Innspurten

Jeg nærmer meg målgang på årets maraton. Rent fysisk kjenner jeg at kroppen er blitt utsatt for en dårlig kombinasjon av lange dager, lite søvn og mange nokså usunne måltider. Men jeg er mer inspirert, ja, mer oppløftet av det jeg har hørt og opplevd, enn det jeg var i starten. Da var jeg ganske frustrert over problemene som hadde tårnet seg opp med avlysninger, dårlig vær og askesky. Men vi har klart å takle utfordringene. Jeg har en fantastisk stab, medarbeidere som står på døgnet rundt og gjør en helt formidabel innsats. Støtten og innsatsen fra medarbeidere, medvirkende og de mange frivillige gjør meg både glad og takknemlig. Mange oppmuntringer og hyggelige ord fra publikum som jeg møter setter jeg også stor pris på. De store kunstneriske øyeblikkene har det vært mange av, uforglemmelige konsertopplevelser som gir energi og glede.

Før gårsdagens Festkonsert måtte vi forandre på programmet. Det var ikke hyggelig å gå foran en fullsatt Griegsal og si at vi ikke hadde klart å forberede den annonserte konserten av Vivaldi for fire fioliner. Selv om verket bare er på åtte minutter, var det mange som hadde sett fram til å høre Arve Tellefsen sammen med legendariske Ida Haendel og de to nye store talentene Vilde Frang og Guro Kleven Hagen. En tilreisende publikummer kom bort til meg i pausen og uttrykte sin skuffelse og var ikke nådig. Hun syntes vi hadde vært uprofesjonelle. Hun mente at dersom dette hadde skjedd i Wien, ville jeg ha blitt pepet ut. Jeg svarte at det er mulig, men i Wien hadde publikum også visst hvem Ida Haendel er.

De første internasjonale rapportene har begynt å komme. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde også i år en stor artikkel om Festspillene i utgaven sist lørdag, der kritikeren spesielt trekker fram Henrik Hellstenius’ prosjekt Ørets teater. Det ligger ikke noen lenke på nettet, men vi forsøker å få den oversatt til våre hjemmesider. Der kan dere for øvrig snart også lese Gunnar Danbolt åpningstale. The Daily Telegraph trykket sin festspillreportasje i går og skrev bl.a. dette om Marthalers forestilling:

"Furthest of all from nostalgic folksiness was the astonishing new theatre creation ±0 from the maverick German director Christophe Marthaler. I have too little space to describe the peculiar magic of this show, which summons up the strange emotional worlds of a bunch of eccentrics marooned in a hut somewhere in Greenland.

Like the characters in Oliver Sachs’s case histories, they use music to co-ordinate their inner and outer lives, but the music doesn’t always work. Watch out for this extraordinary show when it comes to the London Cultural Olympiad next year."

Først til Bergen, så til Londons olympiske kulturprogram. Slik skal det være med Nordiske impulser. Resten kan leses her.

I dag skal jeg på Troldhaugen og høre på unge prisvinnere fra Barratt Due musikkinstitutt. Før det kommer sjefen for Edinburgh-festivalen, Jonathan Mills, innom kontoret. Han kom også til Bergen for å se Marthalers forestilling ±0, som han planlegger på sin festival i 2012. Senere i dag, kl. 16.30, skal jeg ha en samtale med Holberg-prisvinner Jürgen Kocka i Logen, som er åpen for publikum. Og i kveld gleder jeg meg spesielt til å høre Erling E. Guldbrandsen snakke om Brahms og Schönberg foran konserten som jeg kanskje har sett aller mest fram til. Jeg har satt sammen mitt absolutte yndlingsprogram med Brahms’ klarinettkvintett og Schönbergs magiske Verklärte Nacht.

I morgen er det oppsummering på en åpen pressekonferanse i Logen kl. 12.00. Jeg skal gi min subjektive opplevelse av årets festspill og ikke minst komme med smakebiter av hva som venter oss til neste år, da Festspillene skal feire sitt 60-årsjubileum.

Den store dagen

Lørdag morgen, og jeg våkner til store forventinger. 10 festspilldager ligger bak oss, 5 foran oss. I dag, lørdag 4. juni, er for meg et høydepunkt. Det er i dag det store møtet skal finne sted. 200 unge musikere fra hele Norge skal møte 200 unge musikere fra Venezuela. Vi skal først få møte El Sistemas José Antonio Abreu i en samtale med lederen for Barratt-Dues musikkinstitutt, Stefan Barratt-Due, og rektor på Norges Musikkhøyskole, Eirik Birkeland. Den samtalen finner sted i Logen kl. 14.30. Deretter går vi over til Grieghallen. Jeg gleder meg enormt til å oppleve dette møtet som jeg har tro skal sette spor etter seg i norsk musikkliv.

Dagen i dag tror jeg byr på det mest omfattende programmet i Festspillenes historie. På teateret har vi premiere på Marthalers ±0, en forestilling jeg vet det kommer ganske mange langveisfarende for å se. Dessverre virker det ikke som om det er mange som er nysgjerrige på å se en av vår tids mest nyskapende teaterinstruktører. Og det spilles også både på Småscenen og Lille scene.

Alle komponisthjemmene er fylt med toppmusikere, som legendariske Ida Haendel på Lysøen og Hemsing-søstrene på Valestrand. Christian Poltéra har samlet venner til kammermusikk i Håkonshallen. Henning Kraggerud presenterer klassiske nordiske perler sammen med Mathias Zachariassen i Johanneskirken kl. 21.00 i kveld. Jeg var innom der i går kveld og fikk høre slutten på Christian Ihle Hadlands konsert og kunne fastslå at kirken fungerer utmerket som konsertlokale. Musikerne fra DalaSinfoniettan (som skal spille der i kveld og som ellers også har mange oppgaver denne helgen) traff jeg på gata i går, like før midnatt. De hadde øvd og var sultne. Det er ikke så lett å oppdrive noe særlig fornuftig mat i Bergen på den tiden, så for å unngå den verste søppelmaten, geleidet jeg dem til pølseboden i Kong Oscars gate. Den har reddet mange sultne musikere og festspillgjester tidligere.

Nå som også festspillværet endelig ser ut til å ha ankommet, ligger det an til kjempestemning på Torgallmenningen i kveld. Der blir det gratiskonsert med gjester fra Cuba, Venezuela og Romania, pluss at Hemsing-søstrene skal få vise seg fra nye sider.

Jeg har fått Sophia og de to yngste barna Kristian og Susanne på besøk, i tillegg til mine foreldre, svigerforeldre og mye øvrig familie og venner. For de yngste ble fiolinsonater i Håkonshallen litt tung kost, men rumba-rytmene til Yoruba Andabo på Ole Bulls Scene slo an. Min svoger Øyvind Kvalnes har tilbragt natta i fengselet og har twittret ivrig derfra, se @okvalnes og #nattikasjotten.

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.


Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.




Middag på Enhjørningen.

Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?

Marthaler og Fosse

Nå er jeg på vei tilbake fra Grønland etter å ha sett Christoph Marthalers nye teaterstykke ±0 i Nuuk. (Over er en liten bildeserie fra oppholdet der.) Det er blitt en ny særegen Marthaler-produksjon, helt annerledes enn de jeg har sett før, men samtidig er hans teaterspråk gjenkjennelig. Og hva er det som kjennetegner en Marthaler-produksjon? Kanskje først og fremst en musikalitet. Da jeg snakket med ham etter premieren, svermet han for sitt møte med Jon Fosse for noen år tilbake. Fosse var i Zürich da Marthaler var teatersjef der. Marthaler satte to stykker av Fosse på plakaten i løpet av sin korte sjefsperiode, men iscenesatte ikke selv. Fosse og Marthaler tilbragte tre dager sammen, ja tre døgn skal det ha vært, og de som kjenner begge, vet at et slikt møte er forbundet med et ubeskjedent inntak av både mat og drikke.

“Vi snakket ikke ett ord om teater,” sa Marthaler. “Jeg elsker den mannen, hans stykker er geniale, mannen er genial. Han liker teater like lite som jeg gjør,” koketterte han. Men så sa han noe som er mer sant: “Jeg setter alltid opp et stykke av Fosse når jeg regisser et teaterstykke, så jeg trenger ikke sette opp et teaterstykke av Fosse! Vi tenker helt likt om teater. Møtet med Fosse var en lykkestund jeg ofte tenker tilbake på.”