Sider

fredag 9. november 2007

Ekstatisk samspill

Det hender at orkester og dirigent smelter sammen til en symbiotisk kraft.


Dirigenten og orkesteret må være en av de mest fascinerende sosiologiske konstellasjoner overhodet. Én mann skal i løpet av noen korte prøvetimer overføre sine egne ideer om hvordan musikken skal spilles, til hundre høyt kvalifiserte musikere som hver og en har sin egen og godt begrunnede oppfatning. Det er en lederutfordring som topplederne i næringslivet og i politikken er forskånet fra. Det krever faglig kompetanse, musikalitet, psykologisk innsikt, instinkt, engasjement, fantasi, overbevisningskraft, autoritet og karisma.
Den perfekte kombinasjonen av disse egenskapene kan synes som ren utopi. Bare unntaksvis smelter et orkester og en dirigent sammen til en symbiotisk kraft, enhver orkestermusiker vet hvor sjelden det inntreffer. Da jeg snakket med en musiker fra Oslo Filharmoniske Orkester etter den eksepsjonelle konserten med dirigenten Myung-Whun Chung under Festspillene i Bergen i fjor, kunne han bekrefte at en slik konsert hadde han bare opplevd noen ytterst få ganger i løpet av hele sin tredveårige tjeneste.

En gang midt på åttitallet så jeg et opptak fra en konsert med Carlos Kleiber og Concertgebouw-orkestret i Amsterdam på tv, og fikk for første gang en følelse av å være vitne til et slikt ekstatisk samspill mellom en dirigent og et orkester. Kleiber gikk bort i 2004, men det foreligger heldigvis en rekke dvd-innspillinger av hans nokså begrensede repertoar. Dessverre eksisterer det meg bekjent ikke noen dvd-opptak av Kleiber i prøvesituasjonen foran en konsert eller operaforestilling. En juvel i min cd-samling er et mono-opptak fra 1970 der vi i en 20 minutters sekvens får høre Kleiber instruere ouverturen til Flaggermusen av Johann Strauss, fremført av SDR-orkestret i Stuttgart.

Opptaket er en demonstrasjon av Kleibers kommunikative og forføreriske egenskaper. Han er ironisk, humoristisk, bruker paradokser og metaforer. Jo mer tvetydig musikken er, jo sterkere virker den på oss. Alt er en balanseakt, sier Kleiber, «musikken er schizofren, det skal klinge som om alt er trist, men nei, i neste øyeblikk er alt likevel lystig». På et bestemt sted vil han ha en spesiell hardhet, brutalitet, men likevel letthet og uanstrengthet. Et annet sted ber han musikerne om å få musikken til å klinge som krokodilletårer, men de skal være ekte. «Krokodilletårer er også ekte tårer,» sier Kleiber, og alle forstår hva han mener. For å beskrive en spesiell klang ber han om at musikken skal klinge som gardinstoff, ikke som tjukke vinterklær. «Jeg kan godt forstå hvis dere oppfatter meg uklart, for det er helt tilsiktet,» avslutter han.

Det mest vesentlige tror jeg er Kleibers evne til å overføre ansvaret for fremførelsen til musikerne selv. Han sier: «Når dere nyter å spille, slapper jeg av.» Og et annet sted: «Dere tror kanskje at jeg har en bestemt oppfatning av hvordan dette skal klinge, men nei, jeg har ikke det, jeg vil ingenting, jeg vil egentlig ikke noe annet enn at dere skal ville noe.» På samme cd får vi høre ouverturen til Flaggermusen i sin helhet, og så hele Beethovens sjuende symfoni nærmest som ekstranummer. Det er tilpasset Kleibers dramaturgi: Det storslåtte og betydningsfulle finner han i detaljene, det som er storslått og betydningsfylt blir fort redusert til en detalj.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar