Sider

søndag 28. april 2013

Dagboknotater fra Operaen 14


Mimring langs Rhinen og rapport fra "verdens beste operahus"



På toget nedover Rhinen, fra Frankfurt til Ruhrområdet, via Koblenz og Köln, et av de vakreste områdene i Tyskland. Elven og landskapet rundt har vært til inspirasjon for diktere, malere og komponister gjennom flere århundre. Det er her på Rhinens dyp åpningsscenen av Wagners gigantiske tetralogi Der Ring der Ring des Nibelungen utspiller seg.

Jeg avslutter altså uka med et nytt Tysklandsbesøk. Anledningen er å se Parsifal i Essen i ettermiddag/kveld, med Magne Fremmerlid i den krevende rollen som Gurmemanz. Etter hans imponerende tolkning av Kong Marke i Nasjonaloperaens oppsetning av Tristan og Isolde i fjor vinter, var det flere som ble oppmerksomme på hans egenskaper som Wagner-sanger. Neste vår blir han blant annet å høre som den norske sjølkapteinen Daland i Wagners Den flyvende Hollender i Oslo.

I Essen har de et flott nytt operahus tegnet av den finske arkitekten Alvar Aalto. Han vant en arkitektkonkurranse for nytt operahus i Essen allerede i 1959, men huset ble bygget først i 1988, flere år etter at Aalto døde.

Jeg husker godt første gang jeg kom til denne delen av Tyskland. Jeg skulle ha opptaksprøve på Folkwang, Hochschule für Musik und Darstellende Kunst. Jeg kunne knapt bestille en kopp kaffe på tysk. Alt var fremmed og nytt. Men jeg var nysgjerrig og åpen for inntrykk. Det resulterte i at jeg begynte å studere regi  på musikkhøyskolen i Essen-Werden samme høst. Jeg leide et kvistværelse på seks kvadratmeter og pugget tyske gloser morgen og kveld.

Nå sitter jeg på toget sammen med Alma Nedrelid. Hun har snart sin første sesong bak seg ved operaen i Frankfurt, der hun jobber i administrasjonen for det kunstneriske personalet.  Jeg tenker at hun må ha hatt det litt sånn som jeg opplevde møtet med Tyskland for 33 år siden, og har bedt henne om et gjesteinnlegg til bloggen min.

Toget baner seg vei langs elvebredden. Våren har festet grepet og er i ferd med å fargelegge skogen og åsene som omgir Rhinen. Vi passerer Köln. Da jeg var her nede i mai 1980 dro jeg også innom byen som først og fremst er kjent for sin praktfulle domkirke. Operahuset var på den tiden et av de bedre i Tyskland og hadde et veldig godt rykte. Jeg dro dit for å se Figaros bryllup. Jean-Pierre Ponnelle hadde regien og han hadde samlet et fabelaktig ensemble med Anna Tomowa-Sintow og Ileana Cotrubas i spissen. Jeg var full av beundring og begeistring. Lite visste jeg den gang at jeg bare noen år senere skulle ha Kölneroperaen som arbeidsplass. Det ble fem fantastiske og lærerike år med Ponnelle som læremester.

Bonn ligger bare noen kilometer oppover Rhinen fra Köln. Jeg hadde lest at Knut Skram sang Papageno der, og mens jeg var her nede i 1980 dro jeg også dit for å se ham i Tryllefløyten. Jeg oppsøkte ham i garderoben etter forestillingen. Det resulterte i en lang kveld på byen der vi snakket om alt mellom himmel og jord. Vi endte opp ved en kiosk der vi på morgenkvisten fikk kjøpt en pølse og er par øl for å avslutte en intens samtale. Det var starten på et langt samarbeid og vennskap. I 1986 sang Knut tittelpartiet i Don Giovanni som jeg satte opp i Den Gamle Logen. Det var før den ble pusset opp. Vi leide salen av bryggeriarbeiderne som brukte den som kantine og oppholdsrom med biljardbord og colaautomater.

Et par år senere, i 1988, var Knut Skram med oss da Kölneroperaen var invitert på gjestespill i Tel Aviv. Vi viste vår oppsetning av Fidelio. Jeg hadde ansvaret for den sceniske innstuderingen. Knut sang rollen som den despotiske Don Pizarro og hadde på seg en gestapo-liknende uniform. Statistene som skulle spille hans underdanige og terroriserte soldater, var alle rekruttert fra den israelske hæren. Det var en utfordring å skulle instruere dem til og marsjere i takt etter Beethovens musikk. Jeg tror det var en fordel at både jeg og Knut var norske og ikke tyskere i den situasjonen. Neste år kan Knut feire sitt 50års jubileum som solist med Nasjonaloperaen.

Nå er det bare timer igjen til Parsifal begynner. Alma skal se operaen for første gang. Jeg er nesten misunnelig. Jeg husker hvilket voldsomt inntrykk operaen gjorde da jeg så den for snart 35 år siden.

Alma befinner seg midt i smørøyet. Operaen i Frankfurt ble sist uke kåret til verdens beste operahus  under en avstemning i London, i regi av tidsskriftet Opera Magazin.  Operaen har en enormt stor produskjon med mange nye oppsetninger og har de siste årene ikke minst markert seg ved å hente frem mange ukjente verk fra operalitteraturen. Operasjefen Bernd Loebe er, selvom han bare rett før jul fylte 60 år, en senior i det internasjonale operamiljøet. Jeg traff ham første gang for over tjue år siden da han var i Oslo og headhuntet Antonio Pappano til operaen i Brussel.

Alma var min nærmeste medarbeider de siste årene jeg var festspilldirektør i Bergen. Da jeg engasjerte henne i 2009 jobbet hun på Operaen, men da de ikke hadde noen ledig fast stilling til henne, fikk jeg lokket henne over fjellet. Hun viste faglig innsikt, enormt engasjement og stor arbeidskapasitet. Jeg skjønte fort at det var operakunsten som lå hennes hjerte nærmest. At hun nå får anledning til å lære av de beste og kan velge og vrake i et rikt kulturtilbud, tror jeg norsk kulturliv vil få mye glede av i fremtiden. Jeg benyttet anledning til å be henne om en liten rapport fra livet og arbeidet ved "verdens beste operahus".


Gjesteinnlegg av Alma Nedrelid

Jeg kommer av og til 4-5 minutter for sent på jobb. Jeg er ofte ute i siste liten, men i jobbsammenheng bestreber jeg meg alltid for å være presis. Da løper jeg opp trappene og forbanner meg selv for at jeg ikke gikk fem minutter tidligere hjemmefra. Jeg er i Tyskland nå. Her kommer man nemlig ikke for sent. Man er presis. Man er pliktoppfyllende. Man gjør rett og slett jobben sin, etter det systemet man er ansatt i. Dette er noen av fordommene jeg kom hit med, og det skulle vise seg å stemme.

I et operahus er det nok av daglig kommunikasjons- og kaoshåndtering. Det var ikke mange ukene som skulle til før jeg oppdaget at det er deilig at de fleste er pliktoppfyllende, følger reglene, gjør jobben sin uten å mukke og faktisk kommer presis.

Vi har en operasjef som alltid følger sitt ”famous instinct” som han skrev i e-posten hvor han tilbød meg jobben i Künstlerisches Betriebsbüro (KBB), det kunstneriske plankontoret. Da, som nå, er jeg veldig glad for at han valgte å gå for magefølelsen, for det å ansette en utlending som ikke kan ordentlig tysk i KBB er temmelig irrasjonelt.

Å jobbe ved et tysk operahus var et hårete mål jeg knapt turte si høyt da jeg jobbet ved plankontoret i Den Norske Opera & Ballett i 08/09. Jeg var allerede fortapt til opera som kunstform og for meg var Tyskland med sine over 80 operahus og regiteatertradisjon, operanasjon nr. 1.

Künstlerisches Betriebsbüro finnes ved alle tyske opera- og teaterhus. Det er et produksjonskontor som tilrettelegger og utfører operasjef Bernd Loebes kunstneriske planer og fungerer som en informasjonssentral ovenfor husets avdelinger, ensemblesolister og gjestesolister- og dirigenter. I løpet av en dag har vi løpende kontakt med alle instansene. Jobben ligner mye på det ressursplanleggerne gjør ved operakompaniet i DNO&B, den samme jobben jeg hadde ved det daværende plankontoret. En vesentlig forskjell mellom operaen i Oslo er at KBB at vi fungerer som et servicekontor med faste åpningstider. Vi har alltid åpent frem til prøvene er i gang, også på kveldstid og på lørdager. Om noe uforutsett skulle skje er vi der for å kunne varsle videre. Én telefon til oss kan generere ti nye telefoner. Her ringer vi nemlig svært gjerne, det er ofte ikke tid til annet. I starten syntes jeg det var i overkant mye, også for spørsmål man likegodt kunne stille på e-post. Etter et par måneder da språket var mer på gli måtte jeg selv medgi at ringing er tingen. Man får da svar med én gang.

Så sitter jeg her da, som Frau Nedrelid i KBB. Telefonerer og koordinerer som jeg gjorde ved plankontoret, men nå på et annet språk, i et annet hus. Jeg likte det da, jeg liker det nå. Hva er det som gjør at jeg liker så godt å jobbe i et operahus?

Hver morgen når jeg ankommer huset kjenner jeg en glede av å jobbe i et levende hus. Sykkelstativene står utenfor garderobene og det er alltid noen fra orkestret der på morgenkvisten og sangere på ettermiddagen. Denne følelsen av å jobbe i et hus  som pulserer morgen og kveld har vi også på kontoret. Vi hører alltid på sceneprøvene over høyttalerne. Jeg liker også å se på prøvene og se hvordan forestillingene utvikler seg fra første sceneprøve til premieren. Jeg føler meg privilegert som får oppleve dette til hverdags!

Vi er tre som jobber i KBB. Sabine, Bettina og jeg. I tillegg har vår sjef Almut og produksjonssjef Hubertus kontorer knyttet til oss. De kan riktignok lukke døren. Det kan aldri vi, i åpningstiden er vi alltid tilgjengelig. Arbeidsdagen består av stadige avbrytelser av saker som må løses der og da og man skal tåle en del uro og ha et visst fleksibilitetsnivå for å kunne orke en slik jobb. Den positive siden ved det er at sjelden er en kjedelig dag.

Timen mellom 13.00 og 14.00 er det alltid ekstra leven. For meg er denne timen ofte et lite høydepunkt, selv om det også er høyt tidspress og mange baller som skal landes. Det er nemlig timen før dagsplanen distribueres. Da kommer studielederne for å disponere den musikalske siden av morgendagen. I tillegg kommer regiassistentene etter formiddagsprøven for de siste avklaringer, gjerne sangere og andre fra produksjonene.

Mellom oss og operasjefen har vi to viktige ledere. Almut Hein er operasjefens stedfortreder og er på den ene siden ansvarlig for all drift, budsjett og personal, men bistår også i alle kunstneriske spørsmål og besetninger. Jeg slutter aldri å la meg imponere av hvordan hun har fem sesonger av solistbesetninger i hodet, ved siden av datoer og budsjettall. Hubertus er produksjonsleder og har ansvaret for overordnet produksjonsplanlegging og kvalitetsikrer planene ovenfor orkester, teknikk og kor. Sabine, Bettina og jeg fordeler produksjonene i inneværende sesong mellom oss og jobber såpass transparent at dersom vi sitter alene på kontoret, kan vi svare for de andre. I starten ble jeg overrasket over noen av de noe utdaterte arbeidsmetodene. For eksempel fakser vi rollelistene til trykkeriet og skriver dagsplanen i Word, men her igjen, det skal ikke mange uker til før man er i samme rutinemodus og synes faksen er raskere enn scanneren til trykkeriet.

Bortsett fra Loebe og Almut og et fåtall andre som har tjenestetelefon sjekker ingen mail med mindre de er på kontoret. Vi har ikke anledning til det. Det vil si at med en gang man er ute av døren forventer ingen at du er tilgjengelig. Dette var en stor overgang fra Festspillene og jeg vil tro de fleste andre norske kulturorganisasjoner og har ført til et helt nytt og sunt forhold til jobb vs. fritid.

Prøvesystemet her er utrolig mye mer fleksibelt enn i Oslo, hvor man må gi ut en fastsatt innkalling for den påfølgende uke hver fredag, samt en veiledende plan for de videre to ukene. Dette er selvfølgelig en fordel for kunstnergruppene som dermed har en viss forutsigbarhet og det lar seg også lettere kombinere med privat- og familieliv.

Vi har et databasesystem som heter Theasoft, hvor vi registrerer alle fravær fra sangere, dirigenter og til og med vi som jobber i administrasjonen, dvs. jeg må søke om å få innvilget ferie selv om jeg er borte dager jeg uansett har fri. Hovedregelen er: er det ikke ferie registrert, er du tilgjengelig for Oper Frankfurt.

Noe av det som gjør prøvesystemet fleksibelt, særlig for prøvesalsprøvene, er at apparatet som er tilstede på selve prøven er begrenset til regiassistent og repetitør. Vi har kun to inspisienter som gjør alle 30 produksjonene, men de er kun tilstede på sceneprøver og forestillinger. Regiassistentene gir beskjed til scenemester og rekvisitør hva de trenger til prøven, noe kveldsskiftet forbereder. Så lenge prøven er innen rammetiden, 10 – 14 og fra 17 kan man altså legge til en prøve dagen før, uten å måtte klarere dette videre med andre avdelinger utover at studielederne må stille med en repetitør.

Å kombinere familieliv med en jobb i tysk operahus er ikke enkelt. Da må man enten ha en fleksibel partner eller familie/barnevaktløsning i nærheten, siden varslingstiden er så kort. Også for oss i administrative stillinger er det i utgangspunktet tøft nok. Vi jobber fram til minst halv seks og minst to ganger i uken til halv åtte. I tillegg er det mange kveldsarrangement. Premierene er alltid på en søndag og selv om det ikke er tjenestlig påkrevd at man stiller, er det sosialt forventet. Det er virkelig en livsstil.

Det som har gjort størst inntrykk i løpet av mine åtte måneder her er å oppleve hvordan huset fungerer i sin ytterste fleksibilitet. Dette var i prøveperioden for Idomeneo. Vi var alle spent på produksjonen før vi satte i gang, siden vi hadde hørt om hvordan teamet hadde jobbet med Den flyvende hollender i Bayreuth. Teamet er ungt, i starten av 30-årene og jobber ellers mest med teater, hvor apparatet er mindre og enda mer fleksibelt.

Teknisk avdeling og kostymeavdelingen, som ellers får svært gode tilbakemeldinger av andre team, visste mange ganger ikke sin arme råd. Regissøren var Jan Philipp Gloger, en ung og for tiden svært hypet regissør i Tyskland, som de neste årene er booket inn ved flere de store operahusene. Det begynte med at kostymedesigneren bestilte ureturnerbart stoff for over 10 000 Euro, hvorpå Gloger så Idomeneo et annet sted og fikk en ny idé og kostymene ikke lenger måtte brukes. Gloger er en gammel mann i ung kropp, svært dannet og litt gammeldags, men fører seg samtidig som den mest bortskjemte og arrogante gutten I klassen, med fullstendig manglende selvinnsikt. 

Det er dessverre ikke det beste grunnlaget når man skal utøve personregi. I siste prøveuke tenkte jeg så mange ganger at han ikke hadde klart å overføre tankene sine til det store apparatet rundt seg. Prøvene var svært oppstykkete og kontinuerlig avbrutt, gjerne ved at han sto og ropte irriterte korreksjoner i en mikrofon. På den annen side skjønte jeg også hvorfor han var fortvilet, sykefraværet var uvanlig hyppig i hele prøveperioden og det var alltid én eller to solister borte fra prøvene i de seks ukene, noe som gjorde prøvene svært amputert. Selv i siste prøveuke måtte vi hente inn en musikalske coversanger som skulle synge tittelpartiet fra sidescenen, mens regiassistenten markerte på scenen.

Generalprøven fikk nok to uventede vendinger. Vi fikk vite først en time før prøven at Arbace ikke kom pga. han var syk. Dirigenten truet med å kutte arien på premieren, siden han ikke hadde sunget den ut sammen med orkestret og vi måtte vurdere å hente inn en ny sanger til premieren. Idomeneo var endelig tilbake etter noen dagers sykdom,
riktignok fortsatt ikke frisk og coveren sang fortsatt fra sidescenen. I andre akt snudde han seg for raskt og fikk en muskelbrist. Da vi fra kontoret så hvordan han haltet over gaten til hotellet hadde jeg uggen følelse for hva som nå kunne skje.

Uansett hvor mye sykdom eller tekniske problemer som oppstår er det aldri et spørsmål om en forestilling skal avlyses eller ei. Så selv om følelsen var uggen, visste jeg at en løsning måtte det uansett bli. Dagen etter var den mest intense dagen jeg har hatt på kontoret, med mye fram og tilbake. Utpå ettermiddagen ble det bestemt at de ville prøve å endre regien ved at Idomeneo kom fra krigen med en krykke.  Da satt allerede en ny Arbace på et fly fra Barcelona. Premieren var faktisk den første gangen alle sangerne var til stede på scenen samtidig.

Sykdom er alltid et følsomt tema. I en periode hadde vi to innhoppere per uke og det er belastende for alle parter. For solisten selv er det forferdelig og vi må håndtere situasjonene varsomt. Som en sanger sa: man føler seg helt verdiløs.

Jeg setter virkelig pris på min nye mangesidige hverdag i Oper Frankfurt, det nå såkalte ”verdens beste operahus". Det har vært en bratt læringskurve og jeg lærer stadig nytt hver dag, om opera, språket og kulturen og om meg selv. Selv om jeg bare har vært her siden august har jeg allerede hatt en erfaring som for meg er en livsinvestering og jeg gleder meg bare til fortsettelsen.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar