Sider

søndag 27. januar 2013

Dagboknotater fra Operaen 1

Etter at jeg sist søndag publiserte et "reisebrev" fra Sydney her på bloggen, har jeg fått mange hyggelige bemerkninger om at det ble satt pris på. Jeg vil forsøke å fortsette med og dele tanker og opplevelser - gi en liten oppsummering av uka som er gått. Om det blir en regelmessig foreteelse eller mer sporadiske skriblerier vil tiden vise.

Fredag kveld fikk jeg vite at Aase Nordmo Løvberg er gått bort. Hun var en av de aller største. Hun var ledende lyrisk-dramatisk sopran på Stockholmsoperaen på 50- og 60-tallet. "I feel religious when I hear that girl sing" uttalte Jussi Björling til Opera News i 1959. Han var også ofte hennes partner på scenen, bl.a. med Nordmo Løvberg som Leonore i Trubaduren, Tosca, Aida og ikke minst i legendariske forestillinger av Cavalleria Rusticana. Nordmo Løvberg sang fire sesonger på Met, sang både Elsa og Sieglinde i Bayreuth og ikke minst var hun Karajans foretrukne sopran i flere år på Wiener Staatsoper. Vår første operasjef Kirsten Flagstad engasjerte henne som Desdemona i Verdis Otello i 1960, og hun sang senere flere store partier ved Den Norske Opera.

I 1978 ble hun etter innstendige oppfordringer selv operasjef, men etter det som ble sagt, var det ikke en rolle hun trivdes godt med. Hun ba om å få gå av og trakk seg tilbake fra rampelyset i 1981. Hun var et menneske som ble elsket av alle: varm, ydmyk og sjenerøs. Jeg så henne på scenen som Amelia i Maskeballet og husker hennes sterke utstråling og vakre stemmeklang. Hun var også min første operasjef, da jeg i et halvt år vinteren 1980 fikk et vikariat som inspisient på Youngstorvet. Hun rakk heldigvis å gjøre flere grammofoninnspillinger, blant annet den legendariske innspillingen av Beethovens 9. symfoni med Otto Klemperer. Flere klipp er å finne på YouTube. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet at Opera-Norge nå tar farvel med en av sine aller største sangere gjennom tidene.

Jeg kan ikke huske å ha måtte avlyse en forestilling eller konsert i løpet av de drøye tretti årene jeg har vært i bransjen. Og har jeg måttet det, har jeg fortrengt det. Det har vært mange kritiske situasjoner, men en løsning finnes nesten alltid. Jeg husker en gang mens jeg var regiassistent i Køln. Vår Cho-Cho-San ble syk samme dag som forestillingen skulle finne sted og en gjest ble hentet fra Italia og ankom halvannen time før forestillingen skulle begynne. Hun hadde aldri sett vår ganske krevende oppsetning, så jeg ga henne regianvisninger i taxien på vei fra flyplassen. Jeg fikk selv på meg kimono og sminket til skjeve øyne, improviserte en utvidet rolle som Butterfly's tjener og fotfulgte henne under hele forestillingen slik at jeg kunne viske til henne hvor hun skulle gå og hva hun skulle gjøre underveis.

Men denne uken måtte vi avlyse tre ganger. Det føltes nesten uvirkelig. Brenden Gunnell, som synger det store og krevende partiet "Male Chorus"  i "The Rape of Lucretia", ble akutt syk og vi maktet ikke å finne en erstatter. Begge forestillingene vi skulle ha spilt i Sandnes Kulturhus ble avlyst. Og fredag ble et fly fra Hammerfest til Alta kansellert, hvilket førte til at våre solister som er på Nord-Norge-turné med et nyttårsprogram, måtte avlyse konserten i Narvik - etter at tirsdagens planlagte konsert i Havøysund måtte avlyses grunnet værkreftene. Det er trist for publikum, men oppleves virkelig helt forferdelig for alle involverte, ikke minst for sangerne som skulle stått på scenen. En stor takk likevel til alle som stod på for at vi skulle klare det. Denne gangen var det høyere makter som hindret oss.

Pål Christian Moe har vært en super kollega og god venn gjennom mange år. Han er nå tilknyttet operaen som kunstnerisk rådgiver. Han har allerede reddet oss i kritiske situasjoner, men først og fremst bidrar han med sin enorme erfaring og enestående oversikt over det internasjonale operamiljøet. Han kjenner virkelig alt og alle, er kontinuerlig på reisefot, og har jobbet med opera hver dag siden han også startet som inspisient ved Den Norske Opera for snart 35 år siden. Han har jobbet for Deutsche Grammophone og var i mange år nærmeste medarbeider til operasjefen i Paris. Nå er han bosatt i Berlin og har ansvaret for "casting" både ved operaen i München og ved Glyndebourne-festivalen.

Denne uka var han i Oslo for å diskutere rollebesetninger for fremtidige produksjoner. Vi bruker i stor grad vårt egne ansatte sangsolister, men engasjerer også gjester til sentrale partier. For å få tak i de beste, må vi være tidlig ute. Det betyr i enkelte tilfeller faktisk at de må bookes 3-4 år i forveien. Mandag kveld var Pål Christian og jeg og så den fine oppsetningen av "Don Pasquale" som hadde hatt reprise-premiere mens jeg var i Sydney.

Tirsdag dro jeg til Stockholm for å se siste forestilling av oppsetningen av La Bohème, som de har spilt i noen år. Min kollega Birgitta Svendén bød på räkmacka på sitt kontor før forestillingen, ganske sliten etter å ha sittet i arbeidsretten hele dagen. Men hun var en generøs vert som vanlig. Denne kvelden hadde hun også besøk fra en gjeng fra San Fransosco-operaen og castingsjefen ved operaen i Stuttgart, og vi ble alle invitert på et glass i pausen. Stockholmsoperaen er ikke like velutstyrt som vår, men jeg har alltid elsket den. Det var til Stockholm jeg først og fremst dro for å se opera som ung operaentusiast. Det var en annen atmosfære der enn på Youngstorvet. Den stolte historien sitter fortsatt i veggene.

Jeg er blitt bedt om å lede et utvalg for å se hvordan vi best kan utvikle Dronning Sonjas Musikkonkurranse og har spurt Birgitta om bidra med sin erfaring. Hun var en av verdens ledende altsangerinner mens hun var aktiv. Nå gjør hun en kjempejobb som operasjef ved Stockholmsoperaen, et hus med lange og stolte tradisjoner. Et par dager senere fikk jeg en overraskende invitasjon til å sitte i juryen for det som kanskje er den aller viktigste sangkonkurransen i verden, BBC Singers of the world i Cardiff. Listen over navn som har markert seg der er imponerende: Bryn Terfel, Dmitri Hvorostovsky, Karita Mattila og Anja Harteros for å nevne noen. I år finner konkurransen sted fra 16.-23. juni. Jeg synes det var veldig stas å bli spurt og gleder meg til å følge den konkurransen fra innsiden - vil nok kunne snappe opp et og annet som også Sonja-konkurransen kan dra nytte av.

Denne uka avla jeg også et besøk hos Snøhetta i deres lokaler ved Akershus-stranda med panoramautsikt over fjorden. Nyansatt daglig leder Stein Slyngstad og Kjetil Thorsen bød på omvisning og lunsj. De har imponerende velutstyrte verksteder. Det ble en inspirerende samtale med utveksling av ideer og utsikter for et spennende samarbeid.

Evnen til å kunne samarbeide er kanskje den viktigste egenskapen for å kunne lykkes som operasjef. Jeg får øvd meg og blir utfordret daglig. Denne uka hadde vi et konstruktivt møte med MFOs representanter internt og eksternt (musikernes fellesorganisasjon) for å se på korsangernes arbeidstider. Vi hadde også et internmøte for å planlegge "Åpen dag" som skal arrangeres 31. august. Vi bør alle legge mye energi i det prosjektet. Åpen dag skal bli et uforglemmelig møte med Operaen for tusenvis av nysgjerrige. Vi skal stille med alle husets kunstneriske ressurser og by på et fantastisk program.

Forberedelsene til sesongboka er i gang - det første programmet signert Ingrid Lorentzen og meg selv. Jeg tror Ingrid er like forventningsfull som jeg er. Hvordan vil programmet bli tatt imot? Våre sangsolister har stilt opp som fotomodeller til sesongboka. Eli Kristin Hansveen tok imot utfordringen om å la seg fotografere med en gedigen tigerpyton-slange på 30kg rundt halsen. Ketil Hugaas kom slepende på en "oppblåsbar Barbara", mens Nils Harald Sødal satt med nesa langt nede i et rødvinsglass mitt i arbeidstida.

Jeg hadde også besøk av primus motor for operaproduksjonen i Trondheim Roar Leinan denne uka. Han har engasjert Randi Stene som rådgiver - et sjakktrekk spør du meg. Det skal bli veldig spennende å se hva hun finner på.

søndag 20. januar 2013

Samspill med Sydney-operaen


En av de viktigste oppgavene jeg har hatt etter at jeg fikk jobben som operasjef i forfjor høst, har vært å bygge opp et nettverk bestående av kollegaer som jeg og Nasjonaloperaen kan samarbeide med. Det er flere årsaker til at det er viktig. Den viktigste er at vi er nødt til å samprodusere med ande operahus, da vår egen verkstedskapasitet er begrenset. Det gjelder både såkalte "harde verksteder" (som bygger kulissene) og "de myke" kostymeverkstedene.

Et annet aspekt er selvsagt det økonomiske. Å dele på produksjonskostnadene gjør at vi kan øke volumet på nyproduksjoner, hvilket er en uttalt målsetting. Neste sesong presenterer vi seks nye produksjoner, hvorav tre er innleid eller samprodusert med andre operahus. Tre gjør vi helt selv. Det vil si, den ene av disse produseres av Nasjonalballetten og er en samproduksjon som både ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg står bak. Det er første gang på svært lenge at de to kompaniene går sammen om et felles løft.

Samarbeidet med Ingrid er et godt eksempel på et annet aspekt ved koproduksjoner, nemlig verdien av å utveksle ideer, erfaringer og kompetanse med kollegaer. For meg har det alltid betydd mye, og jeg har i løpet av de årene jeg har jobbet både i Berlin og Bergen hatt stort utbytte av slike profesjonelle forbindelser. De har ført til at jeg har utvidet min radius og kunnet presentere en bredde og variasjon i programmet. I tillegg har det vært givende på et personlig plan.

Et vennskap som har gått hånd i hånd med et profesjonelt samarbeid er kontakten med Andreas Homoki. Han er i dag en veletablert operaregissør som arbeider ved de største og mest toneangivende operahusene over hele verden, og ikke minst er han nytiltrått operasjef i Zürich. Vi startet vårt vennskap og samarbeid på 80-tallet, da vi begge var regiasssistenter ved operaen i Köln. Andreas gjorde sin debut som operaregissør i 1988 da jeg inviterte ham til å sette opp Mozart opera "Bastienne og Bastian" i borregården på Vigelandsmuseet, i rammen av Oslo Sommeropera som jeg drev i 10 år. Senere fra 2000 ledet vi sammen Komische Oper i Berlin, og da Andreas fikk jobben som operasjef i Zürich for fire og et halvt år siden, spurte han meg å bistå ham i den kunstneriske planleggingen. Tilfeldighetene skulle føre til at vi i august 2012 begge overtok ledelsen for hvert vårt operakompani, selvom jeg må vente til høsten med å presentere et program som bærer min signatur.

Men en liten tjuvstart blir det til våren når vi viser Andreas Homokis oppsetning av operaen "Robin Hood" i Bjørvika. Operaen var et oppdragsverk som jeg var med å bestille i min tid på Komische Oper. Etter den vellykkede premieren for noen år siden kontaktet jeg min forgjenger Paul Curran, og tipset han om fremførelsen. Det er ikke hver dag det skrives opera tiltenkt barn og unge og som blir fremført på en hovedscene. I Berlin gjorde vi det regelmessig og Andreas fører tradisjonen videre i Zürich der han også i høst presenterte en "barneopera" basert på "Skatten på sjørøverøya".

Neste sesong presenterer vi en ny oppsetning i Andreas Homokis regi, som vil være en samproduksjon med operaen i Zürich, La Scala og oss. En annen av de seks for Oslo nye oppsetningene til neste år henter vi fra Brüssel, mens en tredje samproduserer vi med København. Premieren finner sted hos oss, mens den blir å se i København først i 2015.

I årene som kommer vil repertoaret i noen grad være preget av slike samproduksjoner. Viktig for meg har vært å finne en balanse mellom å overta produksjoner som er vist på et annet hus først, og det å selv være først ute. Det er flere ting som gjør det viktig å produsere først selv. Det er vi som da setter premissene, det er våre sangere som utvikler rollene i samarbeid med regissøren, det er vårt kor og vårt orkester som gjør førstegangsinnstuderingen og det er våre verksteder som utfordres. Forestillingen kan på mange måter bedre tilpasses våre behov, muligheter og kvaliteter. I tillegg er det vi som får mest oppmerksomhet fra et internasjonal presse- og fagmiljø. På et vis blir vi ikke bare importør, men også eksportør og bidrar på et annet sett med impulser til det internasjonale operamiljøet.

I sesongen 14/15 samarbeider vi med Deutsche Oper Berlin, men premieren legges til Oslo. Andre samarbeidspartnere som vi har konkrete planer med er operahus i London, Frankfurt og ikke minst Sydney.

Jeg befinner meg i skrivende stund på den lange flyreisen fra Sydney tilbake til Oslo etter å ha tilbragt en snau uke der, stappfull av inntrykk og inspirerende forestillinger og møter. Samarbeidet med Sydney-operaen kom i stand etter at artistic director Lyndon Terracini besøkte Oslo i fjor vår. Jeg kjente bare til navnet fra før, men vi fant fort en god samarbeidstone og utviklet raskt en fruktbar dialog. Samarbeidsavtaler mellom operahus betinger jo at de kunstneriske lederne "snakker samme språk", og deler holdninger og oppfatninger av hvordan opera bør være. Enda bedre er det når dialogen fører til utveksling av ideer og erfaringer som begge parter kan lære av og utvikle seg på. Et slik lykketreff vil jeg si møtet med Lyndon Terracini har vært.

Vi ble begge fort enige om at Operaen i Bjørvika og Sydney-operaen har mye til felles: beliggenheten ved sjøen, begge med en ikonografisk arkitektur, bygninger som har hatt stor betydning for samfunnet utover å være hjemsted for opera- og ballettproduksjoner, og som også har styrket kunstformenes betydning i de respektive lands kulturliv.

Selv om Australia har lengre tradisjoner enn oss når det gjelder opera, så er begge land i periferien av kunstformens sentrum. Lyndon og jeg er enige om at å befinne seg i utkanten kan være en stor fordel, selvom det er mye vi kan savne av tradisjoner. Men å være med på å skape og utvikle en operakultur, er minst like interessant som å bevare tradisjoner. Operainteressen i Australia er som hos oss stor og voksende. Opera Australia, som er navnet på organisasjonen Lyndon er kunstnerisk sjef for, har fast aktivitet både i Sydney, Melbourne og i Brisbane.

Operahuset i Sydney er viden kjent for sin slående arkitektur, men innmaten er dessverre mindre vellykket. Lyndon var misunnelig på våre fasiliteter i Bjørvika med en skikkleig orkestergrav, supre prøve- og øverom for sangere og musikere, og ikke minst en glimrende akustikk. Lyndon sa spøkefullt at Australia har én glimrende opera, bare synd den er fordelt på tre byer: et signalbygg i Sydney, velklingende og godt utstyrt scene og sal i Melbourne og en stor parkeringsplass i Adelaide.

Da vi fant ut at vi hadde mange felles referanser og skjønte at vi kunstnerisk sett var på bølgelengde, utviklet dialogen seg til konkret "fremtidsmusikk".

Lyndon Terracini er tidligere sanger (baryton). Han hadde på 80-tallet base i Frankfurt, som dengang som nå var en av de viktigste operahusene på kontinentet. Operasjef var Michael Gielen (som også var en legendarisk musikksjef) samarbeidet med datidens toneangivende regissører og komponister. Han hadde en enestående evne til å tiltrekke seg talenter. Gerard Mortier, Klaus Zehelein, Antonio Pappano og Ingo Metzmacher er bare noen av dem som jobbet i Frankfurt under Gielen og som senere har gjort seg sterkt bemerket i den internasjonale operaverden.

Jeg tror det er riktig å si at Frankfurt-operaen på 80-tallet hadde avgjørende betydning for utviklingen av regi-teater innen opera. Lyndon var mer eller mindre spesialisert på å fremføre moderne musikk. Han har senere vært sjef for flere festivaler og er nå i sitt tredje år som operasjef for Opera Australia med hovedsete i Sydney.

Jeg tok altså turen til Sydney for å gjøre gjenvisitt. Anledningen var vårt første fellesprosjekt: en oppsetning av Verdis Maskeballet. Vi er fire operahus som er gått sammen om en ganske stor nyproduksjon: Foruten Opera Austraila (som til høsten viser forestillingen også i Melbourne) deltar Teatro Colón i Buenos Aires, Théâtre de la Monnaie i Brussel og DNO&B i samarbeidet. Det er lenge til vi får se oppsetningen i Bjørvika. Premieren ble en stor suksess, men frem til vi får se den hos oss, vil sikkert mye både forandre og utvikle seg. Mer røper jeg ikke av det innholdsmessige, men samarbeidet med Lyndon vil også innebære en nyoppsetning av Wagners "Parsifal", som først vil ha premiere i Oslo. I løpet av oppholdet i Australia fikk vi flere nye ideer, så samspillet mellom Sydney og Oslo ser ut til å bli et ganske langvarig og omfattende prosjekt.

Jeg hadde en fabelaktig uke. Jeg fikk også se en sterk oppsetning av "La Boheme" hvor regissøren Gale Edwards hadde lagt handlingen til mellomkrigs-Tyskland. Besetningen bestod for en stor del av unge glimrende australske sangere. I "Maskeballet" briljerte Diego Torre i rollen som Kong Gustav. En enestående prestasjon. Vi var alle enige om at han har en stor karriere som Verdi-tenor foran seg, i rollen som Kong Gustav er han for tiden uten konkurranse. All honnør til Anne Gjevang som tidlig oppdaget dette unike talentet. I fjor sang han hos oss i både "La Boheme", "Madam Butterfly" og "Capuleti ed i Montecchi".

Jeg fikk også anledning til å treffe flere regissører, blant dem Simon Stone som hadde stor suksess med sin versjon av "Vildanden" under Ibsenfestivalen i fjor. Jeg fikk se flere teaterforestillinge da Sydney Festival pågår nå i januar. Jeg traff også den belgiske festspillsjefen Lieven Bertels. I Australia er alle festspillsjefer engasjert for tre år av gangen, uten muligheter for forlengelse. En interessant modell.

Det stykket som gjorde mest inntrykk og som ble laget for Sydney Festival, er kalt "The Secret River". Det er basert på en roman av den kjente australske forfatteren Kate Grenville og omhandler Australias tidlige historie med vekt på møtet mellom de britiske innvandrerne og den aborginiske urbefolkningen. Det er fremdeles et betent politisk tema i landet og det er først i de senere år at problemene er kommet frem i lyset, debattert offentlig og bearbeidet kunstnerisk, fortalte Lyndon. Oppsetningen ble regissert av en av Australias mest betydningsfulle regissører, Neil Armfield.

Han skal til høsten sette opp hele "Ringen" i Melbourne med Terje Stensvold som Wotan. Det spørs om jeg ikke blir fristet til å ta turen ned til det solbrente landet en gang til i år. I tillegg til å være et spennende land for opera og teater, ble jeg imponert over et velorganisert samfunn og ikke minst en matkultur som vi i Norge bare kan drømme om. Norsk turist- og restaurantnæring bør ta seg et lengre studieopphold.