Sider

torsdag 24. mars 2011

The Spirit of Rumba and Ole Bull


Jeg har vært i snart fire døgn her i Havana, har opplevd mye og fått et visst innblikk i hvordan livet er her i den siste sosialistiske skansen. Jeg har møtt mange mennesker, offisielle representanter for kulturdepartementet, studenter, regissører, dansere, musikere og frie teatergrupper. Selvfølgelig har jeg bare sett en liten del av et land som rommer enorme kontraster og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar på hvordan kulturlivet og samfunnet her fungerer.

Ambassaden hadde lagt opp et veldig flott program for meg og Jon Fosse. Mandag traff vi ledelsen for kulturdepartementet i et litt offisielt og formelt møte, men ellers preges menneskene her av å være uformelle, direkte og vennlige. Vi diskuterte problemene på øya ganske åpent med folk. Også når det gjaldt forestillingen til Jon, ga folk uttrykk for sine ulike meninger. Regissøren Juan Carlos Cremata, som er en kjent filmregissør, hadde valgt en versjon av stykket der Fosses gjentakelser ble brukt i en slags samfunnssatire. Flere mente han gikk veldig langt i sin systemkritikk, andre mente at kritikken var overflatisk og ufarlig. Forestillingen hadde i seg selv estetiske kvaliteter, men avstanden til Fosse var stor, ja, på mange måter kan man si at innholdet egentlig ikke hadde mye med Jon Fosses teater å gjøre.
Men vi møtte andre som hadde satt seg godt inn i Fosses teatertekster. I fjor høst ble det arrangert et seminar på teaterhøyskolen, der fire unge regissører hadde tatt for seg ulike stykker av Jon. Filmregissør Luis Ernesto Doñas hadde laget en dokumentar om dette arbeidet. Den ble vist på ambassaden under en middag de arrangerte for oss mandag kveld. Jon ble overrakt en gave, et russisk tv-apparat som de unge regissørene hadde dekorert med personlige attributter og kommentarer. Jon ble veldig imponert over hva de hadde fått til. Dagen etter traff vi disse unge regissørene til lunsj. Jon skal selv få velge sitt festspillprosjekt i 2012 og tar jeg ikke mye feil, så vil det være i samarbeid med disse unge cubanerne.

Vi har ellers fått sett prøver på flere teatre og ikke minst på teatret for moderne ballett. Dansen, ved siden av musikken, er nok den kunstformen som står sterkest på Cuba. Dansen har lange tradisjoner, og i tillegg til en fremdeles bevart klassisk ballett-tradisjon, har det dukket opp mange nye grupper med ulike formspråk.

I går fikk jeg gjort en avtale litt utenom det offisielle programmet med en fri teatertrupp som heter El Ciervo Encantado og er ledet av Neldo Castillo. De viste en fem år gammel produksjonen bare for meg. Slikt er mulig her. Forestillingen het Visiones de la Cubansofía. Det var en sterk fysisk og ekspresjonistisk framstilling, som dreiet seg om ensemblets forståelse av hvilke psykiske, fysiske, sosiale og politiske faktorer som ligger til grunn for dagens cubaner.

Etter forestillingen dukket ledelsen for Yoruba Andabo opp. Vi har forsøkt å få fatt i hverandre disse dagene og da de kom på hotellet var akkurat Jon og Dag Rune i ferd med å reise og kunne fortelle hvor vi var. Det ble et veldig morsomt møte. De kunne fortelle at programmet de tar med til Norge er et helt nytt show, “The spirit of Rumba”, med fire dansere, seks sangere og fem musikere, som for første gang blir vist utenfor Cuba.

På dagens dato, 24. mars 1844, hadde Ole Bull sin andre konsert i det storslåtte Teatro Tacon, Gran Teatro de la Habana. Han engasjerte lokale musikere til et orkester og skrev musikk som var en blanding av kreolsk tradisjonsmusikk og Ole Bulls italiensk-pregete europeiske musikk. Det var morsomt å kunne fortelle denne historien om Ole Bull i Havana til våre venner i Yoruba Andabo. De ble inspirerte og kom spontant med noen ideer som vil overraske og som jeg gleder meg til å presentere i Bergen. “The Flame of Ole Bull” lever videre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar