Intrigespillets laboratorium

I operaen Cosí fan tutte eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter.

Publisert i Morgenbladet 18. januar 2008.

Mozart er ikke alene om å være offer for forenklende fordommer. Bach blir fremstilt som en himmelvendt Guds tjener, Beethoven som den kjempende titan, Wagner som en teutonisk rabulist, Richard Strauss som en eklektisk opportunist, og så videre. Mozart ble lenge først og fremst fremstilt som en sirlig rokokkofigur, som en typisk representant for tidens elegante ornamentikk. Bildet ble slått i stykker av filmen Amadeus på midten av 1980-tallet. Her dukker Mozart opp som en halvgal, barnslig vimsekopp på den ene siden og som et uforklarlig geni, et medium for høyere makter, på den andre siden – en splittet person som ikke helt vet hva han gjør, men lar musikken renne ut av et overflødighetshorn med geniets inspirasjon som kilde.

Peter Shaffer, som skrev skuespillet Milos Formans film er basert på, skal ha honnør for å rive ned Mozart fra porselensdukkesokkelen. Alternativet han setter frem er imidlertid en ny myte bygget på anekdoter og forenklinger. Mozarts analhumor og erotiske appetitt var slett ikke atypisk for menneskene på slutten av 1700-tallet. Mozart skrev ufattelig mye på kort tid, han var en hardtarbeidende mann med et stort overblikk og sterke intellektuelle evner. Vi vet blant annet at han leste Shakespeare og var godt kjent med tidens revolusjonære ideer (Voltaire). Flere av hans verk er gigantiske konstruksjoner som forutsetter analytiske evner og nitid forarbeid. At stor arbeidskapasitet kan kombineres med et til tider utsvevende liv, kjenner vi flere eksempler på.

Operaen Cosí fan tutte («slik gjør alle kvinner») har undertittelen ossia La scuola degli amanti («eller En skole for elskende»). Cosí fan tutte er altså et lærestykke som skildrer en uløselig (tragisk) konflikt der enkeltindividets drifter og innerste ønsker blir satt opp mot samfunnets krav til konvensjoner og konformitet. Den tilsynelatende enkle forvekslingskomedien viser seg å være rammeverk for dyptgripende dramatiske konflikter, og det er musikken som bidrar til opplevelsen av dette. Mozart bringer inn et overraskende alvor og en patos som overskrider komediens letthet. Han inntar aldri entydige posisjoner og skaper ikke endimensjonale karakterer. Rollefigurene hans er aldri bare triste eller bare lykkelige. Musikken tilfører den dramatiske situasjonen noe nytt og noe annet enn det situasjonen umiddelbart tilsier. Den viser oss hva som foregår bak maskespillet, hva som foregår på innsiden av personene. Slik blir musikken premissleverandør for det sceniske forløp og det vesentligste for vår forståelse av handlingen.

Cosí fan tutte er et godt eksempel på Mozarts evner til konstruksjon og er hans mest vellykkede opera, sett fra et formalt perspektiv. Den er, i motsetning til for eksempel Figaros bryllup eller Don Giovanni, dramaturgisk perfekt bygget opp. Handling og musikk har en symmetrisk struktur. Som i et laboratorium eksperimenterer Mozart med menneskenes svakheter. Han etablerer en plattform for kommunikasjon med komedien som utgangspunkt, men han overskrider komedieformen og viser frem et rollespill der deltagerne blir sittende fast i fatale positurer, viklet inn i sitt eget intrigespill, med tragisk utgang.

I Morgenbladets klassikerspalte «Fra platehylla» skriver Kari Løvaas, Per Boye Hansen og Halfdan Bleken.