Sider

fredag 21. desember 2007

Jul i Latinerkvarteret

Puccinis La Bohème passer dårlig inn i vår lutherske jul.

Publisert i Morgenbladet 21. desember 2007.

Operaen La Bohème har ikke annet med julen å gjøre enn at første og annen akt foregår på julaften. Det er grunn nok til at den hver jul blir satt opp på operahus over hele verden. Stemningen på Café Momus i Paris’ latinerkvarter på midten av 1800-tallet, slik den skildres av Giacomo Puccini (og hans librettister Luigi Illica og Giuseppe Giacosa), er fjernt fra nordeuropeisk luthersk julefeiring, fri for betlehemsstjerner, nisser, juletrær og høymesse, full av folkeliv og utsvevende uteliv. Slik sett passer den godt inn i vår sekulariserte omgang med julehøytiden.
La Bohème er et av operalitteraturens absolutte mesterverk. Musikk og handling smelter sammen til et felles uttrykk som knapt finner sitt sidestykke i operalitteraturen. Dramaturgien er innholdsrik og stram og helt uten overflødige scener. Den varer ikke lenger enn en spillefilm, en time og 45 minutter, og burde spilles uten pause. Musikken består av en rekke inntrengende melodier, den er gjennomgående lyrisk i karakteren med virkningsfulle dramatiske høydepunkter. Handlingen skifter raskt mellom tragedie og komedie, mellom intime scener og ekspressive tablåer. Sammen med Aida og Carmen utgjør den operaens ABC, og er en av de mest spilte operaer overhodet.

fredag 30. november 2007

Redd romansen!

Liedkunsten er i ferd med å forsvinne.


Publisert i Morgenbladet 30. november 2007.

Den tyske Lied, eller romansen som vi i mangel av bedre oversettelse kaller det på norsk, ser ut til nærmest å forsvinne fra konsertrepertoaret i Norge. Ordet romanseaften gir dårlige assosiasjoner til barmfagre kvinner og alvorlige menn, som med én hånd på flygelet og den andre med åpen håndflate vendt mot publikum eller trykket mot eget bryst i låst positur, inviterer publikum til i halvannen time å lytte til tonsatte dikt med klaverakkompagnement.
Det er bare en håndfull sangere som evner å fengsle et stadig mindre publikum med romansen som utgangspunkt. Samtidig er liedkunsten på sitt beste kanskje den aller høyeste form for musikkformidling. Liedkunsten krever nærhet og distanse på samme tid. Sangeren må trenge inn i fortellerens og komponistens følelsesmessige og tankemessige verden, la musikken smelte sammen med ordet slik at ordet blir musikk og musikken blir til begreper, blir begripelig. Sangeren må ikke bli for distansert. Blir fremførelsen for kjølig, mister vi interessen. Og det er enda verre hvis utøveren blir for privat, hvis han eller hun forsøker å gjengi sangenes emosjonelle innhold som om det skulle være sangeren selv som spontant opplevde det i møte med publikum.

fredag 9. november 2007

Ekstatisk samspill

Det hender at orkester og dirigent smelter sammen til en symbiotisk kraft.


Dirigenten og orkesteret må være en av de mest fascinerende sosiologiske konstellasjoner overhodet. Én mann skal i løpet av noen korte prøvetimer overføre sine egne ideer om hvordan musikken skal spilles, til hundre høyt kvalifiserte musikere som hver og en har sin egen og godt begrunnede oppfatning. Det er en lederutfordring som topplederne i næringslivet og i politikken er forskånet fra. Det krever faglig kompetanse, musikalitet, psykologisk innsikt, instinkt, engasjement, fantasi, overbevisningskraft, autoritet og karisma.
Den perfekte kombinasjonen av disse egenskapene kan synes som ren utopi. Bare unntaksvis smelter et orkester og en dirigent sammen til en symbiotisk kraft, enhver orkestermusiker vet hvor sjelden det inntreffer. Da jeg snakket med en musiker fra Oslo Filharmoniske Orkester etter den eksepsjonelle konserten med dirigenten Myung-Whun Chung under Festspillene i Bergen i fjor, kunne han bekrefte at en slik konsert hadde han bare opplevd noen ytterst få ganger i løpet av hele sin tredveårige tjeneste.

fredag 19. oktober 2007

Irritasjonsmomentet

Skremte Stalin vettet av Sjostakovitsj?

Publisert i Morgenbladet 19. oktober 2007.

«Hadde Sjostakovitsj omsatt i ord det han uttrykker i musikken, hadde han antageligvis blitt offer for Stalins utrenskninger,» uttaler Mariss Jansons i programheftet til innspillingen av hans store opera Lady Macbeth fra Mtsensk, som nå foreligger på dvd. Dette er en eksemplarisk fremførelse fra den nederlandske operaen i Amsterdam: intelligent og gjennomarbeidet regi, sterke rolleprestasjoner og ikke minst kraftfullt, nyansert og briljant spilt av Concertgebouw-orkestret under ledelse av Mariss Jansons.
Lady Macbeth… fra 1934 er et av det 20. århundrets mest betydelige verk, ja, kanskje den operaen som fremfor noen makter å tilføre sjangeren nye impulser. Sjostakovitsjs heltinne er en sammensatt person som ikke hadde passet inn i romantikkens univers. Operaen bygger på en novelle av Nikolai Leskow som, inspirert av Shakespeares kvinnelige monster, tegner et bilde av en skruppelløs kvinne som dreper både sin svigerfar og ektemann for å følge sitt begjær og tilfredsstille sine lyster.

fredag 14. september 2007

Naturfenomenet

Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.

Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.

Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.

Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.

søndag 4. mars 2007

Et politisk og estetisk eksperiment

«Die Massnahme» er et av de viktigste og mest kontroversielle verkene fra forrige århundre, skriver Tore Vagn Lid og Per Boye Hansen. Stykket settes opp under Festspillene i Bergen.

Publisert i Dagbladet 14. mars 2007

NÅR «DIE MASSNAHME» FÅR sin nordiske urpremiere i vår, i et samarbeid mellom Transiteatret-Bergen og Festspillene, er det en av ytterst få ganger verket fremføres i sin helhet siden 1933. Stykket er et stort scenisk oratorium, radikalt i sin form og kompromissløst i sitt innhold.

Fire hjemvendte agitatorer stiller seg selv for retten. Gjennom et livsfarlig, illegalt oppdrag i den «kinesiske byen Mukden», har de - i kryssilden mellom mektige handelsmenn og britiske militære - arbeidet for en kommunistisk revolusjon. I første setning hylles agitatorene for et vellykket utført oppdrag, men motsetter seg hyllesten - stopper koret - og ber dem dømme. En kamerat er død. De har tatt livet av ham. I en dialog mellom musikk og scene, mellom kor, skuespillere og orkester, ber agitatorene koret ta stilling til det som har skjedd.

lørdag 6. januar 2007

Mål og mening med Festspillene

Festspillene mottar i overkant av 20 millioner kroner i offentlig bidrag. Hvilke krav stiller dette til oss? Hvilken oppgave må vi løse for å legitimere ressursbruken?

Publisert i Bergens Tidende 6. januar 2007.

Festspillene møter utfordringer fra flere hold. Noen hevder at vi er for eksperimentelle, mens andre anklager oss for å være et finkulturelt fenomen for en allerede privilegert overklasse. Enkelte røster hevder at Festspillene lever på siste rester av en utdøende kulturytring.

På den liberalistiske høyresiden er det uttalt ønske om at Kulturlivet bør klare seg selv uten innblanding fra Staten. Demokratiske røster hevder at støtten til oss bare kommer en liten elite til gode og krever at vi først og fremst må være tilgjengelige for alle. Når det gjelder kultur hersker det en grunnleggende skepsis til spørsmål om noe er bedre eller viktigere enn noe annet.