Sider

fredag 29. februar 2008

Ingen grunn til feiring

Jubilanten Karajan står som symbol for en selvsentrert klassisk musikkindustri.

Publisert i Morgenbladet 29. februar 2008.

For noen år siden fortalte Brian McMaster, sjefen for Festspillene i Edinburgh gjennom mange år, meg at han hadde lansert to prinsipper som tiltredelseserklæring: aldri å markere komponistjubileer og aldri bestille uroppførelser. Etter å ha vært i gamet et par år forstår jeg ham. Komponist- og forfatterjubileer gjør festivaler forutsigbare og kjedelige. Og det er viktigere at verk blir spilt for annen gang, det skorter egentlig ikke på uroppførelser. Jeg har ikke fulgt McMasters linje helt, men hans ord ligger i bakhodet og gjør meg skeptisk hver gang noen forsøker å tilby meg en jubileumsmarkering.
Det er i år 100 år siden Herbert von Karajan ble født. Han var etterkrigstidens mest berømte dirigent, med enorm makt over orkestre, musikere, konsertarrangører og plateprodusenter. At han – en dirigent! – nå blir lansert av plateindustrien som jubilant og markeres av orkestre og konsertarrangører over hele verden, viser med tydelighet de kommersielle interessene som ligger bak. Jubileet innfrir et markedsføringsbehov og har liten kunstnerisk relevans.

Dirigentpaven fra Salzburg trenger virkelig ikke flere vitnesbyrd om sitt virke, langt mindre en ærbødig feiring. Han har flere grammofoninnspillinger på samvittigheten enn noen annen dirigent, de fleste ganske overflødige. Hele fem innspillinger av samtlige av Beethovens symfonier vitner om en kunstner med hybris og en plateindustri uten kunstneriske visjoner. Skulle det være noen som helst grunn til å trekke frem von Karajan, så må det være som symbol for en selvsentrert og gjennomkommersialisert klassisk musikkindustri.

Hans aktive rolle som NSDAP-medlem før krigen gjorde at jødiske musikere som Itzhak Perlman og Isaac Stern ikke ville spille med ham, men hadde ellers ingen negativ innflytelse på hans karriere. At han var en betydelig dirigent, vil jeg ikke bestride. Jeg opplevde en av hans siste konserter i Berlin høsten 1988. Karajan ble hjulpet, nærmest båret inn på podiet. Han løftet knapt armene, men Berlinfilharmonikerne fremførte Verdis Requiem med en prakt, presisjon og patos som nesten levde opp til Karajans selvbilde. Men det er den yngre Karajan som gjør meg virkelig begeistret. Nylig dro jeg frem en gammel Figaro-innspilling fra begynnelsen av 1950-årene. Her hører jeg en fantasirik og teatral dirigent som får orkestret til å klinge som et tidligmusikkensemble og sangerne til å høres ut som syngende skuespillere. Dessverre ble hans senere innspillinger ganske pompøse og utvendige. Maestro Karajan hadde en autoritær og aristokratisk fremtoning, med voldsom pondus. Da jeg var ung regiassistent på Festspillene i Salzburg i 1983, ble vi som jobbet på produksjonen formelt invitert til audiens. En sekretær kom til oss dagen i forveien og instruerte oss i hvordan vi skulle stille oss opp. Han sa til slutt at «direktøren ber dere ikke å rekke ham hånden». Et sjokkartet møte med en fremmed kultur for en ung nordmann.

I Morgenbladets klassikerspalte «Fra platehylla» skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar