Samspill med Sydney-operaen

En av de viktigste oppgavene jeg har hatt etter at jeg fikk jobben som operasjef i forfjor høst, har vært å bygge opp et nettverk bestående av kollegaer som jeg og Nasjonaloperaen kan samarbeide med. Det er flere årsaker til at det er viktig. Den viktigste er at vi er nødt til å samprodusere med ande operahus, da vår egen verkstedskapasitet er begrenset. Det gjelder både såkalte "harde verksteder" (som bygger kulissene) og "de myke" kostymeverkstedene.

Et annet aspekt er selvsagt det økonomiske. Å dele på produksjonskostnadene gjør at vi kan øke volumet på nyproduksjoner, hvilket er en uttalt målsetting. Neste sesong presenterer vi seks nye produksjoner, hvorav tre er innleid eller samprodusert med andre operahus. Tre gjør vi helt selv. Det vil si, den ene av disse produseres av Nasjonalballetten og er en samproduksjon som både ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg står bak. Det er første gang på svært lenge at de to kompaniene går sammen om et felles løft.

Samarbeidet med Ingrid er et godt eksempel på et annet aspekt ved koproduksjoner, nemlig verdien av å utveksle ideer, erfaringer og kompetanse med kollegaer. For meg har det alltid betydd mye, og jeg har i løpet av de årene jeg har jobbet både i Berlin og Bergen hatt stort utbytte av slike profesjonelle forbindelser. De har ført til at jeg har utvidet min radius og kunnet presentere en bredde og variasjon i programmet. I tillegg har det vært givende på et personlig plan.

Et vennskap som har gått hånd i hånd med et profesjonelt samarbeid er kontakten med Andreas Homoki. Han er i dag en veletablert operaregissør som arbeider ved de største og mest toneangivende operahusene over hele verden, og ikke minst er han nytiltrått operasjef i Zürich. Vi startet vårt vennskap og samarbeid på 80-tallet, da vi begge var regiasssistenter ved operaen i Köln. Andreas gjorde sin debut som operaregissør i 1988 da jeg inviterte ham til å sette opp Mozart opera "Bastienne og Bastian" i borregården på Vigelandsmuseet, i rammen av Oslo Sommeropera som jeg drev i 10 år. Senere fra 2000 ledet vi sammen Komische Oper i Berlin, og da Andreas fikk jobben som operasjef i Zürich for fire og et halvt år siden, spurte han meg å bistå ham i den kunstneriske planleggingen. Tilfeldighetene skulle føre til at vi i august 2012 begge overtok ledelsen for hvert vårt operakompani, selvom jeg må vente til høsten med å presentere et program som bærer min signatur.

Men en liten tjuvstart blir det til våren når vi viser Andreas Homokis oppsetning av operaen "Robin Hood" i Bjørvika. Operaen var et oppdragsverk som jeg var med å bestille i min tid på Komische Oper. Etter den vellykkede premieren for noen år siden kontaktet jeg min forgjenger Paul Curran, og tipset han om fremførelsen. Det er ikke hver dag det skrives opera tiltenkt barn og unge og som blir fremført på en hovedscene. I Berlin gjorde vi det regelmessig og Andreas fører tradisjonen videre i Zürich der han også i høst presenterte en "barneopera" basert på "Skatten på sjørøverøya".

Neste sesong presenterer vi en ny oppsetning i Andreas Homokis regi, som vil være en samproduksjon med operaen i Zürich, La Scala og oss. En annen av de seks for Oslo nye oppsetningene til neste år henter vi fra Brüssel, mens en tredje samproduserer vi med København. Premieren finner sted hos oss, mens den blir å se i København først i 2015.

I årene som kommer vil repertoaret i noen grad være preget av slike samproduksjoner. Viktig for meg har vært å finne en balanse mellom å overta produksjoner som er vist på et annet hus først, og det å selv være først ute. Det er flere ting som gjør det viktig å produsere først selv. Det er vi som da setter premissene, det er våre sangere som utvikler rollene i samarbeid med regissøren, det er vårt kor og vårt orkester som gjør førstegangsinnstuderingen og det er våre verksteder som utfordres. Forestillingen kan på mange måter bedre tilpasses våre behov, muligheter og kvaliteter. I tillegg er det vi som får mest oppmerksomhet fra et internasjonal presse- og fagmiljø. På et vis blir vi ikke bare importør, men også eksportør og bidrar på et annet sett med impulser til det internasjonale operamiljøet.

I sesongen 14/15 samarbeider vi med Deutsche Oper Berlin, men premieren legges til Oslo. Andre samarbeidspartnere som vi har konkrete planer med er operahus i London, Frankfurt og ikke minst Sydney.

Jeg befinner meg i skrivende stund på den lange flyreisen fra Sydney tilbake til Oslo etter å ha tilbragt en snau uke der, stappfull av inntrykk og inspirerende forestillinger og møter. Samarbeidet med Sydney-operaen kom i stand etter at artistic director Lyndon Terracini besøkte Oslo i fjor vår. Jeg kjente bare til navnet fra før, men vi fant fort en god samarbeidstone og utviklet raskt en fruktbar dialog. Samarbeidsavtaler mellom operahus betinger jo at de kunstneriske lederne "snakker samme språk", og deler holdninger og oppfatninger av hvordan opera bør være. Enda bedre er det når dialogen fører til utveksling av ideer og erfaringer som begge parter kan lære av og utvikle seg på. Et slik lykketreff vil jeg si møtet med Lyndon Terracini har vært.

Vi ble begge fort enige om at Operaen i Bjørvika og Sydney-operaen har mye til felles: beliggenheten ved sjøen, begge med en ikonografisk arkitektur, bygninger som har hatt stor betydning for samfunnet utover å være hjemsted for opera- og ballettproduksjoner, og som også har styrket kunstformenes betydning i de respektive lands kulturliv.

Selv om Australia har lengre tradisjoner enn oss når det gjelder opera, så er begge land i periferien av kunstformens sentrum. Lyndon og jeg er enige om at å befinne seg i utkanten kan være en stor fordel, selvom det er mye vi kan savne av tradisjoner. Men å være med på å skape og utvikle en operakultur, er minst like interessant som å bevare tradisjoner. Operainteressen i Australia er som hos oss stor og voksende. Opera Australia, som er navnet på organisasjonen Lyndon er kunstnerisk sjef for, har fast aktivitet både i Sydney, Melbourne og i Brisbane.

Operahuset i Sydney er viden kjent for sin slående arkitektur, men innmaten er dessverre mindre vellykket. Lyndon var misunnelig på våre fasiliteter i Bjørvika med en skikkleig orkestergrav, supre prøve- og øverom for sangere og musikere, og ikke minst en glimrende akustikk. Lyndon sa spøkefullt at Australia har én glimrende opera, bare synd den er fordelt på tre byer: et signalbygg i Sydney, velklingende og godt utstyrt scene og sal i Melbourne og en stor parkeringsplass i Adelaide.

Da vi fant ut at vi hadde mange felles referanser og skjønte at vi kunstnerisk sett var på bølgelengde, utviklet dialogen seg til konkret "fremtidsmusikk".

Lyndon Terracini er tidligere sanger (baryton). Han hadde på 80-tallet base i Frankfurt, som dengang som nå var en av de viktigste operahusene på kontinentet. Operasjef var Michael Gielen (som også var en legendarisk musikksjef) samarbeidet med datidens toneangivende regissører og komponister. Han hadde en enestående evne til å tiltrekke seg talenter. Gerard Mortier, Klaus Zehelein, Antonio Pappano og Ingo Metzmacher er bare noen av dem som jobbet i Frankfurt under Gielen og som senere har gjort seg sterkt bemerket i den internasjonale operaverden.

Jeg tror det er riktig å si at Frankfurt-operaen på 80-tallet hadde avgjørende betydning for utviklingen av regi-teater innen opera. Lyndon var mer eller mindre spesialisert på å fremføre moderne musikk. Han har senere vært sjef for flere festivaler og er nå i sitt tredje år som operasjef for Opera Australia med hovedsete i Sydney.

Jeg tok altså turen til Sydney for å gjøre gjenvisitt. Anledningen var vårt første fellesprosjekt: en oppsetning av Verdis Maskeballet. Vi er fire operahus som er gått sammen om en ganske stor nyproduksjon: Foruten Opera Austraila (som til høsten viser forestillingen også i Melbourne) deltar Teatro Colón i Buenos Aires, Théâtre de la Monnaie i Brussel og DNO&B i samarbeidet. Det er lenge til vi får se oppsetningen i Bjørvika. Premieren ble en stor suksess, men frem til vi får se den hos oss, vil sikkert mye både forandre og utvikle seg. Mer røper jeg ikke av det innholdsmessige, men samarbeidet med Lyndon vil også innebære en nyoppsetning av Wagners "Parsifal", som først vil ha premiere i Oslo. I løpet av oppholdet i Australia fikk vi flere nye ideer, så samspillet mellom Sydney og Oslo ser ut til å bli et ganske langvarig og omfattende prosjekt.

Jeg hadde en fabelaktig uke. Jeg fikk også se en sterk oppsetning av "La Boheme" hvor regissøren Gale Edwards hadde lagt handlingen til mellomkrigs-Tyskland. Besetningen bestod for en stor del av unge glimrende australske sangere. I "Maskeballet" briljerte Diego Torre i rollen som Kong Gustav. En enestående prestasjon. Vi var alle enige om at han har en stor karriere som Verdi-tenor foran seg, i rollen som Kong Gustav er han for tiden uten konkurranse. All honnør til Anne Gjevang som tidlig oppdaget dette unike talentet. I fjor sang han hos oss i både "La Boheme", "Madam Butterfly" og "Capuleti ed i Montecchi".

Jeg fikk også anledning til å treffe flere regissører, blant dem Simon Stone som hadde stor suksess med sin versjon av "Vildanden" under Ibsenfestivalen i fjor. Jeg fikk se flere teaterforestillinge da Sydney Festival pågår nå i januar. Jeg traff også den belgiske festspillsjefen Lieven Bertels. I Australia er alle festspillsjefer engasjert for tre år av gangen, uten muligheter for forlengelse. En interessant modell.

Det stykket som gjorde mest inntrykk og som ble laget for Sydney Festival, er kalt "The Secret River". Det er basert på en roman av den kjente australske forfatteren Kate Grenville og omhandler Australias tidlige historie med vekt på møtet mellom de britiske innvandrerne og den aborginiske urbefolkningen. Det er fremdeles et betent politisk tema i landet og det er først i de senere år at problemene er kommet frem i lyset, debattert offentlig og bearbeidet kunstnerisk, fortalte Lyndon. Oppsetningen ble regissert av en av Australias mest betydningsfulle regissører, Neil Armfield.

Han skal til høsten sette opp hele "Ringen" i Melbourne med Terje Stensvold som Wotan. Det spørs om jeg ikke blir fristet til å ta turen ned til det solbrente landet en gang til i år. I tillegg til å være et spennende land for opera og teater, ble jeg imponert over et velorganisert samfunn og ikke minst en matkultur som vi i Norge bare kan drømme om. Norsk turist- og restaurantnæring bør ta seg et lengre studieopphold.