Rufende Stimme!

Minneord om Arne Nordheim, publisert i Bergens Tidende 16. juni 2010

HØSTEN 2007 like før festspillprogrammet for 2008 skulle gå i trykken, ringte Arne Nordheim til meg og sa:
- Jeg må dessverre melde pass, jeg har ikke krefter lenger. Verket for orgel og trombone, som han selv håpet skulle bli urfremført i Bergen, ligger fremdeles som en skisse i hans etterlatte manuskripter.

- Men du skal få tittelen og den er gratis! Den kan stå som en overskrift over hele mitt verk, fortsatte komponisten, som allerede da var sterkt redusert på grunn av sviktende helse. Med høy, men sprø stemme ropte han inn i røret:

- «Rufende Stimme!».

ARNE NORDHEIM står for mange som opprøren, ja rabulisten, som sto i første rekke blant modernister i Norge som brøt med den klassiske melodiske musikken. Nordheim var en nyskaper og opprører, men likevel en tradisjonalist, i den forstand at hans primære kilde var den romantiske musikktradisjonen. Hans opprør var et indre opprør, et ønske om fornyelse i form av å finne svaret på de samme spørsmål, gi uttrykk for de samme følelser og tanker, med sin egen samtids bevissthet og kunstneriske uttrykksmuligheter.

Arne Nordheims debut på Festspillene var på en på konsert i Logen for ganske nøyaktig 50 år siden. Tittelen på verket, «Aftonland», sier mye om europeeren Arne Nordheim, som var nært knyttet til den vestlige kultur og åndsliv. Mahler og Wagner var store forbilder, og ikke minst Grieg. Det var Nordheim som videreførte flammen fra Grieg, mens Griegs umiddelbare etterfølgere oppbevarte asken, for å vri på et kjent sitat av Gustav Mahler.

SOM UNG MANN dro Arne Nordheim til Bayreuth og ble kjent med Wagners operaer. Jeg husker spesielt hvordan han med andakt fortalte at han hadde slått på klokkespillet under fremføringer av «Parsifal». Nordheim var bredt orientert innen alle kunstgreiner og han samarbeidet med både malere og lyrikere. Hans verk er for en stor del inspirert av både tradisjonell og moderne europeisk diktning. Etter en konsert på Festspillene i 2007, etter å ha hørt Leif Ove Andsnes fremføre sin polske kollega og venn Witold Lutoslawskis klaverkonsert, tok Nordheim meg i armen og sa megetsigende: «Dette er Europa!».

Nordheims «Aftonland» ble fremført på den første konserten med ny, norsk musikk som ble arrangert i festspillregi, initiert av festspilldirektør Gunnar Arne Jensen. Året etter ble Nordheim tildelt Festspillprisen, og for den kvitterte han med et nytt verk, «Canzona pr. orchestra». Listen over verk som er blitt presentert under Festspillene er lang og inneholder flere urfremføringer. I 1962 ble balletten «Katharsis» urfremført, med nasjonalballetten og Ivo Cramér som koreograf. Et annet høydepunkt i Festspillenes historie var fremførelsen av Glen Tetleys «Stormen», også det med Nasjonalballetten.

I 1992 ble Nordheim Festspillkomponist, invitert av daværende direktør Lorentz Reitan. Nordheim ble gitt en bred presentasjon og høydepunktet var en portrettkonsert i Håkonshallen. Her ble blant annet «Magic Island» urfremført, og verkene «Return of the Snark», «Partita für Paul» og «Response» for orgel, lydbånd og fire slagverkere med direkteoverført orgel fra Nidarosdomen, gjorde kvelden storslått.

Arne Nordheim fikk i 1970 Nordisk Råds musikkpris for verket «Eco», et verk for orkester, kor, barnekor og solist som han selv satte svært høyt, men dessverre ikke fikk høre fremført så mange ganger. Da Festspillene skulle åpnes i 2006 var det nettopp med «Eco». Nordheim var til stede under generalprøven og var svært skuffet da en musikerstreik forhindret fremføring på åpningskonserten. Arbeidet som var nedlagt av alle medvirkende var likevel ikke forgjeves: Verket ble fremført under Festspillene i 2007. Det var det siste året vi fikk oppleve Nordheims nærvær i Bergen. Da spilte også pur unge Eldbjørg Hemsing hans «Partita für Paul» i Troldsalen med komponisten til stede. Nordheim gjorde da rikelig bruk av sin roskompetanse og hun fremførte verket igjen som første innslag under åpningsseremonien i 2008.

Arne Nordheims betydning for yngre kolleger kan ikke overvurderes. Flere generasjoner komponister og musikere står i gjeld til hans innsats, kunnskap og menneskelige egenskaper. Alle som traff ham ble fascinert av hans sterke karisma og intense tilstedeværelse, samtidig som han bar på en skjult indre kraft. Han var lavmælt, men sterk, mild og inkluderende, men nådeløs skarp i replikken når situasjonen inviterte til det. Man følte seg alltid vennlig og berettiget irettesatt av Arne. Han var alltid elskverdig og ikke minst svært humoristisk.

ARNE NORDHEIM vil bli stående som en gigant, ikke bare som et nasjonalt ikon, men som en ruvende skikkelse i annen halvdel av det 20. århundres musikkhistorie. Han omfattende produksjon vil leve videre i konsert- og teatersaler over hele verden. Det er i dyp sorg, men med enda større takknemlighet, at vi i dag tar avskjed med Arne Nordheim. Hans ropende stemme vil høres lenge.