Sider

fredag 30. november 2007

Redd romansen!

Liedkunsten er i ferd med å forsvinne.


Publisert i Morgenbladet 30. november 2007.

Den tyske Lied, eller romansen som vi i mangel av bedre oversettelse kaller det på norsk, ser ut til nærmest å forsvinne fra konsertrepertoaret i Norge. Ordet romanseaften gir dårlige assosiasjoner til barmfagre kvinner og alvorlige menn, som med én hånd på flygelet og den andre med åpen håndflate vendt mot publikum eller trykket mot eget bryst i låst positur, inviterer publikum til i halvannen time å lytte til tonsatte dikt med klaverakkompagnement.
Det er bare en håndfull sangere som evner å fengsle et stadig mindre publikum med romansen som utgangspunkt. Samtidig er liedkunsten på sitt beste kanskje den aller høyeste form for musikkformidling. Liedkunsten krever nærhet og distanse på samme tid. Sangeren må trenge inn i fortellerens og komponistens følelsesmessige og tankemessige verden, la musikken smelte sammen med ordet slik at ordet blir musikk og musikken blir til begreper, blir begripelig. Sangeren må ikke bli for distansert. Blir fremførelsen for kjølig, mister vi interessen. Og det er enda verre hvis utøveren blir for privat, hvis han eller hun forsøker å gjengi sangenes emosjonelle innhold som om det skulle være sangeren selv som spontant opplevde det i møte med publikum.

fredag 9. november 2007

Ekstatisk samspill

Det hender at orkester og dirigent smelter sammen til en symbiotisk kraft.


Dirigenten og orkesteret må være en av de mest fascinerende sosiologiske konstellasjoner overhodet. Én mann skal i løpet av noen korte prøvetimer overføre sine egne ideer om hvordan musikken skal spilles, til hundre høyt kvalifiserte musikere som hver og en har sin egen og godt begrunnede oppfatning. Det er en lederutfordring som topplederne i næringslivet og i politikken er forskånet fra. Det krever faglig kompetanse, musikalitet, psykologisk innsikt, instinkt, engasjement, fantasi, overbevisningskraft, autoritet og karisma.
Den perfekte kombinasjonen av disse egenskapene kan synes som ren utopi. Bare unntaksvis smelter et orkester og en dirigent sammen til en symbiotisk kraft, enhver orkestermusiker vet hvor sjelden det inntreffer. Da jeg snakket med en musiker fra Oslo Filharmoniske Orkester etter den eksepsjonelle konserten med dirigenten Myung-Whun Chung under Festspillene i Bergen i fjor, kunne han bekrefte at en slik konsert hadde han bare opplevd noen ytterst få ganger i løpet av hele sin tredveårige tjeneste.