Sider

torsdag 17. mars 2011

Første dag med El Sistema



El Sistema er et under. Jeg er målløs av beundring for hva som gjøres av musikkundervisning her i verdens farligste hovedstad. El Sistema er langt mer enn en musikk-skole. Det er en spirituell bevegelse som bruker musikkopplæring som hovedelement et prosjekt for å skape et bedre samfunn. Jeg og journalist Robert Reinlund fra TV 2 kom tirsdag og hadde i går vår første dag her hvor vi fram til søndag skal bli introdusert til arbeidet som gjøres først og fremst med barna i slumområdene, ikke bare i Caracas men over hele landet.

El Sistema heter egentlig FESNOJIV som er en stiftelse grunnlagt av José Antonio Abreu. Abreu har med rette heltestatus her i Caracas og behandles som et statsoverhode. Han har bakgrunn som musiker, politiker (den yngste som ble valgt inn i parlamentet), forretningsmann, økonom og grunnlegger av en bevegelse som bygger egne formulerte humanistiske verdier. De har en veldig informativ hjemmeside.

Vi begynte i går morges med et besøk i et rehabiliteringssenter. På initiativ av José Antonio Abreu, har de siden i fjor innledet et samarbeid med dette rehabiliteringssenteret for å gi handikappede unge mennesker opplæring til å bli instrumentmakere. Tilbudet for bevegelseshemmede er elendig, i følge ledelsen for senteret, og støtten de nå har fått av FESNOJIV har gjort det mulig for dem å utvide tilbudet radikalt. Senteret er et ideelt drevet servicesenter der pasienter kommer for å få behandling og rådgivning på ulike måter. I tillegg deler de ut flere hundre rullestoler i året. Nå kan de også gi 18 pasienter en yrkesopplæring som fiolinbyggere! Håpet er å utvide etter et par år. Og for FESNOJIV er dette en måte for selv å skaffe seg nødvendig profesjonell oppfølging av alle de orkestrene som nå ligger under stiftelsens ledelse. Hele seks store ungdomsorkestre på høyt kunstnerisk nivå finnes det nå bare i Caracas. Det mest berømte er The Simon Bolivar Youth Orchestra om nå er blitt profesjonelt på helårs basis. Stiftelsen har kjøpt opp hundrevis av instrumenter som trenger pleie og reparasjoner. Vi traff også en italiensk ung kvinne som har flyttet hit til Caracas. Hennes oppgave er å kjøpe inn instrumenter. Hun arbeider for en privat stiftelse i Lichtenstein, som stiller midler til disposisjon.


I går ettermiddag besøkte vi så et av opplæringssentrene som de kaller for “Núcleo”. Den vi besøkte i går, La Rinconada, er allerede 20 gammel og holder til delvis i en skole og delvis i et ombygget anlegg for veddeløpshester. Flere av de musikerne som dag spiller i Simon Bolivar-orkestret kommer fra dette området og jobber nå også som musikklærere her. La Rinconada ligger i en vestlig bydel tett inntil et av de verste slumområdene. Området her ble ekstra ille rammet av det fryktelige regnværet de hadde i desember i fjor og mange tusen ble husløse. Flere av disse har nå fått provisorisk tilhold i en leir bygget opp på selve veddeløpsbanen.

video
Vi møtte barn helt ned i to-årsalderen som her får sin første musikalske opplæring. Foreldre, besteforeldre eller andre pårørende er med barna, som kun får et par timer i uka (pågangen er enorm). De fortsetter da opplæringen hjemme med de enkleste midler. Vi møtte til sammen åtte grupper av barn på ulike trinn, fra de helt unge til barn på 6-9 år som allerede hadde dannet et barneorkester med full symfonisk besetning. Alle barna synger dessuten i kor, sangen står helt sentralt også i undervisningen av de som spiller instrumenter. I tillegg har de mange barne- og ungdomskor som vi også fikk besøke.

Det var en enorm opplevelse å møte disse menneskene, ikke bare barna, men alle de rundt som underviste eller på en eller annen måte bidro til dette arbeidet. De utstrålte en varme og vennlighet som gjorde et voldsomt inntrykk. Jeg føler meg enormt privilegert som får oppleve dette og gleder meg til å dele dem med mange andre. Fantastisk er det også at Robert er med, slik at det kan dokumenteres på film. Bare gårsdagen burde være nok til et eget dokumentarprogram. Han har tatt kilometer med film allerede, men begynner å bli frustrert over at hans bagasje ikke er kommet ennå. Han fikk kjøpt seg ny skjorte i går, men lengter etter å skifte andre kroppsplagg, som han sa i går. Men med de inntrykkene vi får, er det vanskelig å klage. Du føler deg nesten litt uvel når du etter en dag som i går, kommer tilbake på det flotte hotellet vi bor på, blir beskyttet på alle måter og fraktet overalt vi skal.

Vi var også innom ambassaden i går og hadde en hyggelig prat med ambassadør Helge Skaara og førstesekretær Terese Holm. Vi fikk en veldig fin innføring i hvordan samfunnet fungerer, eller ikke fungerer, her. Kriminaliteten er enorm, 19 000 drepte i fjor. I avisene står det om 40-50 drap bare på en helg. Det er helt ufattelig. Ignacio som jobber på ambassaden og som har studert juss i Norge, fulgte oss for at vi skulle finne en trygg taxi. Han ble i fjor ranet to ganger på vei til jobb og rådet oss til å gi fra oss alt vi hadde dersom vi skulle bli utsatt for overfall. “De dreper bare av irritasjon, hvis dere forsøker å holde noe skjult” sa han.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar