Sider

fredag 19. oktober 2007

Irritasjonsmomentet

Skremte Stalin vettet av Sjostakovitsj?

Publisert i Morgenbladet 19. oktober 2007.

«Hadde Sjostakovitsj omsatt i ord det han uttrykker i musikken, hadde han antageligvis blitt offer for Stalins utrenskninger,» uttaler Mariss Jansons i programheftet til innspillingen av hans store opera Lady Macbeth fra Mtsensk, som nå foreligger på dvd. Dette er en eksemplarisk fremførelse fra den nederlandske operaen i Amsterdam: intelligent og gjennomarbeidet regi, sterke rolleprestasjoner og ikke minst kraftfullt, nyansert og briljant spilt av Concertgebouw-orkestret under ledelse av Mariss Jansons.
Lady Macbeth… fra 1934 er et av det 20. århundrets mest betydelige verk, ja, kanskje den operaen som fremfor noen makter å tilføre sjangeren nye impulser. Sjostakovitsjs heltinne er en sammensatt person som ikke hadde passet inn i romantikkens univers. Operaen bygger på en novelle av Nikolai Leskow som, inspirert av Shakespeares kvinnelige monster, tegner et bilde av en skruppelløs kvinne som dreper både sin svigerfar og ektemann for å følge sitt begjær og tilfredsstille sine lyster.

«Hos Leskow er kvinnen en morder. Jeg tolker henne som en kompleks, tragisk natur. Hun er en kvinne full av kjærlighet, en dypt sensibel kvinne, på ingen måte uten følelser,» sa Sjostakovitsj om sin rolleskikkelse.

Resultatet er blitt en fascinerende kvinne, sammensatt og motsetningsfylt, sterk og svak, hengiven og herskesyk, var og brutal, usikker og skruppelløs, varm og kjølig, beregnende og uberegnelig. Sjostakovitsj beskriver sin heltinne både med inderlig medfølelse og analytisk distanse, og går ikke tom for musikalske nyanser og kontraster.

Han bryter med den romantiske opera og finner felles klangbunn med tidligere amoralske operaer fra Monteverdi til Mozart. Sjostakovitsjs musikk er en mosaikk av ulike stilistiske virkemidler. Den er både vakker, brutal, grotesk, lyrisk, dramatisk, ironisk og humoristisk.

Sjostakovitsj har mot til å gi musikken en realisme som av og til kan virke direkte illustrerende. Han nekter seg for eksempel ikke å i detalj beskrive et fullbyrdet samleie, med overtydelig klimaks og antiklimaks. Sjostakovitsj unngår likevel det banale ved hjelp av plutselige forrykkelser av perspektivet som raske vekslinger mellom det elegisk-melodiske, det operetteaktige pompøse og det humoristiske/parodiske.

Det er kjent at Stalin ble rasende da han så operaen i Moskva to år etter at den ble urfremført og allerede hadde gått sin seiersgang over store deler av verden (blant annet i Stockholm og København). To dager senere ble det trykket en krass kritikk i Pravda under tittelen «Kaos, ikke musikk», som advarte russiske komponister mot å være formalistiske og elitistiske.

Sjostakovitsjs rolle i Sovjetstaten er fremdeles omdiskutert. Han er blitt fremstilt både som dissident og medløper. Hans senere bearbeidete utgave av Lady Macbeth fra Mtsensk under tittelen Katarina Ismailova, må i dag sies å være en ufarliggjøring og forringelse i forhold til originalen, men denne versjonen gjorde operaen stueren i Sovjetunionen igjen.

Skremte Stalin vettet av Sjostakovitsj? Han var bare 27 år da han skrev Lady Macbeth fra Mtsensk. Jeg kan ikke dy meg for å spekulere i hva som hadde skjedd dersom Sjostakovitsj hadde fortsatt med å utvikle operaformen frem til sin død i 1975.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar