Sider

fredag 14. september 2007

Naturfenomenet

Å høre Luciano Pavarottis stemme var som å oppleve et helt nytt naturfenomen, et musikalsk afrodisiakum.

Publisert i Morgenbladet 14. september 2007.

Operaen som kunstform har i sin over firehundreårige historie levd en schizofren pendeltilværelse. Det som ble til nærmest ved et eksperiment, viste seg å være den mest uttrykksfulle, komplekse og sublime kunstform overhodet. Men nyskapningen ble fort både popularisert og vulgarisert. Helt siden den venetianske operafeberen på midten av 1600-tallet og frem til i dag, har operaen samtidig vist seg som en overfladisk, kommersiell underholdningsindustri. Luciano Pavarottis enestående karriere representerte begge disse ytterligheter.

Da jeg første gang hørte Pavarottis stemme, var det som å oppleve et helt nytt naturfenomen. Hans inntrengende og sanselige stemme virket som et musikalsk afrodisiakum. Jeg fikk ikke nok, og innspillingene fra tidlig syttitall, hans arier fra La Traviata, La Boheme og Rigoletto, ble spilt om og om igjen til både grammofonstiften og vinylplatene var nedslitte. Turiddos drikkevise på slutten av Cavalleria Rusticana fremfører Pavarotti med en frenetisk fandenivoldsk intensitet der livsglede og forutanelse over egen skjebne går sammen i en vokal ekstase.



Pavarotti var i hele sin karriere den uovertrufne kongen av den høye C. Hans intense, lyse og skinnende klang gikk rett gjennom ryggmargen. Hans varme timbre, naturlige musikalitet og fantastiske diksjon, sammensmeltet musikk og tekst slik at den enkleste musikalske frase og den mest naive lyrikk ble oppfattet som et guddommelig budskap. Hans musikalske overskudd og energinivå og hans tekniske perfeksjon virket ufattelig og skilte ham fra alle andre tenorer vi hadde hørt, kanskje med unntak av Jussi Björling og Fritz Wunderlich.

Bakersønnen fra Modena hadde et talent som begeistret og rørte flere generasjoner over hele verden. For sitt hjemland Italia ble han en ruvende symbolfigur for frodighet, livsglede og italienitá. På mange måter var han også en siste representant for en gammeldags operatradisjon der sangen, selve det vokale uttrykk, er helt dominerende. I likhet med Björling var han ingen begavet skuespiller, for å si det på en pen måte, men han hadde likevel voldsom karisma og publikumstekke.

Rollen som den drømmende poeten Rodolfo i Puccinis La Boheme, for ikke å snakke om den naive Nemorino i Donizettis Kjærlighetsdrikken, passet godt til Pavarottis egen personlighet og ble roller han fylte med en viss dramatisk troverdighet. Ellers var hans store kroppsomfang og begrensede vilje og/eller evne til å ta regi, problematisk for ambisiøse regissører, som aldri ble Pavarottis beste støttespillere.

Pavarotti var dirigentenes sanger. Hans karriere er nært knyttet til Herbert von Karajan, som tidlig ble oppmerksom på den unge tenoren og lot ham debutere på La Scala i 1964. Pavarotti skal ha mottatt et visittkort fra Karajan med påskriften «til verdens største tenor», og da var det ikke kroppsomfanget Karajan siktet til.
Men under en plateinnspilling noe senere skal Karajan ha spurt «du synger som en Gud, men hvorfor er du så tjukk?», hvorpå Pavarotti skal ha svart med et stort smil: «spagetti, maestro, spagetti!».
Samarbeidet varte helt til Karajans bortgang i 1989. Flere av deres plateinnspillinger står fremdeles som uovertrufne.

Navnet Pavarotti var for mange ensbetydende med opera. Han ble et varemerke som den klassiske musikkverden aldri har sett maken til. Selv Karajan fant sin overmann. At hans karriere i løpet av de siste 15–20 årene tok en retning som ble til skuffelse også for mange av hans mest trofaste fans, skyldtes sikkert flere faktorer.
Det er blitt pekt på at hans lyriske stemme ikke var egnet til Puccini og Verdis mer dramatiske partier og at stemmen av den grunn mistet noe av sin glans og overskudd. Men det var den ekstreme kommersielle industrien som bygget seg opp rundt varemerket Pavarotti som gjorde at han ofte fremsto som en skygge av sin egen storhet.
Repetisjonene av de samme ariene, med de samme gestene, med det mer og mer anstrengte smilet og med en stemme som virket mer og mer sårbar for de store påkjenningene, gjorde at «Big P» like mye ble en karikatur av en operasanger som innfridde alle fordommer mot kunstformen, som han var den sangeren som kanskje mer enn noen annen har gjort opera tilgjengelig og kjent for millioner av mennesker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar