Kraft og virtuositet

Magnus Lindbergs fiolinkonsert er å høre på en ny cd.

Publisert i Morgenbladet 08. februar 2008.

Magnus Lindberg var festivalkomponist i Bergen i 2006 og han skulle være i Bergen under hele Festspillene, men plutselig en dag dro han hals over hode tilbake til Finland. Jeg traff en litt forfjamset Lindberg i resepsjonen på Hotell Norge, på vei til å sjekke ut. Han unnskyldte seg med at han måtte hjem for å komponere på en fiolinkonsert han skulle levere, men ikke var blitt ferdig med. Kan hende var det bare et påskudd for å komme bort fra det kalde og våte vestlandsværet, eller kanskje hadde han nettopp i Bergen fått den store inspirasjonen? Ikke rart jeg ble nysgjerrig på verket som ble fremført under Mostly Mozart-festivalen et par måneder senere. Jeg kunne ikke være til stede i New York, men maste på forlaget som sendte meg en kopi fra uroppførelsen slik at jeg fikk «tjuvlyttet» til verket. Min begeistring var stor og som mange vil se oppfører Festspillene verket til våren: med Oslo Filharmonien, Jukka-Pekka Saraste som dirigent og Lisa Batiashvili som solist.
Georgiskfødte Batiashvili er en av flere unge kvinnelige fiolinister som har markert seg internasjonalt de siste par årene. Den samme tendensen ser vi blant norske fiolinister. Det er kvinnene som dominerer, mens det for bare få år siden stort sett var mennene. Om det i særlig grad utgjør en forskjell for oss lyttere, skal være usagt, jeg tror ikke det. Det er i alle fall ingen utpreget feminin musikk Batiashvili gir seg i kast med. I tillegg til Lindberg får vi høre Jean Sibelius’ fiolinkonsert på en ny innspilling med Finsk Radios symfoniorkester under ledelse av Sakari Oramo.

Kraft het Magnus Lindbergs gjennombruddsstykke fra 1985, en klaverkonsert som utfordret publikum med sin røffe klang og rytme. Det er en helt annen Lindberg vi møter i fiolinkonserten, men ikke mindre kraftfull. Den er umiddelbart gjenkjennelig både i struktur og karakter som en klassisk konsert for fiolin og orkester, inndelt i tre satser som går i hverandre uten brudd: en stor innledende presentasjon av hele det klanglige og tematiske materialet, en mer lyrisk og langsom annen sats som ender i en virtuos kadens (utrolig virkningsfullt når kontrabassene legger seg under fiolinstemmen mot slutten) og en kort, hurtig og rytmisk avslutning.

Den er skrevet for en forholdsvis liten besetning, men Lindberg oppnår en imponerende klangprakt av Wagnersk format, uten at orkestret dekker over solostemmen, som gis en fremtredende og briljant tilstedeværelse under hele konserten. Det er som om hele tradisjonen speiler seg i dette verket, vi kan få assosiasjoner til både Bartók, Janáek og Mendelssohn, uten at den på noen måte blir nostalgisk eller plagierende. Den har en ro og en organisk utvikling som gir rom for fordypelse. Lindberg bygger opp høydepunkt etter høydepunkt uten antiklimaks: et nytt overraskende musikalsk landskap vokser alltid frem på den andre siden.

I Morgenbladets klassikerspalte «Fra platehylla» skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.