Kjærlighet og virkelighet

Kaija Saariahos første opera berører grensene mellom hengivenhet og besettelse.

Publisert i Morgenbladet 04. april 2008.

«Er dette opera, så kan også jeg skrive opera,» skal Kaija Saariaho ha uttalt etter at hun så og hørte Messiaens Den hellige Frans av Assisi under Festspillene i Salzburg på begynnelsen av 1990-tallet. Det var lite i hennes musikk til da som hadde pekt i retning av ytre dramatikk eller teatrale effekter. Som Jon Fosse ble hun lurt inn teatrets verden, ved at andre insisterte. Hun var skeptisk til å gi seg sjangeren i vold, men ble overbevist av Messiaens meditative musikkteater.
I 2000 ble hennes L’amour de loin (Kjærlighet fra det fjerne) urfremført samme sted, med Esa-Pekka Salonen (dirigent) og Peter Sellars (regissør) som fødselshjelpere. Oppsetningen ble senere vist både i Paris og i Helsinki og foreligger også på dvd. I år spilles operaen under Festspillene i Bergen i en oppsetning av kunstnerparet Ingar Dragset og Michael Elmgreen.

En erkjennelse av at kjærligheten enten er for god til å være sann eller for sann til å være god, kan synes å ha vært utgangspunkt for Saariaho og hennes librettist, den libanesisk/franske forfatteren Amin Maalouf. Den uoppnåelige eller ufullbyrdede kjærlighet er et sentralt tidløst tema, fra Orfeus’ tap av Eurydike til Smokies «Living next door to Alice». I middelalderen ble den høviske avstandskjærligheten dyrket som den høyeste form for kjærlighet, der lykkerusen – erotikken – nettopp lå i det uoppnåelige, nærmest i en innforståtthet av at verdien blir redusert når kjærligheten blir praktisert, for å bruke norske biskopers terminologi.

Det er nok ikke oppfordring til askese eller avholdenhet som er Saariaho og Maaloufs budskap, men operaen viser avstanden mellom kjærlighet som forestilling og kjærlighet slik den oppleves i virkeligheten. Handlingen har utgangspunkt i 1200-tallets trubadurdiktning i Provence. Prinsen og trubaduren Jaufré Rudel er lei av overflod og sitt promiskuøse liv. Han lengter etter en høyere åndelig kjærlighet. En Pilgrim forteller om prinsesse Clémence i Tripoli, og Jaufré blir besatt av kvinnen. Pilgrimen drar tilbake til Clémence og forteller henne om hennes beiler. Også Clémence blir grepet av den fjerne kjærligheten. Jaufré bestemmer seg for å oppsøke Clémence, men han blir syk på reisen og dør kort etter at de to er blitt forent. Clémence er utrøstelig og går i kloster.

Saariaho og Maalouf tar både musikalsk og tematisk utgangspunkt i middelalderen, ikke som et tilbakeskuende nostalgisk prosjekt, men for å vinne distanse til å skildre egen samtid. Som middelalderens musikk er Saariahos partitur nesten fri for både harmonisk utvikling og store tempoforandringer. Virkemidlene hun bruker for å gripe lytteren er først og fremst klanglig differensiering og dynamikk. Tematisk berører operaen grensene mellom hengivenhet og besettelse, mellom illusjon og virkelighet og mellom tilhørighet og avhengighet. Saariaho har selv uttalt: «Da jeg jobbet med dette stoffet, måtte jeg ofte tenke på unge mennesker som innleder forhold via internett, uten å ha møtt hverandre. Hvordan er det man skaper seg et bilde av den annen? Hvilke konflikter fører det til? Er mennesket i stand til å holde ønske og realitet fra hverandre?»

I Morgenbladets klassikerspalte ”Fra Platehylla” skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.