Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Dagboknotater fra Operaen 2

Representanter fra alle ansatte i operakompaniet møtes hver mandag kl 9:00. Folk er utrolig presise. Sist mandag kom jeg 4 minutter for sent og hadde ca. 20 mennesker stirrende på meg da jeg kom inn på møterommet som sistemann. Det er flott møtekultur! Det skal bli lenge til neste gang jeg kommer for sent - lover. Vi går igjennom det som har skjedd siden sist og ser litt sammen på det som skal skje i uka som kommer. Rammen er en time, men vi bruker sjelden mer enn 30 minutter. Men 20 mennesker som sitter sammen i 30 minutter er 10 timers arbeid. Det er viktig å være klar over ressursbruken til møtevirksomhet. Her har vi en del å gå på. Mange klager på for mange og lange møter, vi må bli flinkere. Vi må nok snart innkalle til møter som skal drøfte hvordan vi skal redusere møteantallet.

De beste og mest nyttige møtene er de som vi tre kunstneriske sjefer har sammen, altså med ballettsjef Ingrid Lorentzen og musikksjef John Helmer Fiore. Men John er mye på farten, så orkestersjef Jørn Pedersen møter i hans sted i våre faste møter. Vi diskuterer hvordan vi best skal samhandle, ikke minst når det gjelder alle de prosjektene som ikke ligger direkte inn under våre spesifikke fagområder. Og det er etter hvert ganske mange. DNO&B har håndtert disse arrangementene på ulike måter og vi er fremdeles i en prosess hvor vi ser på hvordan vi best skal utvikle dette området, både kunstnerisk og organisatorisk.

En annen veldig lystbetont del av jobben er å høre på unge sangere. Det er like spennende hver gang. Det er selvsagt bare svært få av de som får prøvesynge som blir engasjert. Men hver sanger uttrykker seg sterkt personlig gjennom sangen. Det er kroppen, bevegelsene, tankene og følelsene til den enkelte som er selve instrumentet. Spesielt morsomt er det når jeg kan registrere en utvikling, når sangere tar imot utfordringer, jobber med seg selv og viser evne til å forbedre seg.

Tirsdag fikk jeg høre Lina Johnson i rollen som Adele i Flaggermusen. Hun hadde debutert hos oss mens jeg var i Sydney. Hun ble engasjert helt i siste liten da vi trengte en tredje besetning rett før prøvestart i november. Det var morsomt å se hvordan hun løste oppgaven på sin måte. Hun bragte inn nye farger og nyanser til rollen. Det er ofte det som er vanskelig: hvordan ivareta regien samtidig som man vil legge sin egen personlighet i rolletolkningen. Ensemblet bak Flaggermusen har vært enestående til å utvikle seg underveis.

Denne uken ble også salgstallene for 2012 offentliggjort. Selvsagt er det gledelig at Operaen er godt besøkt, bedre enn noen gang. Men vi må samtidig være klar over at det slett ikke er vår eneste legitimitet, og heller ikke vår viktigste. Det føles både unødvendig og nesten ubehagelig å måtte gjenta det, men det er det kunstneriske innholdet som vi bør og skal måles på. På innholdssiden har vi også grunn til å være fornøyd med mye, men det er også mye vi kan gjøre bedre - her er det ingen grunn til å være selvtilfreds.

Vi skal måles mot det beste. Å se og høre hva som foregår på andre operahus er en nødvendig øvelse for en operasjef. Onsdag dro jeg til Wien, en by med tradisjoner som knapt noen annen. Det vakre operahuset med sine 2300 plasser kan vise til en besøksprosent på over 99%. Denne uka, som de fleste, spilte de forestilling hver eneste kveld og presenterte fire ulike titler: Maskeballet, Manon av Massenet, La Cenerentola og Pique Dame, som jeg så onsdag kveld. Det var en opplevelse å se Grace Bumbry i rollen som Grevinnen. Bumbry fylte i følge Wikipedia 76 år 4. januar i år! Hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd som Venus i Bayreuth i 1961 og er ellers kjent for sine mange fremførelser av Bess, i Gershwins opera "Porgy and Bess".

Wieneroperaen er utvilsomt en av verdens aller fremste, med svært god akustikk. Orkestergraven er hevet slik at kontrabassene så vidt holder seg under scenekanten. Musikerne er mer synlige enn det som er vanlig på andre operahus. Dirigentens overkropp ruver over graven og er synlig for alle. Det gjør at orkestrets tilstedeværelse oppleves sterkere. Musikken, som først og fremst er premissleverandør for handlingen i opera, blir rett og slett tildelt en sterkere rolle. Jeg ser frem til å snakke med John Fiore om hva han synes om dette.

Torsdag hadde jeg morgenmøte med operasjefen, Dominique Meyer, som jeg kjenner fra han var operasjef i Lausanne og senere sjef for Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Operasjefen i Wien sies å være landets nest viktigste person. Stillingen blir utnevnt direkte av kulturministeren. Meyer snakket litt om spillet som pågikk i kulissene før hans utnevnelse for noen år siden. Det var kjent at "Kansleren" ville ha sin favoritt til jobben og det ble spekulert mye i avisene. Kulturministeren var sterk, stod på sitt og fikk gjennom sin kandidat. Nå er det fred i Wien, Meyer er en populær mann i alle kretser og nyter stor respekt for måten han leder huset på. Han er samtidig ansvarlig for all casting - en oppgave det ikke er mange operasjefer som påtar seg. Det er inspirerende å snakke med kollegaer om sangere, dirigenter og regissører. Vi utvekslet repertoarplaner og skal se nærmere på muligheter for å samarbeide, selv om både hans og mine planer for en stor del er lagt frem til min kontrakt utløper sommeren 2017. Meyer har foreløpig kontrakt frem til 2020.

På flyet ned til Wien traff jeg tilfeldigvis på Jon Fosse som jeg hadde mye samarbeid med i Bergen. Også han er i operabransjen. Hans roman "Melancholia" var utgangspunkt for en libretto til en opera av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas som hadde premiere på Pariseroperaen for noen år siden. Den ble senere også vist i Norge. Nå skiver Haas på en ny opera basert på Fosse roman "Morgon og kveld", denne gang på oppdrag fra Covent Garden. I tillegg har han levert en libretto til den kinesiske komponisten Du Wei som skal urfremføres i Beijing.

Fredag hadde jeg besøk fra Venezuela. Erik Becker Becker, en av de nærmeste medarbeiderne til grunnleggeren av El Sistema, José Antonio Abreu, var i Oslo. Erik Becker Becker var utrolig hjelpsom da jeg var i Caracas for to år siden og innledet samarbeidet med denne fantastiske organisasjonen. Notater fra besøk finner du hvis du blar deg tilbake her på bloggen. Vi avsluttet en hektisk uke med en god middag og besøk i Konserthuset der Truls Mørk var solist. Becker Becker var begeistret og inviterte Mørk til Caracas da vi besøkte ham i garderoben etter konserten.

I dag søndag er det siste forestilling av Don Pasquale. Det var lenge usikkert om Johannes Weisser kunne synge. Espen Langvik, som sang partiet "Malatesta" for et par år siden, ble gjort klar til å synge fra sidescenen, mens Johannes skulle spille partiet uten å synge. Men i siste liten ser det ut til at legene har klart å hjelpe Johannes slik at han både kan stå på scenen og synge samtidig, noe som virkelig er en fordel for en operasanger. Men vi beholder Espen i kulissene for sikkerhets skyld og krysser fingrene for Johannes. Espen fortjener stor ros for sin holdning og innsats

Dagboknotater fra Operaen 1

Etter at jeg sist søndag publiserte et "reisebrev" fra Sydney her på bloggen, har jeg fått mange hyggelige bemerkninger om at det ble satt pris på. Jeg vil forsøke å fortsette med og dele tanker og opplevelser - gi en liten oppsummering av uka som er gått. Om det blir en regelmessig foreteelse eller mer sporadiske skriblerier vil tiden vise.

Fredag kveld fikk jeg vite at Aase Nordmo Løvberg er gått bort. Hun var en av de aller største. Hun var ledende lyrisk-dramatisk sopran på Stockholmsoperaen på 50- og 60-tallet. "I feel religious when I hear that girl sing" uttalte Jussi Björling til Opera News i 1959. Han var også ofte hennes partner på scenen, bl.a. med Nordmo Løvberg som Leonore i Trubaduren, Tosca, Aida og ikke minst i legendariske forestillinger av Cavalleria Rusticana. Nordmo Løvberg sang fire sesonger på Met, sang både Elsa og Sieglinde i Bayreuth og ikke minst var hun Karajans foretrukne sopran i flere år på Wiener Staatsoper. Vår første operasjef Kirsten Flagstad engasjerte henne som Desdemona i Verdis Otello i 1960, og hun sang senere flere store partier ved Den Norske Opera.

I 1978 ble hun etter innstendige oppfordringer selv operasjef, men etter det som ble sagt, var det ikke en rolle hun trivdes godt med. Hun ba om å få gå av og trakk seg tilbake fra rampelyset i 1981. Hun var et menneske som ble elsket av alle: varm, ydmyk og sjenerøs. Jeg så henne på scenen som Amelia i Maskeballet og husker hennes sterke utstråling og vakre stemmeklang. Hun var også min første operasjef, da jeg i et halvt år vinteren 1980 fikk et vikariat som inspisient på Youngstorvet. Hun rakk heldigvis å gjøre flere grammofoninnspillinger, blant annet den legendariske innspillingen av Beethovens 9. symfoni med Otto Klemperer. Flere klipp er å finne på YouTube. Det er med stor takknemlighet og ærbødighet at Opera-Norge nå tar farvel med en av sine aller største sangere gjennom tidene.

Jeg kan ikke huske å ha måtte avlyse en forestilling eller konsert i løpet av de drøye tretti årene jeg har vært i bransjen. Og har jeg måttet det, har jeg fortrengt det. Det har vært mange kritiske situasjoner, men en løsning finnes nesten alltid. Jeg husker en gang mens jeg var regiassistent i Køln. Vår Cho-Cho-San ble syk samme dag som forestillingen skulle finne sted og en gjest ble hentet fra Italia og ankom halvannen time før forestillingen skulle begynne. Hun hadde aldri sett vår ganske krevende oppsetning, så jeg ga henne regianvisninger i taxien på vei fra flyplassen. Jeg fikk selv på meg kimono og sminket til skjeve øyne, improviserte en utvidet rolle som Butterfly's tjener og fotfulgte henne under hele forestillingen slik at jeg kunne viske til henne hvor hun skulle gå og hva hun skulle gjøre underveis.

Men denne uken måtte vi avlyse tre ganger. Det føltes nesten uvirkelig. Brenden Gunnell, som synger det store og krevende partiet "Male Chorus"  i "The Rape of Lucretia", ble akutt syk og vi maktet ikke å finne en erstatter. Begge forestillingene vi skulle ha spilt i Sandnes Kulturhus ble avlyst. Og fredag ble et fly fra Hammerfest til Alta kansellert, hvilket førte til at våre solister som er på Nord-Norge-turné med et nyttårsprogram, måtte avlyse konserten i Narvik - etter at tirsdagens planlagte konsert i Havøysund måtte avlyses grunnet værkreftene. Det er trist for publikum, men oppleves virkelig helt forferdelig for alle involverte, ikke minst for sangerne som skulle stått på scenen. En stor takk likevel til alle som stod på for at vi skulle klare det. Denne gangen var det høyere makter som hindret oss.

Pål Christian Moe har vært en super kollega og god venn gjennom mange år. Han er nå tilknyttet operaen som kunstnerisk rådgiver. Han har allerede reddet oss i kritiske situasjoner, men først og fremst bidrar han med sin enorme erfaring og enestående oversikt over det internasjonale operamiljøet. Han kjenner virkelig alt og alle, er kontinuerlig på reisefot, og har jobbet med opera hver dag siden han også startet som inspisient ved Den Norske Opera for snart 35 år siden. Han har jobbet for Deutsche Grammophone og var i mange år nærmeste medarbeider til operasjefen i Paris. Nå er han bosatt i Berlin og har ansvaret for "casting" både ved operaen i München og ved Glyndebourne-festivalen.

Denne uka var han i Oslo for å diskutere rollebesetninger for fremtidige produksjoner. Vi bruker i stor grad vårt egne ansatte sangsolister, men engasjerer også gjester til sentrale partier. For å få tak i de beste, må vi være tidlig ute. Det betyr i enkelte tilfeller faktisk at de må bookes 3-4 år i forveien. Mandag kveld var Pål Christian og jeg og så den fine oppsetningen av "Don Pasquale" som hadde hatt reprise-premiere mens jeg var i Sydney.

Tirsdag dro jeg til Stockholm for å se siste forestilling av oppsetningen av La Bohème, som de har spilt i noen år. Min kollega Birgitta Svendén bød på räkmacka på sitt kontor før forestillingen, ganske sliten etter å ha sittet i arbeidsretten hele dagen. Men hun var en generøs vert som vanlig. Denne kvelden hadde hun også besøk fra en gjeng fra San Fransosco-operaen og castingsjefen ved operaen i Stuttgart, og vi ble alle invitert på et glass i pausen. Stockholmsoperaen er ikke like velutstyrt som vår, men jeg har alltid elsket den. Det var til Stockholm jeg først og fremst dro for å se opera som ung operaentusiast. Det var en annen atmosfære der enn på Youngstorvet. Den stolte historien sitter fortsatt i veggene.

Jeg er blitt bedt om å lede et utvalg for å se hvordan vi best kan utvikle Dronning Sonjas Musikkonkurranse og har spurt Birgitta om bidra med sin erfaring. Hun var en av verdens ledende altsangerinner mens hun var aktiv. Nå gjør hun en kjempejobb som operasjef ved Stockholmsoperaen, et hus med lange og stolte tradisjoner. Et par dager senere fikk jeg en overraskende invitasjon til å sitte i juryen for det som kanskje er den aller viktigste sangkonkurransen i verden, BBC Singers of the world i Cardiff. Listen over navn som har markert seg der er imponerende: Bryn Terfel, Dmitri Hvorostovsky, Karita Mattila og Anja Harteros for å nevne noen. I år finner konkurransen sted fra 16.-23. juni. Jeg synes det var veldig stas å bli spurt og gleder meg til å følge den konkurransen fra innsiden - vil nok kunne snappe opp et og annet som også Sonja-konkurransen kan dra nytte av.

Denne uka avla jeg også et besøk hos Snøhetta i deres lokaler ved Akershus-stranda med panoramautsikt over fjorden. Nyansatt daglig leder Stein Slyngstad og Kjetil Thorsen bød på omvisning og lunsj. De har imponerende velutstyrte verksteder. Det ble en inspirerende samtale med utveksling av ideer og utsikter for et spennende samarbeid.

Evnen til å kunne samarbeide er kanskje den viktigste egenskapen for å kunne lykkes som operasjef. Jeg får øvd meg og blir utfordret daglig. Denne uka hadde vi et konstruktivt møte med MFOs representanter internt og eksternt (musikernes fellesorganisasjon) for å se på korsangernes arbeidstider. Vi hadde også et internmøte for å planlegge "Åpen dag" som skal arrangeres 31. august. Vi bør alle legge mye energi i det prosjektet. Åpen dag skal bli et uforglemmelig møte med Operaen for tusenvis av nysgjerrige. Vi skal stille med alle husets kunstneriske ressurser og by på et fantastisk program.

Forberedelsene til sesongboka er i gang - det første programmet signert Ingrid Lorentzen og meg selv. Jeg tror Ingrid er like forventningsfull som jeg er. Hvordan vil programmet bli tatt imot? Våre sangsolister har stilt opp som fotomodeller til sesongboka. Eli Kristin Hansveen tok imot utfordringen om å la seg fotografere med en gedigen tigerpyton-slange på 30kg rundt halsen. Ketil Hugaas kom slepende på en "oppblåsbar Barbara", mens Nils Harald Sødal satt med nesa langt nede i et rødvinsglass mitt i arbeidstida.

Jeg hadde også besøk av primus motor for operaproduksjonen i Trondheim Roar Leinan denne uka. Han har engasjert Randi Stene som rådgiver - et sjakktrekk spør du meg. Det skal bli veldig spennende å se hva hun finner på.

Samspill med Sydney-operaen

En av de viktigste oppgavene jeg har hatt etter at jeg fikk jobben som operasjef i forfjor høst, har vært å bygge opp et nettverk bestående av kollegaer som jeg og Nasjonaloperaen kan samarbeide med. Det er flere årsaker til at det er viktig. Den viktigste er at vi er nødt til å samprodusere med ande operahus, da vår egen verkstedskapasitet er begrenset. Det gjelder både såkalte "harde verksteder" (som bygger kulissene) og "de myke" kostymeverkstedene.

Et annet aspekt er selvsagt det økonomiske. Å dele på produksjonskostnadene gjør at vi kan øke volumet på nyproduksjoner, hvilket er en uttalt målsetting. Neste sesong presenterer vi seks nye produksjoner, hvorav tre er innleid eller samprodusert med andre operahus. Tre gjør vi helt selv. Det vil si, den ene av disse produseres av Nasjonalballetten og er en samproduksjon som både ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg står bak. Det er første gang på svært lenge at de to kompaniene går sammen om et felles løft.

Samarbeidet med Ingrid er et godt eksempel på et annet aspekt ved koproduksjoner, nemlig verdien av å utveksle ideer, erfaringer og kompetanse med kollegaer. For meg har det alltid betydd mye, og jeg har i løpet av de årene jeg har jobbet både i Berlin og Bergen hatt stort utbytte av slike profesjonelle forbindelser. De har ført til at jeg har utvidet min radius og kunnet presentere en bredde og variasjon i programmet. I tillegg har det vært givende på et personlig plan.

Et vennskap som har gått hånd i hånd med et profesjonelt samarbeid er kontakten med Andreas Homoki. Han er i dag en veletablert operaregissør som arbeider ved de største og mest toneangivende operahusene over hele verden, og ikke minst er han nytiltrått operasjef i Zürich. Vi startet vårt vennskap og samarbeid på 80-tallet, da vi begge var regiasssistenter ved operaen i Köln. Andreas gjorde sin debut som operaregissør i 1988 da jeg inviterte ham til å sette opp Mozart opera "Bastienne og Bastian" i borregården på Vigelandsmuseet, i rammen av Oslo Sommeropera som jeg drev i 10 år. Senere fra 2000 ledet vi sammen Komische Oper i Berlin, og da Andreas fikk jobben som operasjef i Zürich for fire og et halvt år siden, spurte han meg å bistå ham i den kunstneriske planleggingen. Tilfeldighetene skulle føre til at vi i august 2012 begge overtok ledelsen for hvert vårt operakompani, selvom jeg må vente til høsten med å presentere et program som bærer min signatur.

Men en liten tjuvstart blir det til våren når vi viser Andreas Homokis oppsetning av operaen "Robin Hood" i Bjørvika. Operaen var et oppdragsverk som jeg var med å bestille i min tid på Komische Oper. Etter den vellykkede premieren for noen år siden kontaktet jeg min forgjenger Paul Curran, og tipset han om fremførelsen. Det er ikke hver dag det skrives opera tiltenkt barn og unge og som blir fremført på en hovedscene. I Berlin gjorde vi det regelmessig og Andreas fører tradisjonen videre i Zürich der han også i høst presenterte en "barneopera" basert på "Skatten på sjørøverøya".

Neste sesong presenterer vi en ny oppsetning i Andreas Homokis regi, som vil være en samproduksjon med operaen i Zürich, La Scala og oss. En annen av de seks for Oslo nye oppsetningene til neste år henter vi fra Brüssel, mens en tredje samproduserer vi med København. Premieren finner sted hos oss, mens den blir å se i København først i 2015.

I årene som kommer vil repertoaret i noen grad være preget av slike samproduksjoner. Viktig for meg har vært å finne en balanse mellom å overta produksjoner som er vist på et annet hus først, og det å selv være først ute. Det er flere ting som gjør det viktig å produsere først selv. Det er vi som da setter premissene, det er våre sangere som utvikler rollene i samarbeid med regissøren, det er vårt kor og vårt orkester som gjør førstegangsinnstuderingen og det er våre verksteder som utfordres. Forestillingen kan på mange måter bedre tilpasses våre behov, muligheter og kvaliteter. I tillegg er det vi som får mest oppmerksomhet fra et internasjonal presse- og fagmiljø. På et vis blir vi ikke bare importør, men også eksportør og bidrar på et annet sett med impulser til det internasjonale operamiljøet.

I sesongen 14/15 samarbeider vi med Deutsche Oper Berlin, men premieren legges til Oslo. Andre samarbeidspartnere som vi har konkrete planer med er operahus i London, Frankfurt og ikke minst Sydney.

Jeg befinner meg i skrivende stund på den lange flyreisen fra Sydney tilbake til Oslo etter å ha tilbragt en snau uke der, stappfull av inntrykk og inspirerende forestillinger og møter. Samarbeidet med Sydney-operaen kom i stand etter at artistic director Lyndon Terracini besøkte Oslo i fjor vår. Jeg kjente bare til navnet fra før, men vi fant fort en god samarbeidstone og utviklet raskt en fruktbar dialog. Samarbeidsavtaler mellom operahus betinger jo at de kunstneriske lederne "snakker samme språk", og deler holdninger og oppfatninger av hvordan opera bør være. Enda bedre er det når dialogen fører til utveksling av ideer og erfaringer som begge parter kan lære av og utvikle seg på. Et slik lykketreff vil jeg si møtet med Lyndon Terracini har vært.

Vi ble begge fort enige om at Operaen i Bjørvika og Sydney-operaen har mye til felles: beliggenheten ved sjøen, begge med en ikonografisk arkitektur, bygninger som har hatt stor betydning for samfunnet utover å være hjemsted for opera- og ballettproduksjoner, og som også har styrket kunstformenes betydning i de respektive lands kulturliv.

Selv om Australia har lengre tradisjoner enn oss når det gjelder opera, så er begge land i periferien av kunstformens sentrum. Lyndon og jeg er enige om at å befinne seg i utkanten kan være en stor fordel, selvom det er mye vi kan savne av tradisjoner. Men å være med på å skape og utvikle en operakultur, er minst like interessant som å bevare tradisjoner. Operainteressen i Australia er som hos oss stor og voksende. Opera Australia, som er navnet på organisasjonen Lyndon er kunstnerisk sjef for, har fast aktivitet både i Sydney, Melbourne og i Brisbane.

Operahuset i Sydney er viden kjent for sin slående arkitektur, men innmaten er dessverre mindre vellykket. Lyndon var misunnelig på våre fasiliteter i Bjørvika med en skikkleig orkestergrav, supre prøve- og øverom for sangere og musikere, og ikke minst en glimrende akustikk. Lyndon sa spøkefullt at Australia har én glimrende opera, bare synd den er fordelt på tre byer: et signalbygg i Sydney, velklingende og godt utstyrt scene og sal i Melbourne og en stor parkeringsplass i Adelaide.

Da vi fant ut at vi hadde mange felles referanser og skjønte at vi kunstnerisk sett var på bølgelengde, utviklet dialogen seg til konkret "fremtidsmusikk".

Lyndon Terracini er tidligere sanger (baryton). Han hadde på 80-tallet base i Frankfurt, som dengang som nå var en av de viktigste operahusene på kontinentet. Operasjef var Michael Gielen (som også var en legendarisk musikksjef) samarbeidet med datidens toneangivende regissører og komponister. Han hadde en enestående evne til å tiltrekke seg talenter. Gerard Mortier, Klaus Zehelein, Antonio Pappano og Ingo Metzmacher er bare noen av dem som jobbet i Frankfurt under Gielen og som senere har gjort seg sterkt bemerket i den internasjonale operaverden.

Jeg tror det er riktig å si at Frankfurt-operaen på 80-tallet hadde avgjørende betydning for utviklingen av regi-teater innen opera. Lyndon var mer eller mindre spesialisert på å fremføre moderne musikk. Han har senere vært sjef for flere festivaler og er nå i sitt tredje år som operasjef for Opera Australia med hovedsete i Sydney.

Jeg tok altså turen til Sydney for å gjøre gjenvisitt. Anledningen var vårt første fellesprosjekt: en oppsetning av Verdis Maskeballet. Vi er fire operahus som er gått sammen om en ganske stor nyproduksjon: Foruten Opera Austraila (som til høsten viser forestillingen også i Melbourne) deltar Teatro Colón i Buenos Aires, Théâtre de la Monnaie i Brussel og DNO&B i samarbeidet. Det er lenge til vi får se oppsetningen i Bjørvika. Premieren ble en stor suksess, men frem til vi får se den hos oss, vil sikkert mye både forandre og utvikle seg. Mer røper jeg ikke av det innholdsmessige, men samarbeidet med Lyndon vil også innebære en nyoppsetning av Wagners "Parsifal", som først vil ha premiere i Oslo. I løpet av oppholdet i Australia fikk vi flere nye ideer, så samspillet mellom Sydney og Oslo ser ut til å bli et ganske langvarig og omfattende prosjekt.

Jeg hadde en fabelaktig uke. Jeg fikk også se en sterk oppsetning av "La Boheme" hvor regissøren Gale Edwards hadde lagt handlingen til mellomkrigs-Tyskland. Besetningen bestod for en stor del av unge glimrende australske sangere. I "Maskeballet" briljerte Diego Torre i rollen som Kong Gustav. En enestående prestasjon. Vi var alle enige om at han har en stor karriere som Verdi-tenor foran seg, i rollen som Kong Gustav er han for tiden uten konkurranse. All honnør til Anne Gjevang som tidlig oppdaget dette unike talentet. I fjor sang han hos oss i både "La Boheme", "Madam Butterfly" og "Capuleti ed i Montecchi".

Jeg fikk også anledning til å treffe flere regissører, blant dem Simon Stone som hadde stor suksess med sin versjon av "Vildanden" under Ibsenfestivalen i fjor. Jeg fikk se flere teaterforestillinge da Sydney Festival pågår nå i januar. Jeg traff også den belgiske festspillsjefen Lieven Bertels. I Australia er alle festspillsjefer engasjert for tre år av gangen, uten muligheter for forlengelse. En interessant modell.

Det stykket som gjorde mest inntrykk og som ble laget for Sydney Festival, er kalt "The Secret River". Det er basert på en roman av den kjente australske forfatteren Kate Grenville og omhandler Australias tidlige historie med vekt på møtet mellom de britiske innvandrerne og den aborginiske urbefolkningen. Det er fremdeles et betent politisk tema i landet og det er først i de senere år at problemene er kommet frem i lyset, debattert offentlig og bearbeidet kunstnerisk, fortalte Lyndon. Oppsetningen ble regissert av en av Australias mest betydningsfulle regissører, Neil Armfield.

Han skal til høsten sette opp hele "Ringen" i Melbourne med Terje Stensvold som Wotan. Det spørs om jeg ikke blir fristet til å ta turen ned til det solbrente landet en gang til i år. I tillegg til å være et spennende land for opera og teater, ble jeg imponert over et velorganisert samfunn og ikke minst en matkultur som vi i Norge bare kan drømme om. Norsk turist- og restaurantnæring bør ta seg et lengre studieopphold.

Suksess og fiasko i Salzburg

Salzburgbesøk har vært en årlig begivenhet for meg de siste årene, ja jeg har besøkt festivalbyen med nokså jevne mellomrom helt siden jeg kom dit for første gang i 1978. I perioden 1981 til 1986 jobbet jeg på Festspillene i fire somre som regiassistent for Jean Pierre-Ponnelle og Michael Hampe, som begge var foretrukne regissører av daværende festspillgeneral Herbert von Karajan. Minner fra den tiden er som brent fast i hukommelsen og blir reaktivert ved hvert nye besøk.

Men det er ikke først og fremst nostalgi som fører meg tilbake til Mozarts fødeby. Festspillene innehar en suveren posisjon i det klassiske musikkmiljøet og både konsertene og operaoppsetningene blir fulgt med stor interesse av det internasjonale fagmiljøet og tiltrekker seg et tallrikt internasjonalt publikum der velstående tyskere utgjør majoriteten. Tilbudet er først og fremst enormt i omfang og har aldri vært større enn i år. Den nye sjefen, Alexander Pereira, tilbyr 20 000 flere billetter enn i fjor, og selv om ikke på langt nær alt er utsolgt (slik det var i Karajans velmaktsdager) så melder festspillpresident Helga Rabl-Stadler, som har ansvaret for pengesekken, at budsjettmålet ble nådd allerede midtveis og at Pereira i alle fall kan notere seg å gå økonomisk i pluss etter sitt første og svært omdiskuterte år.

For kunstnerisk har fasiten vært mager, skal man dømme etter tyske og østerrikske kritikere, hvilket man kanskje bør være noe forsiktig med å gjøre. Den tyskspråklige "Feuilleton" har nokså unisont vært avvisende til Pereiras stjernegalleri med frontfigurer som Anna Netrebko, Cecilia Bartoli, Placido Domingo og Rolando Villazon, og et operaprogram med populære verk som Carmen, La Boheme og Tryllefløyten. Slikt blir avvist som publikumsfrieri. Med den stolte tradisjonen Festspillene kan vise til som bakteppe, med mange uroppførelser og banebrytende iscenesettelser av både nytt og gammelt, er Pereiras program blitt stemplet som et skritt tilbake til fortiden.

Selv hadde jeg bare tre kvelder til rådighet i år og det sier seg selv at man da bare kan få en bitteliten smakebit av denne gedigne anretningen som fyller hver dag i løpet av seks uker. I fjor, da jeg fortsatt var festspillesjef, var det mest teater og konserter som stod på mitt program. I år valgte jeg ut to operarariteter og avslutningskonserten for "The young singers project" der unge sangere fra ulike land fikk anledning til å møte og lære av renommerte eldre kollegaer, i tillegg til å bli tildelt små roller i operaoppsetningene.

Avslutningskonserten fant sted i selveste Mozarteums vakre og akustisk herlige konsertsal, ledsaget av Mozarteum-orkestret ledet av stødige, men ikke altfor inspirerende Theodor Guschlbauer. Jeg kom rett fra vår sesongåpning med Haydns opera ”Den Øde Øya” og hadde Det Norske Kammerorkestrets sprudlende musisering friskt i øret. Jeg måtte fastslå at deres østerrikske kollegaer denne kvelden ikke var i nærheten av å holde samme nivå. Morsomt var det også å kunne fastslå at alle våre fire unge solister ville ha markert seg kraftig blant de 16 utplukkede talentene som ble presentert som morgendagens stjerner. Med 3-4 hederlige unntak, var nivået rett og slett ikke særlig imponerende. Anledningen tiltrekker seg likevel operasjefer, casting sjefer og agenter fra nær og fjern og skaper en yr stemning på mottakelsen som fant sted i et hjørne av den vakre Mirabella-hagen etterpå. Salzburg er som resten av Sentral-Europa rammet av en hetebølge med temperaturer langt over 30 grader, hvilket gjorde dagene nesten uutholdelige, og kveldene desto mer etterlengtede.

Mandag overvar jeg premieren på den tyske ekspresjonistiske komponisten Bernd Alois Zimmermanns monstrøse opera "Die Soldaten" etter Sturm og Drang-dikteren Jakob Lenz skuespill med samme navn. Operaen skildrer den unge vakre Maries fall fra å være en aktet kjøpmannsdatter til å havne i rennesteinen som prostituert etter å ha bli krenket, bedratt og voldtatt av adelsmenn og soldater. Zimmermann var selv soldat under den annen verdenskrig og har skrevet stykket som et tidløst utropstegn som skal omfavne både fortid, samtid og fremtid. Regissøren Alvis Hermanis, som har vakt internasjonal oppmerksomhet med sin egen teatergruppe i Riga, hadde ansvar for både scenografi og regi. Han overrasket med å legge handlingen nokså entydig til den første verdenskrig, med dertil hørende stilriktige kostymer. Operaen ble fremført i Felsenreitschule, som er som navnet sier, en gammel rideskole, men omdannet til konsert og operasal for mange år siden, og kjent ikke minst som location i filmen ”Sound of Music”. Hele syv hester vandret frem og tilbake på scenen og illustrerte både erotisk kraft og militær brutalitet.

Men det var den musikalske siden ved verket som vakre størst oppmerksomhet. Verket - som ble uroppført i Köln i 1965 - har en ikonisk plass i operalitteraturen, og stiller så enorme krav til både tekniske, økonomiske og kunstneriske ressurser, at bare ytterst risikovennlige  og velfinansierte operasjefer setter det på plakaten. Her fikk Pereira en etterlengtet fulltreffer. Responsen ved teppefall på premieren var hysterisk og pressen fulgte opp med store ord og superlativer: "En banebrytende oppsetning", "eksemplarisk”, ”kan ikke overgås i musikalsk pefekt fremførelse” osv.

Suksessen skyldtes ikke minst at selve salen, den enorme overdimensjonerte scenen, viste seg å være perfekt for operaen som vanligvis sprenger alle rammer og fører til at mye av musikken og musikerne må plasseres i tilstøtende rom og overføres elektronisk til operasalen. Her fikk det kjempestore orkestret på 140 musikere, derav hele 20 slagverkere med plasskrevende instrumenter, plass på sidene, på loftet og i en kjempegrav foran den 40 meter brede scenen. Seksten godt utvalgte solister og ti skuespillere fremførte operaen sammen med Wienerfilharmonikerne, som alltid får moderne atonal musikk til å klinge erotisk vakkert og imøtekommende. Med Ingo Metzmacher hadde Pereira også funnet en dirigent som kunne stoffet til fingerspissene og satte fyr på alle som fikk oppleve to minneverdige timer. Vi ble begeistret av den vakreste klangprakt, skremt av de voldsomste utbrudd og rørt med de mykeste passasjer som gjorde oss bløte av medfølelse.

Det var med opparbeidet skepsis jeg gikk til min siste festspillkveld for å se oppfølgeren av Tryllefløyten, Tryllefløyten 2 om man vil, skrevet av den (med rette) glemte Mozart-samtidige komponisten Peter von Winter som hadde fått lokket Mozarts librettist Schikaneder til å skrive en fortsettelse av den i utgangspunktet nokså fragmentarisk og usammenhengende historien om Pamina og Tamino som får hverandre etter å ha måttet gå gjennom de forunderligste prøvelser. At fristelsen er stor til å vise fram en slik raritet, der alle de kjente Mozart-skikkelsene dukker opp, og Mozarts musikk klinger som blodfattige og hule reminisenser gjennom hele operaen, er forståelig, men en grundig studie av partituret burde likevel ha fått varsellampene til å lyse. Oppsetningen av "Das Labyrinth" som dette sammensurium av et syngespill er kalt, ble det man kan kalle en skikkelig flop! En dobbelt flop får man nesten si, da ikke bare verket selv viste seg å være en flau avskygning av geniet Mozarts åpenbaringer, men der også selve fremførelsen led av idétørke og mangelfulle prestasjoner over en lav sko.

Men med Salzburgs vakre silhuetter, herlige kafeer med Melange og Grüner Veltliner, restaurantbesøk med overdådige steinsoppretter og Kaiserschmarrn til dessert friskt i minne, vil nok fristelsen til å komme tilbake igjen bli uimotståelig.

Det står mye på spill

Til åpningen Oslo Kammermusikkfestival 10 august 2012

For Beethoven stod det mye på spill. Det var ikke mange lystige toner vi nettopp hørte. Beethovens prosjekt var å vise vei gjennom mørket, smerten og fortvilelsen - til håpet og lyset. Veien var for ham lang og tung. At Beethoven, da han skrev denne musikken, allerede hadde begynt å miste hørselen og måtte forholde seg til et liv uten lyd, er uforståelig. At han senere som helt døv, fant fram en musikk som fremdeles ryster, beveger og trøster - er et mirakel.

Beethovens musikk er et godt eksempel på at musikken kan gi oss en erfaring, en opplevelse av virkeligheten, som vi kun finner i  musikken. Den gir oss innsikt i egne og andres liv. Musikken er ikke noe som ligger utenfor oss selv, utenfor våre liv, men noe som gir oss tilgang til en del av livet som ellers ville ha forblitt skjult for oss. Og fraværet av komponister - som for eksempel Beethoven -  ville ha hatt katastrofale følger. Som Friedrich Nietzsche uttrykte det: "Uten musikk ville livet være en misforståelse".

Et liv uten musikk er et sted i helvete. Og det var altså her Beethoven befant seg, men han fikk likevel tilgang til klanger, melodier og musikalske former som fremdeles overrasker, får oss til å erfare sorg og fortvilelse, men som også forsoner, lindrer og trøster.

Kontraster har Arve Tellefsen satt som tema for årets Kammermusikkfestival. Og sterkere kontraster enn hos Beethoven kan jeg ikke tenke meg. Men det er ikke kontraster i betydningen uforsonlige motsetninger. Tvert i mot - det er kontraster som utfyller hverandre, motpoler som står i avhengighetsforhold til hverandre - enkeltheter som samlet viser helheten.

I en åpningstale for denne 22ende i rekken av kammermusikkfestivaler i Oslo, ønsker jeg å gi uttrykk for takknemlighet overfor komponistene - både overfor de levende og de døde. Det programmet som ligger foran oss i dagene som kommer, er en mulighet for oss publikum til å kunne ta del i en ufattelig rik livserfaring. Komponistene har etterlatt seg klingende vitnesbyrd som det er et privilegium for oss publikum å få tilgang til.

Men det er også en annen gruppe mennesker som vi står i dyp takknemlighetsgjeld til - nemlig musikerne. Som for Beethoven står det også for dem mye på spill. Som musikersønn har jeg fått erfare og forstå hva det koster å være musiker. Selve utdannelsen er som vi vet, enormt lang. Forberedelsene til å nå et ferdighetsnivå bare for å komme inn på et studium tar mange år. Og jeg tror knapt det er noen annen yrkesgruppe som bruker så mye tid og krefter på konstant faglig oppdatering livet gjennom. Etter en ukes fravær av daglig øving, begynner det for de fleste å bli kritisk. Ferie har for en yrkesmusiker som vil holde faglig nivå, et annet innhold enn for de fleste av oss.

Det er den rent tekniske og fysiske siden av yrket. Det andre siden, som vi publikum bør verdsette, er det tidkrevende arbeidet musikerne må gjøre for å trenge inn i musikken, for å gi oss publikum tilgang til musikkens dypere lag. Det krever et alvor og en fordypelse som vi kunne trenge mer av innen mange andre områder i dagens samfunn. Jeg ønsker altså å bruke denne anledningen til å hedre våre profesjonelle musikere, gi dem den honnør de fortjener for den livsviktige oppgaven de utfyller.

Og da er det også betimelig å komme med en oppfordring til oss alle om å legge til rette for at vi fortsatt skal ha profesjonelle musikere i fremtiden. Det handler om å styrke musikkundervisnungen i skolen, om å satse på talentene, om å gi profesjonelle musikere gode vilkår, men det handler kanskje først og fremst om å gi så mange som mulig sjansen til å få lære seg å spille et instrument. Og her spiller musikkskolene en nøkkelrolle. Det tilbudet vi har i dag, på tross av alle forbedringer de siste årene, er altfor dårlig.

Jeg har hatt anledning til å samarbeide med musikkopplæringsprosjektet El Sistema i Venezuela og har sett på nært hold hvilket alvor og hvilken innsats som legges til grunn der, under livsvilkår som vi knapt kan forestille oss. I motsetning til de få minuttene som norske barn får av undervisning én gang i uka, dersom de i det hele tatt er så heldige å komme inn på en musikkskole, så får barna fra slummen i Venezuela tilbud om daglig musikkundersvisning. De fattigste får tilgang til den rikeste kulturen, i Norge er det dessverre fortsatt slik at vi som materielt sett er så styrtrike, ofte gir oss tilfreds med en fattigslig kultur.

Samlet her i Edvard Munchs storstue er det selvsagt fristende å komme med enda sterkere utfall mot den katastrofale mangel på forvaltningsansvar vi kan vise overfor vår kulturarv, men jeg skal la det være og heller, som det passer seg for en åpningstale av en kammermusikkfestival, bruke tiden på å takke og hylle de mange som står bak arrangementet og som hvert år gir oss publikum tilgang til mye uhørt musikk som utvider og beriker vår erfaring av å være sammen i en konsertsal.

Først og fremst går selvsagt takken til festivalens grunnlegger og sjef gjennom alle disse årene, Arve Tellefsen. Det er sagt og skrevet så mye godt om deg Arve, men ikke et ord har vært for mye, og jeg ønsker å stille meg i rekken av beundrere. Samarbeidet vi har hatt gjennom de siste 7-8 årene har vært umåtelig inspirerende. At du har holdt ut som festivalsjef i over 20 år, står for meg, som nettopp har avviklet en sjuårsperiode som festspilldirektør, som en ufattelig stor prestasjon. Selvom det faktum at din festival ikke finner sted i Bergen, kanskje må kunne sees som formildende omstendigheter.

Jeg ønsker deg og dine medarbeidere alt godt i dagene som kommer. Jeg håper publikum igjen griper sjansene og muligheten du, dine medarbeidere og dine musikere gir oss.
Det står mye på spill.

Gjenforening med de litterære festspill?

Knut Hoem tar til orde for at Festspillene og De Litterære Festspill til Norsk Forfattersentrum Vestlandet bør gjenforenes.

«For tilreisende (hovedstads)presse tror jeg helt klart en samlokalisering i tid med Festspillene ville ført til at De Litterære Festspill ville bli enklere å skrive hjem om», skriver Hoem på sin blogg og utdypet sine synspunkter i programmet Bok i P2 i morges. Han mener at De Litterære Festspill taper på ikke å være en del av det store og prestisjefylte arrangementet som Festspillene er, og at Festspillene ville ha styrket seg ved å ha et godt litteraturprogram.

Kinesisk festspilloppsetning stoppet

Festspillene i Bergen har mottatt et ubegrunnet avslag fra Shanghai Theatre Academy som skulle vist en oppsetning av Jon Fosse under årets festival.

— Når vi nå får en knapp melding om at bergensbesøket må avlyses av “uforutsette årsaker”, har vi stor grunn til å tro at det er et resultat av de kinesiske myndighetenes innstrammingspolitikk, sier festspilldirektør Per Boye Hansen, og viser til at myndighetene i det siste har gjort flere brutale overgrep, som arrestasjonen av kunstneren Ai Weiwei.

Han understreker at overgrepene mot kinesiske intellektuelle må fordømmes på det sterkeste.

— Det som skjer i Kina er svært urovekkende og helt uakseptabelt, sier Boye Hansen.

“Nokon kjem til å komme” er en samproduksjon mellom Festspillene, Shanghai Theatre Academy og Ibsen International som det til nå har vært stor entusiasme rundt. Forestillingen hadde premiere i Shanghai i oktober som den første oppsetningen av Jon Fosse i Kina, og både akademiet og Festspillene hadde gledet seg til å presentere den i Bergen 27.-29. mai.

Festspillene og Ibsen International har gjort flere forsøk på å komme i kontakt med teaterakademiet etter at avslaget kom, men får plutselig ingen respons fra samarbeidspartnerne.

— Avtalebruddet innebærer et stort kunstnerisk tap. Ved å avlyse forestillingen i Bergen går Kina glipp av en enestående sjanse til å vise det høye kunstneriske nivået i landet, og festspillpublikummet går glipp av en fantastisk forestilling. Kulturutveksling og dialog med det kunstneriske miljøet i Kina mener vi er svært fruktbart og viktig i dagens situasjon. En boikott fra vår side ville ikke vært aktuelt, sier festspilldirektøren.

Både Festspillene og Ibsen International vil fortsatt prøve å komme i dialog med Shanghai Theatre Academy, men må også vurdere andre alternativer.

Publikum som har kjøpt billett til forestillingen kan få den refundert ved å kontakte utsalgstedet.

Klikk her for å se bilder fra forestillingen.

Fosses formel

Mens Jon Fosse denne sesongen er totalt fraværende på norske teatre og norske kritikere har hevdet han er overeksponert, er Fosse i ferd med å få et globalt gjennomslag.

Han utfordrer teatret til å velge en ny metode som trenger inn i menneskelige relasjoner slik at de oppleves som samtidige og aktuelle. Hans betydning for teaterkunsten setter ham inn i rekken av store teaterfornyere som Ibsen, Tsjekhov og Beckett.  

Oppsetningen av Jon Fosses stykke Draum om Hausten som ble fremført 42 ganger på Théâtre de la Ville i Paris i desember og januar, er et foreløpig høydepunkt i en karriere som savner sidestykke i moderne norsk kulturhistorie. Oppsetningen er sett av 45.000 mennesker i Paris! Og det er bare starten. Nå er oppsetningen på turné til Nantes, Anvers, Lille, Amsterdam, Milano, Poitiers, Rennes, Wien og  Marseille – i alt ca. 60 nye forestillinger!

Mozarts nattergal

Den walisiske sangeren Margaret Price er gått bort, 69 år gammel. Hennes storslåtte sangkunst ble aldri allemannseie slik Callas eller Pavarotti ble det, men operaelskere verdsatte henne likevel som en av de aller største.

Publisert i Morgenbladet 11. februar 2011
Hun forvaltet sitt talent med forbilledlig disiplin og selvkritikk. I motsetning til mange av dagens operadøgnfluer, var hun hele tiden klar over sine styrker og begrensninger. Hun holdt seg til det lyriske repertoaret med hovedvekt på Mozart og Verdis kvinneskikkelser. På slutten av sin karriere fikk Carlos Kleiber overtalt henne til å synge Wagner. Hennes innspilling av Isolde i Tristan og Isolde var det mest omstridte hun foretok seg, og det sier mye om hennes karakter at hun lot det være med grammofoninnspillingen. Hun lot seg ikke lokke til å synge Wagner på scenen.

Hun begynte sin karriere som mezzosopran, og bare 21 år gammel debuterte hun som Cherubino i Figaros bryllup i sin hjemby Cardiff. Hun fikk et første gjennombrudd da hun året etter hoppet inn på Covent Garden i London for Theresa Berganza. Men hun skulle fort finne ut at hennes stemme var egnet til det høye lyse lyriske sopranleiet. Avgjørende for den store internasjonale karrieren ble møtet med regissøren Jean-Pierre Ponnelle og dirigenten István Kertész som ved operaen i Köln hadde påbegynt en fremførelsesserie av Mozarts operaer. Ryktet om hennes fabelaktige tolkning av Donna Anna i Don Giovanni i 1971 spredte seg over hele verden og hun ble raskt en fast gjest ved de største operascenene som New York Met, Covent Garden, La Scala og Wieneroperaen.

Vital høykultur

Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte, men evner også å presentere det aller beste innen europeisk musikk- og teaterliv. Festspilldirektøren i Bergen, Per Boye Hansen, rapporterer.

Publisert i Morgenbladet 27. august 2010.

En uke i Salzburg etterlater inntrykk som gjør en festspilldirektør grønn av misunnelse. Festspillene her nede har på alle områder ressurser som vi i Bergen helst ikke burde drømme om. Oppholdet har også vært til stor inspirasjon, kanskje først og fremst fordi Festspillene i Salzburg representerer en europeisk høykultur på en måte som gjør at den fortsatt spiller en vesentlig samfunnsmessig rolle, ikke bare i form av å være premissleverandør for kunstnerisk tradisjon og fornyelse, med ambisjoner om å virke kanoniserende for både fortid, nåtid og fremtid, men også som en vesentlig økonomisk og dermed også politisk faktor.
Når det er sagt, er det ikke uvesentlig å komme med motforestillinger. Festspillene i Salzburg er fortsatt møtested for de økonomisk privilegerte. Billettprisene er mange ganger høyere enn hos oss, med premierebilletter til operaforestillinger opp mot 4000 kroner per billett, men også de beste billettene til kammerkonsertene koster 100 euro. Kritiske røster påpeker av og til at den vanlige borger av Salzburg har liten berøring med innholdet til Festspillene, men de store protestene uteblir fordi de fleste likevel verdsetter de enorme konsekvensene de har for byens økonomi. Da myndighetene for noen år siden truet med å redusere tilskuddet til Festspillene (som er betydelig), var det ikke først og fremst kunstnerne som protesterte, men byens handels- og næringsliv.

En degradering av det faglige?

Publisert i Aftenposten 9. juli 2010

Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.

Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.

Rufende Stimme!

Minneord om Arne Nordheim, publisert i Bergens Tidende 16. juni 2010

HØSTEN 2007 like før festspillprogrammet for 2008 skulle gå i trykken, ringte Arne Nordheim til meg og sa:
- Jeg må dessverre melde pass, jeg har ikke krefter lenger. Verket for orgel og trombone, som han selv håpet skulle bli urfremført i Bergen, ligger fremdeles som en skisse i hans etterlatte manuskripter.

- Men du skal få tittelen og den er gratis! Den kan stå som en overskrift over hele mitt verk, fortsatte komponisten, som allerede da var sterkt redusert på grunn av sviktende helse. Med høy, men sprø stemme ropte han inn i røret:

- «Rufende Stimme!».

ARNE NORDHEIM står for mange som opprøren, ja rabulisten, som sto i første rekke blant modernister i Norge som brøt med den klassiske melodiske musikken. Nordheim var en nyskaper og opprører, men likevel en tradisjonalist, i den forstand at hans primære kilde var den romantiske musikktradisjonen. Hans opprør var et indre opprør, et ønske om fornyelse i form av å finne svaret på de samme spørsmål, gi uttrykk for de samme følelser og tanker, med sin egen samtids bevissthet og kunstneriske uttrykksmuligheter.

Arne Nordheims debut på Festspillene var på en på konsert i Logen for ganske nøyaktig 50 år siden. Tittelen på verket, «Aftonland», sier mye om europeeren Arne Nordheim, som var nært knyttet til den vestlige kultur og åndsliv. Mahler og Wagner var store forbilder, og ikke minst Grieg. Det var Nordheim som videreførte flammen fra Grieg, mens Griegs umiddelbare etterfølgere oppbevarte asken, for å vri på et kjent sitat av Gustav Mahler.

Kulturen trenger nytt hus

Det er min overbevisning at verken opera, musikkteater, ballett eller musikaler vil kunne få en langsiktig kunstnerisk vekst i Bergen uten at de får en egnet arena.

Publisert i Bergens Tidende 8. mai 2009

Etter snart fire år som direktør for Festspillene i Bergen er jeg blitt godt kjent med byens muligheter og begrensninger som internasjonal festivalby. Mangelen på et godt lokale for større sceniske produksjoner er her prekær, og det er det som i hovedsak skiller Festspillene fra de fleste andre større europeiske festivaler.

I Edinburgh var situasjonen tilsvarende inntil byen fikk sitt eget Festival Theatre i 1994. Selv om den skotske nasjonaloperaen ligger i Glasgow, har Edinburgh Theatre ført til at opera og ballet som kunstformer har styrket seg, og Edinburgh International Festival er blitt en av de viktigste bidragsyterne også på disse kunstområdene.

Gi Oslo musikkens hus!

Oslo-Filharmoniens krise handler om mer enn mangel på en sal med god akustikk.

Publisert i Aftenposten 22. april 2009

Diskusjonen om Oslo Filharmoniske Orkesters fremtid er etter min mening den største kulturpolitiske utfordringen i dag. Fra å være et provinsorkester uten sterk nasjonal forankring, gjennomgikk det en enorm utvikling i løpet av 10-15 år og ble en aktør på de aller gjeveste internasjonale arenaer. Ingen annen norsk institusjon kan vise til maken. I en periode da utøvelse og formidling av europeisk høykultur ellers møtte både motstand og uforstand, gikk Oslo-Filharmonien mot strømmen, men ikke som fanebærer for tapte verdier. Orkestret klarte å begeistre et stort publikum, både i Norge og over store deler av verden.

Mest betydningsfulle.

Mariss Jansons’ innsats for orkestret fremstår som noe av det mest betydningsfulle som er gjort i norsk kulturliv i etterkrigstiden. Han kjempet for sitt eliteorkester og vant aksept i vide kretser. Det var ganske unorsk; den type innsats og belønning er stort sett forbeholdt idretten i Norge. Orkestret var den viktigste referansen for de fleste av oss som jobbet med formidling av kunstmusikk.

Intrigespillets laboratorium

I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.

Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.

Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.

Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.

Umistelige skatter fra Hardanger

En vidløftig omgang med virkeligheten preget både Olav H. Hauge og Geirr Tveitt. Det åpnet veien for mye klok innsikt.

Publisert i Bergens Tidende 9. mai 2008

Årets to jubilanter Geirr Tveitt og Olav H. Hauge er på mange måter motpoler, samtidig som det er mye som knytter dem sammen. Som personer må de ha vært svært ulike og deres livsløp fortonet seg også helt forskjellig. De ble født bare med få ukers mellomrom sommeren for hundre år siden. Tveitt riktignok ikke i Norheimsund, slik han selv ved flere anledninger hevder, men inne i byen på Nordnes. Ikke het han Geirr heller, ikke med én R en gang, men Nils.

Tveitt fremstår som den utadvendte selvsikre titan som tidlig blir klar over egne evner og setter seg høye mål for liv og virke. Han krever sin plass, har sterke meninger og meningers mot. Hauge derimot er en innadvendt, tvilende, usikker og famlende kunster. Tveitt fremstår som sunn og sterk med vilje og livskraft, mens Hauge nærmest er livsfornektende og livsudugelig i sitt tungsinn - i sin sjelenød - som kom til å prege hans liv.

Opera som tv

Jean-Pierre Ponnelle forsto verdien av den gode tv-opera.

Publisert i Morgenbladet 25. april 2008.


Markedet av opera-dvd-er har vokst enormt i løpet av de siste årene, samtidig som nye cd-innspillinger av operaer nesten ikke blir produsert. De fleste av dvd-ene som utgis, er forholdsvis enkle overføringer fra sceneproduksjoner og må betraktes som dokumentasjon og ikke som selvstendige kunstneriske verk.
Både lyd- og billedkvaliteten er ofte utilfredsstillende. Overgangen fra det tredimensjonale rommet til flatskjermen innebærer ofte en brutal forringelse av teateropplevelsen. Opera vil alltid gjøre seg best i teatersalongen, selv de mest perfekte operafilmer innebærer smertefulle kompromisser. Likevel, en operakveld i stua kan jo være en fin forberedelse til the real thing.

Operaregissøren Jean-Pierre Ponnelle døde i 1988, 56 år gammel. Han var sin tids mest etterspurte regissør, og hadde en enorm arbeidskapasitet. Hans repertoar omfattet så godt som hele operalitteraturen fra Monteverdi til samtidsopera. Han arbeidet ved alle de største operahusene i Europa og USA, og noen av hans iscenesettelser er fremdeles å se.

Kjærlighet og virkelighet

Kaija Saariahos første opera berører grensene mellom hengivenhet og besettelse.

Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.

«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.

Ingen grunn til feiring

Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.

Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.

For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.