En degradering av det faglige?

Publisert i Aftenposten 9. juli 2010

Ansettelsen av Stein Henrichsen som ny direktør for Munch-museet har skapt diskusjon om hva slags ledere vi trenger for våre viktigste kulturinstitusjoner. Der er en viktig debatt som bør dreie seg om ledelsesmodeller og ikke enkeltpersoner. Henrichsen selv har karakterisert forgjengere som har vært faglig suverene ledere som yppersteprester og stemplet kritikken av ikke-kunstfaglige toppledere som konservativ og tradisjonell.

Det er en retorikk som i liten grad treffer kjernen i hva ledelse av kulturinstitusjoner dreier seg om. Å lede en kulturinstitusjon, det være seg et operahus, teater eller et museum, innebærer å initiere og gjennomføre forandringer. Institusjonen må ha klare visjoner og mål for å utvikle seg og den må ha en strategi som bygger på faglige vurderinger og ikke minst prioriteringer.



Fanebærer av visjoner.

En leder som med troverdighet fremstår som fanebærer av visjonen, vil være avgjørende for å lykkes. Jeg ønsker ingen enerådende allviter. Enhver leder må omgi seg med kompetanse og lytte til råd. Men når den faglige toppkompetansen i hierarkiet blir satt under en administrativ sjef, betyr det en degradering av det faglige fremfor det administrative. Administrasjon, økonomi og personalledelse bør være en støttefunksjon for den kunstneriske ledelsen, ikke motsatt.

Nå kan selvsagt begge modeller oppnå gode og dårlige resultater, alt avhengige av de enkeltes innsats, men faren for at det kunstneriske blir nedprioritert når topplederen ikke har faglig tyngde, er overhengende. Dessuten vil de sterkeste faglige kandidatene ikke søke seg til institusjoner der deres plass er i annen rekke. For vi vet at når det kniper, når de viktige prioriteringene skal tas, så er det topplederen som vil ha det avgjørende ordet. Med byråkratisk toppledelse blir det som oftest den gylne middelvei, for ikke å si middelmådigheten, som vinner frem.

Internasjonalt er det ingen trend at byråkratene og administratorene inntar sjefskontorene. Snarere tvert imot. Alle de institusjonene jeg kjenner til som har gitt vesentlige bidrag til fornyelse og kunstnerisk suksess, har hatt en tydelig, visjonær og kunstfaglig leder på toppen. At det er langt mellom disse lederkandidatene i Norge, er en annen sak. Kanskje vi må se på rekrutteringen og finne frem til utdannelsesmodeller som for fremtiden kan styrke den faglige topplederen.