Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.
Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.
Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.
Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.
