Jul i Latinerkvarteret

Puccinis La Bohème passer dårlig inn i vår lutherske jul.

Publisert i Morgenbladet 21. desember 2007.

Operaen La Bohème har ikke annet med julen å gjøre enn at første og annen akt foregår på julaften. Det er grunn nok til at den hver jul blir satt opp på operahus over hele verden. Stemningen på Café Momus i Paris’ latinerkvarter på midten av 1800-tallet, slik den skildres av Giacomo Puccini (og hans librettister Luigi Illica og Giuseppe Giacosa), er fjernt fra nordeuropeisk luthersk julefeiring, fri for betlehemsstjerner, nisser, juletrær og høymesse, full av folkeliv og utsvevende uteliv. Slik sett passer den godt inn i vår sekulariserte omgang med julehøytiden.
La Bohème er et av operalitteraturens absolutte mesterverk. Musikk og handling smelter sammen til et felles uttrykk som knapt finner sitt sidestykke i operalitteraturen. Dramaturgien er innholdsrik og stram og helt uten overflødige scener. Den varer ikke lenger enn en spillefilm, en time og 45 minutter, og burde spilles uten pause. Musikken består av en rekke inntrengende melodier, den er gjennomgående lyrisk i karakteren med virkningsfulle dramatiske høydepunkter. Handlingen skifter raskt mellom tragedie og komedie, mellom intime scener og ekspressive tablåer. Sammen med Aida og Carmen utgjør den operaens ABC, og er en av de mest spilte operaer overhodet.

Noen nyskaper var Puccini ikke. Han skrev riktig nok operaer langt inn i det 20. århundre (Turandot ble skrevet 1924), men hele hans talent og musikalske utfoldelse var forankret i operaens romantiske storhetsperiode på midten av 1800-tallet. Hvis ikke den musikalske formgivningen holder et stramt grep, kan en framførelse av La Bohème bli en fryktelig svulstig affære, der musikkens spenst og kraft løses opp i en sentimental suppe. Tilsvarende må fortellingen om de fire fattige kunstnerne som trer ut av den borgelige tilværelse for å skape sine udødelige kunstverk, behandles med distanse og kløkt av regissøren, for at stykket ikke skal havne i en klisjéfylt operetteverden. Den Norske Operas oppsetning fra 1960-tallet med sin pappmasjé-romantikk har lenge nok fått hensette oss til en overflatisk idyll. La Bohème har mer å by på, og forhåpentligvis avløses den av en mer verktro versjon når vi får se og høre operaen i Bjørvika.

Min referanseinnspilling av verket er Herbert von Karajans tolkning fra 1973, med Berlin Filharmoniske orkester og et stjernelag av solister med salige Luciano Pavarotti og kattemyke Mirella Freni i spissen. Kanskje er det nettopp denne blandingen av prøyssisk presisjon og italiensk bel canto som gjør så sterkt inntrykk. Karajan kombinerer på en fabelaktig måte stram fremdrift og dramatisk spenning med frihet i frasene og en organisk utvikling av det musikalske materialet. Samspillet mellom Freni og Pavarotti er alene verd et par timer foran høyttalerne. De to ariene og sluttduetten som følger hverandre i første akt, er en erotisk vokal oppvisning med høydepunkter i kø. Blir det nok av jinglebells, Sølvguttene, Prøysen og Juleoratorier i dagene fremover, anbefales Puccinis skildring av julen i Paris.

I Morgenbladets klassikerspalte «Fra platehylla» skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.