En ikke helt vanlig kveld i teatret

En eldre mann kommer meg i møte, støtter seg til gelenderet og går forsiktig til sin høyre side for å gjøre plass til at vi passerer hverandre i den bratte trappen fra herretoalettet i kjelleren på Thalia Theater i Hamburg. Vi møtes rett etter midtveis der trappen gjør en nitti graders vinkel, han på vei ned, jeg på vei opp. Jeg rakk et besøk bare få minutter før forestillingen skal begynne og tenker: jeg er usikker på om denne mannen vil rekke opp igjen i tide, ettersom han beveger seg så langsomt og forsiktig. Bare sekunder etter hører jeg et bråk, støyen av et fall, etterfulgt av et høyt rop "Mein Gott!" nærmest skreket av en annen publikummer, som må ha sett ulykken skje. Jeg løper ned de få trinnene til der trappen er vinklet og ser to menn bøyd over en livløs kropp nederst på gulvet. Den eldre mannen virker bevisstløs, den ene armen bøyd over hodet, den andre langs siden, som i et bilde fra en krimserie.

Jeg løper opp og roper til personalet: "En person er falt stygt i trappen, det må umiddelbart ringes etter en ambulanse!" Det løpes i alle retning mellom et forfjamset teaterpublikum. En mann gjør seg til kjenne som lege og ber om at teaterlegen tilkalles umiddelbart. En grell ringelyd høres over høytaleranlegget, som signal for at forestillingen skal begynne. En garderobevakt sier opprømt at det ikke er noen teaterlege til stede. To, tre andre ansatte fomler med hver sin mobiltelefon.

Rådløs og ganske oppskaket står jeg i foajeen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men bestemmer meg så for å gå inn i salongen for og se forestillingen. Jeg er tross alt landet bare for en time siden, tatt turen til Hamburg i ens ærend. Jeg forstår jo at andre tar seg av den forulykkede mannen, selvom ingen er kommet opp fra kjelleren ennå.

Dørene stenges, salen er litt over halv full. Scenen helt tom for kulisser. Lyset slukkes og skuespilleren Jens Harzer, som spiller hovedrollen i Peter Handkes siste teaterstykke "Immer noch Sturm" kommer frem og blir synlig ved at to lyskastere gir ham kryssende skrått motlys.

I fire timer avbrutt av en kort pause, fascineres og beveges jeg av Handkes raseri. Handlingen finner sted i et limboland, nesten som hos Jon Fosse, en hede i den slovenske delen av Østerrike, Handkes barndoms dal, der han ute av tiden møter og går i dialog med sine forfedre. Delvis fiksjon, delvis realisme - handlinger og situasjoner bygget på erindringer, etterlatte brev og fri diktning. Det er opprivende fortellinger om hvordan en familie blir ødelagt og påført skader og traumer av krig og maktovergrep. En storm raser fremdeles over Europa! Skadene er ikke reparert, sårene ikke leget. Handke vil at vi ikke skal glemme. Den som forskjønner og fortrenger er medskyldig i ulykken og blir sitt eget offer.

For meg ble det en stor kveld i teatret med en tilfeldig dramatisk start, en sjokkartet opplevelse som satt i under hele forestillingen. Fallet i steintrappen bare minutter før forestillingen var som en del av forestillingen der virkelighet og fiksjon fløt sammen, og ble til en erfaring som jeg aldri vil glemme. Og som gjør meg helt sikker på en ting: jeg vil fortsette å besøke teaterforestillinger så lenge jeg har helse til det. Mannen som falt i trappen kom til bevissthet fikk jeg vite i pausen. Han rakk ikke forestillingen i går kveld, men kanskje dukker han opp igjen 25. mai da "Immer noch Sturm" spilles for siste gang denne sesongen. Den er verd en reise til Hamburg.