Dagboknotater fra Operaen 16

Suksess og fiasko med nye operaer

Det har vært store forventinger til at det nye operahuset skal åpne opp for og utvikle flere nye norske operaer. Sammenliknet med for eksempel våre naboland, ligger Norge langt etter når det gjelder utvikling av en nasjonal operatradisjon. Finnene har ledet suverent an, men også svenskene og danskene har hatt en større produksjon enn oss. Årsakene kan være mange, men et opplagt aspekt er at Norge ikke fikk sin nasjonalopera før i 1959. Da hadde danskene og svenskene hatt en operatradisjon i over 200 år!

Fredag hadde Nasjonaloperaen endelig premiere på en nyskrevet opera - Khairos! Det var altså en begivenhet av de sjeldne og forventningene deretter. Ikke minst hos opphavsmennene, komponist Knut Vaage og librettist Torgeir Rebolledo Pedersen, som har jobbet med stoffet i mange år. Begge har operaerfaring fra før, men å få fremført et helaftens verk på nasjonaloperaen var likevel nytt for dem begge.

På tross av at to av sangerne var indisponerte på premieren (begge hadde pådratt seg en lei virus infeksjon, men stod gjennom løpet på imponerende vis) ble det en sterk forestilling, der alle medvirkende gjorde en kjempeinnsats. Det var en oppløftet og fornøyd operasjef som hadde privilegium av å kunne takke alle på premierefesten. Først og fremst var jeg fornøyd fordi vi i dag har sangere og musikere som ikke bare er i stand til å fremføre krevende ny musikk-dramatikk, men som gjør det med en dyktighet, selvfølgelighet og ikke minst med et engasjement, som jeg vil påstå hadde vært utenkelig bare for få år siden. Nivået har steget enormt, samtidig som holdningene til moderne musikk har endret seg.

I tillegg til Khairos har vi i vinter spilt 13 forestillinger av barneoperaen Robin Hood på Hovedscenen, som også hadde et moderne atonalt tonespråk. Og nå skal vi snart i gang med prøvene på høstens store premiere Le grand Macabre av Ligeti.

I mars hadde vi det jeg vil karakterisere som et mindre vellykket forsøk på å presentere ny norsk musikkdramatikk. Ideen var god og intensjonene de aller beste, men det skortet på gjennomføringen. Vi klarte ikke å innfri forventningene. Jeg ble minnet om hvor viktig det er å oppfylle forventningene, ikke bare innfri ønsket om å få fremført nye verk, men gjøre det godt nok. I iveren etter å få opp kvantiteten, må vi ikke redusere på kvaliteten. Vi hadde ikke satt av nok ressurser til å kunne yte opphavsmennene (i denne sammenhengen var alle de tre involverte komponistene menn) en adekvat scenisk fremførelse. Prosjektet som ble kalt Pagliacci inntar prøvesalen, var riktignok annonsert som et opera-laboratorium, og hadde et work-shop preg, men komponistene hadde tross alt komponert og levert ferdige selvstendige verk, og da er en mer eller mindre improvisert fremførelse ikke tilstrekkelig.

Olav Anton Thommessen var én av de tre komponistene som bidro med en nyskrevet opera og han har tydelig gitt uttrykk for sin misnøye. Selv om vi kan være uenig om mye, ikke minst om "regi-teatrets" plass og betydning, så hadde han grunnleggende rett i at dersom Operaen skal fremføre nye verk, så bør vi gjøre det ordentlig og ta ny musikkdramatikk minst like alvorlig som det klassiske repertoaret. Det synes jeg vi beviste at vi er stand til med Khairos, hvilket lover godt for fremtiden. Vi har allerede annonsert at vi skal urfremføre en ny opera basert på Peer Gynt neste år og sesongen etter er det også duket for en ny norsk opera på hovedscenen.

Jeg hadde denne uken en hyggelig samtale med Norsk komponistforenings nye leder, Åse Hedstrøm. Vi var begge enige om at det er viktig å skille mellom det som er utviklingsarbeid og det som er profesjonell fremførelse av nye ferdige verk. Operaen har sammen med Norsk Komponistforening gått sammen om et prosjekt kalt Verker under veis. Det har som hensikt å være et forum der komponister kan få hjelp til å utvikle sine ideer. Verker under veis består av en komite der Operaen er representert med vår orkestersjef Jørn Pedersen og undertegnede, mens Norske Komponistforening oppnevner to medlemmer.

Dette utviklingsarbeidet er helt uavhengig av en eventuell senere bestilling og har som hensikt å gi komponisten og hennes eller hans medspillere, veiledning og muligheter til å prøve ut ideer. Prosessen kan ha flere faser, der Verker under veis stiller ressurser som sangere, musikere og regissører til rådighet, slik at komponistene kan få se og høre fragmenter av verket. Jeg har deltatt i dette arbeidet siden nyttår og synes det gir et interessant innblikk i noe av det som foregår i det norske komponistmiljøet. Noen av ideene vil forbli ideer, eller plukkes opp av andre aktører, mens noen av ideene vil kanskje bli virkeliggjort som ferdige produksjoner ved Nasjonaloperaen.

En idé jeg nevnte for Åse Hedstrøm er å gi komponister anledning til å følge arbeidet ved operaen som hospitanter. Jeg merker hos mange et behov for nettopp å lære operaens indre liv å kjenne. Å følge en prøveperiode ved å delta på regiprøver, innstuderingsprøver av sangere og musikere og ikke minst kunne oppleve hele det tekniske apparatet, tror jeg vil være til stor nytte for komponister med operaambisjoner. De store komponistene som Händel, Mozart, Verdi og Wagner kjente operahusene fra innsiden med alle dets muligheter og begrensinger. Åse var i fyr og flamme over dette innspillet og jeg håper vi snart kan komme i gang med en prøveordning.

Åse Hedstrøm og jeg snakket om hvordan Operaen best skal komme på banen for å innfri de høye forventingene som er stilt til oss. Jeg tror en kontinuerlig dialog mellom vi som produserer og de som komponerer er helt essensielt. For meg står også samarbeidet med Ultimafestivalen sentralt. Vår premiere på Ligetis Le grand Macabre er samtidig åpningsforestillingen for Ultima til høsten og tillegg til dette prosjektet samarbeider vi om Tore Vagn Lids og Glen Erik Hauglands nye verk Judasevangeliet. Og vi har allerede lagt flere planer for kommende år.

Å bestille nye operaer er enormt kostbart og krever på alle måter store resurser. Samarbeid blir et nøkkelord. Det er nå tatt et initiativ blant oss nordiske operasjefer for å utvikle felles prosjekter. Vi hadde et fruktbart møte i Stockholm for et par uker siden og skal møtes igjen i Oslo i september med klart mål om å samarbeide om bestillinger.

Jeg har videre tatt initiativ til å samarbeide med andre norske produksjonsmiljøer med ønske om å gjøre felles løft. Jeg tror det ville være veldig spennende om Nasjonaloperaen bestiller et nytt verk sammen med for eksempel operamiljøet i Trondheim. Forestillingen kunne da bli produsert i Trondheim og senere bli spilt i Bjørvika. Det vil inkludere og engasjere flere i prosessen, eierskapet bli utvidet og operaens radius og nedslagsfelt blir større.

Denne uken har vært oppløftende på mange måter. Onsdag var jeg i Stavanger og så Sigrid Reibos oppsetning av Shakespeares for meg helt ukjente verk Når enden er god, er allting godt. Det er Reibo som skal regissere uroppførelsen av Peer Gynt. Hun klarte å gi en vanskelig tekst en klar form, skapte troverdige personer, hun er presis i timing og persontegninger, viser stor musikalitet og skaper vittige og overraskende teatrale situasjoner. Hun får den vanskelige teksten til ikke bare å bli forståelig, men klarer å kommunisere at det handler om menneskelige konflikter som vi kan kjenne oss igjen i. Jeg likte hennes humor, hun ble aldri plump eller nærmet seg buskis, men balanserte fint hele veien. Scenografien var slående - enkel med et skrått speil over et tregulv med referanser til teatret på Shakespeares tid, og ble brukt med stor variasjon og fantasi. Oppsetningen hadde mye av det jeg tror jeg verdsetter mest ved gode oppsetninger: små virkemidler med stor effekt.

Torsdag fikk jeg oppleve John Fiore i spissen for et enormt apparat fremføre Elgards mektige oratorium The dream of Gerontius. Domkirken og operaen hadde samlet sine musikalske krefter og resultatet var imponerende. John hadde jobbet intenst med musikerne og solistene hadde tydeligvis forberedt seg godt.

I går lørdag dro jeg til den gamle Logen for å høre fiolinlegenden Ivry Gitlis sammen Camerata Oslo, bestående av unge strykerne ved Barratt Dues musikkinstitutt. Å høre 14-årige Ludvig Gudim spille første satsen av Bachs dobbeltkonsert sammen 91-årige Gitlis, vil jeg huske lenge. Arild Erikstad hadde en morsom samtale med Gitlis fra scenen, slik at vi ble litt kjent med denne usedvanlig frittalende og originale personligheten. Som min kollega Fred Åse sa etter konserten, Gitlis får oss til å glemme og legge bort alle konvensjoner. Til slutt sjarmerte han publikum i senk, da han fremførte tre små stykker av Fritz Kreisler, med en uforutsigbarhet som fikk selv de oppmerksomme Barratt Due-musikerne til nesten å bli vippet av pinnen.

Nå i kveld skal jeg høre en av de meste spennende sangerne jeg har hørt de siste årene, barytonen Quinn Kelsey. Det var Anne Gjevang som engasjerte ham som Rigoletto, en rolle han debuterte med i Bjørvika for et par år siden. Jeg hørte ham i samme parti i Zurich i vinter og ble mektig imponert. Nå gleder jeg meg til gjenhør..

Oslo har til tider virkelig et rikt musikktilbud.