Sider

lørdag 19. mars 2011

Mahler i ombygd fengsel



Det var rart å sitte på prøve i Guarenas (en forstad til Caracas) å høre 150 ungdommer fra byens lokale musikkskole (en ombygd politistasjon med fengselsceller) spille Mahlers 1. symfoni, samtidig som vi, Festspillene, arrangerte Studentimpulser i Bergen. Jeg fikk vite at det var kø for å komme inn, og at over 250 studenter hadde kommet for å høre Den Danske Strykekvartett. Jeg er kjempestolt av mine dyktige kollegaer, med Hjørdis og Solgunn i spissen, som har stått på for å realisere årets Studentimpulser. Gratulasjoner og ros til alle som medvirket, ikke minst studentene selv. Jeg skulle så gjerne ha vært der, men så kom altså denne muligheten til å reise til Caracas opp. Og jeg er lykkelig over at jeg grep sjansen.

Det har vært et eventyr med opplevelser for livet og forhåpentlig vis inntrykk som jeg kan ta med meg hjem og omsette, formidle og videreføre, slik at flere kan forstå, oppleve og ta del i det fantastiske prosjektet som kalles El Sistema. Der er det vesentligste å gi unge mennesker som stort sett lever langt under fattigdomsgrensen verdighet, selvrespekt og evne til samhandling – alt med musikk som virkemiddel. Det er et fantastisk eksempel på det vi kaller sosial inkludering, men det er altså så mye mer. Det et politisk, sosialt og ikke minst kunstnerisk arbeid som savner sidestykke. Foruten de oppsiktsvekkende resultatene (400.000 barn og unge fra hele landet er innskrevet) er det måten og metoden det gjøres på som gjør størst inntrykk. De har skapt en felles holdning – kall det gjerne ideologi, men jeg tror menneskesyn passer bedre – som gjør at hele organisasjonen og alle som medvirker, om det er toppledelsen eller portneren på den lokale musikkskolen, utstråler en glede, stolthet og vennlighet som gjør en ydmyk og takknemlig.

På musikkskolen i Guarenas går det 2500 barn og unge. De reiser alle regelmessig inn til Caracas for å oppleve topporkestrene til El Sistema. Det er undervisning hver dag fra etter skoletid kl. 14 og fram til kvelden. Hundrevis av barn og unge sitter hver dag tett i tett i de mange små og større rommene i den ombygde politistasjonen, der fengselscellene er blitt øvingsrom. Skolen har ikke mindre enn tre fullt utbygde symfoniorkestre. Jeg fikk høre prøver med barn helt fra nybegynnerstadiet og opp til det beste lokale symfoniorkestret som altså spilte siste satsen fra Mahlers 1. symfoni for meg og Robert. Heldigvis har han alt på filmrullene sine. Jeg tar ikke munnen for full når jeg sier at det er en av de største opplevelsene jeg har hatt. Jeg føler meg rett og slett litt forandret etter å ha vært her i tre dager.

Jeg kom jo hit for å forsøke å innlede et samarbeid med Festspillene. Det er ikke gjort ved å sende en epost eller ringe opp å si: Hei, kan dere komme til Bergen? Jeg har jobbet i nesten et år bare for å få gjort en avtale om å komme hit. Vi er ikke de første som ønsker kontakt, nesten heller de siste. Hele verdens musikkliv står i kø for å ta del i underet fra Venezuela. De tre største orkestrene har allerede i flere år regelmessig besøkt de største festivalene og musikkmetropolene. De er veldig klare over sin verdi. Men det de legger aller mest vekt på, er at vi som mottakere eller potensielle samarbeidspartnere kan videreutvikle og spre selve idégrunnlaget. Det er også det jeg forsøker å få til med å innlede et flerårig samarbeid. Jeg er overbevist om at spiriten fra El Sistema også i Norge vil kunne forandre vårt forhold til musikktradisjonen. Og ikke minst forandre oss som arbeider som musikere eller institusjonsledere og få oss til å se vår jobb i et større perspektiv. Det er jo nettopp her i Venezuela at flammen fra Ole Bull brenner videre!

Den første tiden snakket vi ikke så mye konkret om hva vi eventuelt kunne få til i Bergen. De ville vise meg bredden i arbeidet og jeg var mest opptatt av å se og lære. Under lunsjen med den administrative sjefen Eduardo Mendez torsdag, ble spørsmålet reist for første gang. Jeg fikk inntrykk av at de var positive, men senere på dagen fortalte en av mine kontakter her at Maestro Abreu var svært betenkt på grunn av tidspresset. Det er jo bare to måneder til Festspillene begynner. Jeg begynte nesten å forberede meg på at vi måtte tenke på 2012 og ikke 2011. Men i går kontaktet agenten fra England meg og presenterte budsjettet. Det var først litt av et sjokk. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt at vi skulle ta imot 250 personer i fire dager, men jeg forstår nå hvorfor det er nødvendig for at man skal få den fulle effekten av det første møtet. Min tanke er at vi skal samarbeid over flere år, ikke bare under Festspillene men også ellers i året ved å utveksle musikere i samarbeid med bl.a. Barratt-Due musikkinstitutt.

I morges kl. 7 så ringte Eric Becker Becker meg. Han er nå æresambassadør, tidligere ambassadør for Venezuela i mange land og en som står toppledelsen for El Sistema og Maestro Abreu svært nær. Han har vært en fantastisk støtte og positiv medhjelper, helt fra jeg traff ham for første gang for et par uker siden i Oslo. Han hadde hatt et langt møte med Maestro Abreu i går og kunne med glede i stemmen fortelle at han har gitt sin tilslutning til samarbeidet. Nå sitter jeg på hotellet og forbereder meg til møtet med Maestro som jeg endelig har fått 100 prosent bekreftet.

Hva som har gitt utslaget er ikke godt å si, men det kan virke som om vi har hatt flaks i uflaks, eller rett og slett dratt ufortjent nytte av en situasjon som i utgangspunktet er tragisk. Caracas Youth Symphony Orchestra skulle altså på asiaturné neste uke. Når den nå måtte kanselleres eller i beste fall utsettes, så kan kanskje vi ha fått en plass i stedet. Men utgangspunktet vårt er nemlig ikke så bra. Det som skjedde i forkant av El Sistemas første besøk i Norge, da Simón Bolívar-orkestret under ledelse av Gustavo Dudamel plutselig dukket opp i Oslo i juni fjor, er verdt et grundig etterspill og offentlig oppmerksomhet. Det føyer seg inn en rekke av fadeser som norske musikkliv har stått for. Men mer om det en annen gang.

Om halvannen time skal jeg altså møte El Sistemas grunnlegger, leder og inspirator siden starten i 1976, José Antonio Abreu. Til møtet kommer også Norges ambassadør her i Caracas, Helge Skaara. Etterpå blir det lunsj i Skaaras residens, deretter konsert med Simón Bolívar-orkestret under ledelse av den nye dirigentstjerna Christian Vásquez.

Nå bare må vi også klare de finansielle utfordringene. Det MÅ gå! Alt annet vil være en unnlatelsessynd. Jeg kommer til å måtte mye tid og krefter på det framover. Fantastisk er det å merke at de der hjemme, mine kollegaer i ledelsen for Festspillene, alle er så positive og har den samme innstillingen: Her må vi brette opp armene, her må det jobbes.

Tidlig i går morges ble vi hentet av Eric Becker Becker som tok oss med på en privat sightseeing. Han har vært aktiv politiker og var viseborgermester i østdelen av Caracas, der noen av de verste slumområdene er. Vi dro dit i med en sjåfør fra El Sistema. Da Becker Becker sa at vi skulle kjøre inn i selve slumområdet var han ikke særlig begeistret. Ikke jeg heller. Men Robert er en fryktløs journalist og så ut til å stortrives. Han hoppet ut av bilen så fort han fikk sjansen og virket ustoppelig, mens jeg faktisk var ganske redd. Becker Becker satt hele tiden og så seg rundt. Så han en gjeng som han ikke likte, kommanderte han fotograf Reinlund inn i bilen og låste dører og rullet opp vinduer. Det vi så var selvsagt nedslående og opprørende. Men det satte et enda større perspektiv på det arbeidet som El Sistema gjør. Det er fra disse områdene 70 prosent av musikkelevene kommer fra. Det er ikke til å fatte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar