Sider

mandag 30. desember 2013

Dagboknotater fra Operaen 21
2013 Et tilbakeblikk

Jeg har tilbakelagt mitt første hele år som operasjef, og gjennomført den første høsten med eget program. Nå sitter jeg på flyet tilbake fra Frankfurt, min siste reise dette året. I går opplevde jeg Verdis Macbeth på operaen i Mainz – et av Tysklands rundt 80 operahus. Operaen ligger vakkert til midt i gamlebyen, like ved den berømte Domen, og ved elvebredden der Rhinen og Mosel flyter sammen. Macbeth var en imponerende oppsetning på alle måter. Årets store reginavn i Tyskland, Tatjana Gürbaca, hadde ansvaret for regien, og tidligere solotrombonist i Berlin Filharmonien, Hermann Bäumer dirigerte. De to er henholdsvis operasjef og musikksjef ved dette mellomstore huset (med 900 plasser), som også innbefatter taleteater, ballettforestillinger og et nokså stort antall orkesterkonserter.

Tatjana Gürbaca ble av tidsskriftet Opernwelt kåret til årets regissør, og hennes oppsetning av Parsifal i Antwerpen fikk utmerkelsen årets operaoppsetning. For meg er hun årets regioppdagelse. Jeg ble imponert over hennes oppsetning av Rigoletto i Zürich og har senere sett hennes radikale, men overbevisende tolkninger av Salome i Düsseldorf og Wagners Parsifal i Antwerpen. Jeg kan røpe at vi også har sikret oss henne til Bjørvika.

Besøket i Mainz bekreftet det faktum at Tyskland er det viktigste landet i verden for operakunsten. Uten de mange operascenene i de utallige store og små byene, ville det ikke være vekst- og utviklingsmuligheter for så mange sangere, dirigenter, regissør og andre som jobber profesjonelt med opera. Jeg kom selv som ung student til Tyskland og tilbragte både studietiden og mine første profesjonelle år i der, som student ved Musikkhøyskolen i Essen, senere som regiassistent ved operaen i Köln. Uten denne muligheten hadde jeg aldri kunnet velge opera som fag. Til Mainz hadde jeg følge av min tidligere nære medarbeider i Bergen, Alma Nedrelid, som nå arbeider i den kunstneriske administrasjonen ved operaen i Frankfurt – kåret til årets beste operahus under den store tilstelningen "Opera Award" i London i vinter.

Det aller viktigste for meg i året som snart er gått, har vært det fruktbare samarbeidet med ballettsjef Ingrid Lorentzen. Det er rett og slett utrolig inspirerende å være sammen med henne. Vi har respekt for hverandres kunstarter og kompetanse. I tillegg til å dele huset og dets ressurser, deler vi forståelsen av at et godt samarbeid mellom de to selvstendige kompaniene er en forutsetning for at vi begge skal lykkes. Å tydeliggjøre husets kunstneriske profil som et ballett- og operahus i internasjonal toppklasse, er en oppgave vi begge må være sammen om. Med sine dristige nysatsninger har Ingrid allerede markert oss kraftig på kartet.

Jeg har sett mange forestillinger i året som er gått: i Stockholm, København, Zürich, Antwerpen, London, New York, Chicago, Frankfurt, Berlin, München, Wien, Salzburg, Düsseldorf, Trondheim, Steinvikholmen, Oscarsborg, Grimstad, Bergen, Stavanger og Nordfjordeid. Foruten de nevnte oppsetningene av Tatajana Gürbaca, var Calixto Bieitos iscenesettelse av Bernd Alois Zimmermanns Die Soldaten i Zürich et absolutt høydepunkt. Et fantastisk verk, en intens regi, et enormt orkester og strålende sangerprestasjoner.

Det er godt å kunne slå fast at Nasjonaloperaen på sitt beste er i stand til å måle seg med internasjonal toppstandard. 2013 har hatt mange minneverdige stunder. Musikalsk ble Cavalleria Rusticana og Pagliacci fremført på høyt nivå. Ole Jørgen Christiansen fikk vist stemmeprakt som Tonio, Henrik Engelsviken mestret det krevende partiet som Turiddu, mens Marita Sølberg gjorde et rørende portrett og strålte vokalt som Nedda. Salome med Elizabeth Blancke-Biggs i tittelrollen var et høydepunkt: her vokste ensemblets egne sangere som Thor Inge Falch (Herodes) og Hege Høisæter (Herodias) med de store oppgavene, mens musikksjef John Helmer Fiore var i sitt rette element da han kunne "bade" i Richard Strauss' klangprakt.

Vi åpnet sesongen med en reprise av Figaros bryllup, utelukkende besatt av sangere fra ensemblet. Da vi samtidig sørget for en liten operasensasjon med Ligetis Le grand macabre – også den gjennomgående besatt av norske sangere – ble sesongåpningen en manifestasjon og demonstrasjon av det høye sanglige nivået. Samtidig er vi avhengige av gode gjester. Svetlana Ignatovich revitaliserte vår Butterfly-oppsetning med strålende skuespill og en sterk sangprestasjon. Hun fikk god hjelp av Diego Torre, Tone Kummervold og Yngve Søberg. Sammen  utgjorde de et solistlag i toppklasse, i en oppsetning der dirigenten Pier Giorgio Morandi satte fyr på orkestret. Lawrence Zazzo i tittelrollen i Orfeus og Evrydike viste seg som den eneren han er blant verdens kontratenorer, mens gjensynet og gjenhøret med Rinaldo Alessandrini var like populært hos publikum som i Operaorkestret. Musikerne strålte da jeg kunne fortelle at han kommer tilbake en senere sesong, da for å dirigere Mozart.

I vår omdiskuterte, men engasjerende oppsetning av Hoffmans eventyr, fikk vi høre sang i øverste verdensklasse av Alex Esposito. Men også her, i direkte sammenlikning med verdenstoppen, kunne norske sangere holde følge: Mari Eriksmoen kunne sunget sin Olympia på Metropolitan med garantert suksess, Ingeborg Gillebo vokste stort med oppgaven i det krevende partiet til Niklausse, og Nina Gravrok fikk sitt gjennombrudd med Nasjonaloperaen i partiet som Antonia. Innhopper Evan Bowers viste seg (etter at han var kvitt forkjølelsen) som en Hoffmann med store vokale ressurser, mens Randi Stene skapte et gripende portrett av Giulietta som kvinne over randen av sammenbruddet.

Store prestasjoner er viktig i opera, men ikke det viktigste. Det viktigste er at vi skaper forestillinger som engasjerer. At vi når frem med et innhold som begeistrer og berører. Det jeg kanskje er mest fornøyd med denne høsten, er at vi har lykkes med å nå ut til et nytt publikum og fått resonans hos målgrupper som tidligere ikke har vist Operaen stor interesse. Etter en ganske treg start, ble romjulsforestillingene av Hoffmanns eventyr veldig godt besøkt. På nyttårsaften er det så godt som utsolgt. I det hele tatt har besøket vært formidabelt denne høsten. Selv med ni forestillinger av en moderne opera som Le grand macabre, oppnådde vi godt over 80% i snitt. Det samme med Hoffmanns eventyr. Orfeus og Evrydike oppnådde sensasjonelle 99%, Figaros bryllup 100% og Madama Butterfly 101%. Når vi har en plasskapasitet på 1334 seter per forestilling, er det tall vi kan være svært godt fornøyd med.

Lederartikkelen "Krönikan" i Dagens Nyheter var sist søndag viet den  voksende operainteressen i Sverige. Kultursjef Björn Wiman reflekterte under tittelen "De intellektuelle går på operan igen – och vågar tala om det". I kjølvannet av Stockholmsoperans oppsetning av Wagners Parsifal tidlig i høst, har DN trykket en serie lengre artikler med opera som tema. Wiman hevder at operakunsten er i ferd med å forlate en bortgjemt plass den lenge har hatt i offentligheten. Han skriver "det sägs ju ibland att svenska intellektuella inte går på operan, och om de gjör det så ser de till at hålla tyst om saken".

Situasjonen har ikke vært stort annerledes i Norge. Da jeg som tenåring begynte å gå i operaen på Youngstorget, ble det nok sett på som en ganske sær interesse, også blant generelt kulturinteresserte mennesker. Opera ble betraktet som en anakronistisk kunstform – som underholdning for et innvidd publikum fra et dannet og veletablert borgerskap.

I dag er opera en populær kunstform over store deler av landet. I Oslo er besøkstallene doblet siden vi fikk den nye operaen i Bjørvika. Våre oppsetninger diskuteres ivrig i avisene og på sosiale medier. Og jeg som er tilstede på de aller fleste av våre forestillinger, kan merke at publikum til en viss grad er i ferd med å forandre seg. Særlig merkbart var det  på de siste forestillingene av Le grand macabre i september/oktober, og nå på de siste forestillingene av Hoffmanns eventyr.

Neste halvår venter fire nye premierer: Händels Alcina, Saariahos L'amour de loin, Mozarts Don Giovanni og Wagners Den flyvende hollender, sistnevnte med den 70-årige superstjernen Terje Stensvold i hovedrollen. Vi får reprise av Stefan Herheims fantastiske oppsetning av La bohème, og vi kan by på en flunkende nyskrevet opera basert på Ibsens Peer Gynt. Dermed er det med stor entusiasme jeg ser frem til operaåret 2014.


Foto fra Calixto Bieitos iscenesettelse av Bernd Alois Zimmermanns Die Soldaten i Zürich.
Fotograf: Monika Rittershaus.





torsdag 5. desember 2013

Premiere på Hoffmanns Eventyr


Tittelen "Hoffmans Eventyr" kan gi feilaktige assosiasjoner i forhold Offenbachs egentlige intensjoner. Hans eneste opera er ikke noe eventyr for barn. Det er en grotesk-romantisk fremstilling av en alkoholisert dikter som flykter fra livets realiteter inn i drømmenes verden, der han møter marerittets skrekk-kabinett. Calixto Bieito gir oss ikke en oppsetning som underbygger myten om den drømmende kunstners poetiske fantasi, men en surrealistisk fremstilling av et rushelvete.

Det er en historie som like godt kan fortelles i dag som for 130 år siden, da Hoffmanns Eventyr ble fremført for første gang. Vår viktigste motivasjon for å sette opp verk skrevet i annen tid, er at de skal berøre mennesker av i dag. Bieito kan ikke annet enn å lage forestillinger som handler om oss. Hans teaterstil fortryller og forvandler. Han får oss til å se det velkjente med et kritisk blikk, samtidig som han gjør det ukjente og uuttalte nært og tilgjengelig.

Hoffmanns Eventyr er et fragment. Operaen ble ikke fullført av Offenbach før han døde. Derfor blir enhver oppsetning i beste fall et forsøk på en rekonstruksjon. Dirigenten for forestillingen, Stefan Blunier, har sammen med Bieito hatt frie tøyler til å lage vår versjon. De har valgt en konsentrert forestilling, der handlingen er redusert til det vesentligste.

Når dette skrives er det bare noen få dager igjen til premieren. Vi vet ennå ikke hva som vil bli det endelige resultatet. Det vi vet er at prosessen har vært enormt krevende, men også usedvanlig inspirerende for alle involverte. Teater og opera på sitt beste er frigjøring av energi ved kollektiv samhandling - et følelsenes kraftverk. Med vårt orkester, kor og fantastiske solistensemble som ingredienser tør vi håpe på kraftig kost.

Velkommen til en operakveld som vi ønsker skal begeistre og berøre, utfordre og engasjere.

 
Calixto Bieito og ensemble under prøvene av Hoffmanns Eventyr
Foto: Erik Berg