Dagboknotater fra Operaen 10

Grunnlag for en dramaturgi for Nasjonaloperaen

Torsdag denne uken presenterer Ingrid Lorentzen og jeg vår første sesong som henholdsvis ballettsjef og operasjef, og det er klart vi er spente på mottakelsen. Vi synes selv vi har mye å by på. "Helt siden vi ble presentert som nye kunstneriske ledere i september 2011, har vi hatt følelsen av å stå sammen – og ikke bare som to ledere for hvert vårt kompani. Vi følte begge at vi startet på noe sammen" skriver vi i den innledende teksten til sesongboka. Dette har blant annet ført til at vi for første gang på svært lenge presenterer et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen - en oppsetning av en opera som har en spesiell plass i både opera- og balletthistorien.

For meg har det vært et overordnet mål å kunne by på flere titler og resultatet er blitt ti ulike verk fra operalitteraturen: syv av dem er nye produksjoner, og fire av disse gjør vi selv fra grunnen av. Vi kan også presentere fire operaer som aldri tidligere er blitt fremført av Nasjonaloperaen. Orkestret og koret får store utfordringer og viktige oppgaver. Blant regissørene og dirigentene vil publikum få møte flere nye og spennende navn, i tillegg til noen som har besøkt oss tidligere. Vårt solistensemble vil få vist seg frem i sentrale roller, samtidig som vi har engasjert flere både norske og utenlandske sangere som har markert seg internasjonalt.

På Scene 2 får vi allerede til høsten kunne oppleve to norske urfremførelser. Vi byr på forestillinger for barn og unge, og åpner opp for samarbeid med mange ulike aktører. Programmet favner bredt og byr på mangfold og store kontraster. Noen vil kanskje stusse over at Hege Schøyen og Øivind Blunch går til operaen, men det gjør de altså. Med Knut Nærum som manusforfatter presenterer vi en løssluppen fortelling om de to komikernes forhold til opera, i samspill med to av våre egene sangsolister, Eli Kristin Hansveen og Thor Inge Falch.

I det følgende redegjør jeg for hvilke tanker og føringer som ligger bak neste års program. Det er refleksjoner og vurderinger som samlet utgjør det jeg vil kalle for et grunnlag for en dramaturgi for Nasjonaloperaens programmering de kommende år.

"Vi skal gjøre livet større" er den Den Norske Opera & Balletts løfte til vårt publikum. Jeg synes det er et godt selvpålagt krav. Kunsten har evne til å utvide opplevelsen av å være menneske. Den gir oss erfaringer om oss selv, om hverandre og den verden vi befinner oss i, som kun kan erfares gjennom kunsten. Slik legitimeres kunsten til å være autonom og har i utgangspunktet ikke noe annet mål enn å være kunst. Man Ray uttalte det omtrent slik: "Kunst har ingen ting med vitenskap å gjøre. Kunst er ikke et eksperiment. Det finnes ikke noe fremskritt i kunsten, like lite som det finnes fremskritt når det gjelder vår seksualitet. For å si det enkelt: det finnes bare ulike måter å utøve den på". Slik skal heller ikke kunsten i utgangspunktet pålegges å være nyttig. Det er nettopp dens frihet til å være unyttig, som gjør at den utgjør sin mest grunnleggende verdi og fyller sin viktigste oppgave.

Risikovilje

En viktig oppgave for enhver offentlig finansiert kunstproduserende institusjon må være å utfordre publikum. Skal vi innfri vår visjon om å gjøre livet større, må publikum få tilgang til noe de ikke kjenner fra før. Samtidig vet vi at publikum i stor grad tenderer til å oppsøke det kjente og trygge.

Å utfordre publikum krever en høy grad av selvbevissthet og kompetanse. Vi må ha tiltro til at vi er i stand til å presentere det publikum ikke vet at de ønsker seg. Samtidig må vi være forberedt på at "det nye" ofte blir møtt med motstand, før det får gjennomslag. Å begrense oss til og gi publikum det vi vet de ønsker seg fra før, vil etter min oppfatning på lengre sikt være katastrofalt og vil føre til at vi mister vår legitimitet.

Skal risiko ha et rellt innhold, må man også ta høyde for å feile. Vi må gi rom for at vi kan mislykkes. En suksess kan ikke programmeres, og vi må både økonomisk og kunstnerisk ta høyde for at noe av det vi presenterer ikke når ut eller blir akseptert.

Kvalitet i sentrum

En av de største farene for en så stor institusjon som DNO&B, er at selve driften, administrasjonen, hele organisasjonsapparatet tar overhånd og blir det sentrale omdreiningspunktet som påkrever vår oppmerksomhet, som tapper vår energi og som annekterer de største ressursene. Vi må ikke glemme at vi er et teater. Administrasjon, kommunikasjon, økonomi og ledelse skal være servicefunksjoner for vårt formål: å lage forestillinger. Det er det som skjer hver kveld på scenen som er selve formålet med vår virksomhet. Møtet med publikum. Kvaliteten på forestillingen.

"Stagione" eller "repertoar"

Det er en rekke hensyn som skal tas når en spilleplan fastlegges. Både kunstneriske, økonomiske, praktiske og organisatoriske faktorer legger premisser. En av de viktigste føringene er selve strukturen. Skal vi velge en "stagione"- eller "repertoar"-struktur eller noe midt i mellom. Et rent "stagione"-system spiller operaene "en suite", det vil si huset konsentrerer seg om én oppsetning av gangen. DNO&B har så langt nesten rendyrket denne modellen. Ikke helt, da det har vært presentert ballett og opera parallelt, og av og til også variert mellom operaoppsetninger i samme periode, men i prinsippet er det "stagione"-modellen som har rådet, og husets produksjonsprosess har vært innrettet etter den.

Det rene "repertoar"-systemet eksisterer knapt på noe operahus lenger. Selv på Wiener Staatsoper, der de i løpet av en sesong kan presentere over 40 titler, har de beveget seg over til stort sett å spille serier av forestillinger. Både nyproduksjoner og repriser blir spilt over en begrenset periode, med forholdsvis korte opphold mellom forestillingene i serien.

Blandingsmodell

Begge systemene har fordeler og ulemper. Det rene "stagione"-systemet er utvilsomt det mest lukrative med tanke på selve produksjonsprosessen. Det foretrekkes av regissører og scenografer da hele husets apparat står til rådighet i prøveperioden. På mange måter er det også lettere for husets krefter, da man kan konsentrere seg om én ting av gangen. Ikke minst gjelder det disponeringen av tiden på hovedscenen, som alltid er flaskehalsen på et operahus. Men det er også den dyreste modellen, der det brukes størst ressurser per nyproduksjon og ikke minst en modell som sterkt begrenser antall forestillinger i løpet av hele sesongen.

Ulempen ved det rene "repertoar"-systemet er at vi ikke får tilstrekkelig med prøvetid for å sikre et høyt kusntnerisk nivå. Det rene "repertoar"-systemet krever dessuten et stort fast ensemble, da man hele tiden er avhengig av å ha svært mange sangere til disposisjon, i tillegg til at kor og orkester må være så stort at det i utstrakt grad kan alterneres.

Nå utvikler vi en blandingsmodell, et "semistagione"-system tilpasset DNO&B, der Nasjonalballetten spiller en langt større rolle og tar større plass enn det som er vanlig på andre operahus. Vi må finne en balanse mellom helt nye egenproduksjoner, nye produksjoner som vi enten kjøper, leier eller koproduserer og repriser av repertoaret. For at denne omleggingen skal finne sted, trenger vi å ha til rådighet et repertoar av forestillinger som kan spilles over flere sesonger. Dette må nødvendigvis i stor grad være kjente titler som har et stort publikum eller det vi kaller for kjernerepertoaret. Repertoarvalget for de første sesongene vil i stor grad ta hensyn til at vi bygger dette repertoaret.

Egenproduksjon

Det er viktig at Nasjonaloperaen er i stand til å produsere flere helt nye egne produksjoner. Det er flere årsaker til dette, men det viktigste er den kompetanseutviklingen som egne nye produksjoner gir muligheter for. Selv om det kanskje for publikum ikke spiller så stor rolle da forestillingen for dem uansett er ny, er det å skape selv en helt annen prosess enn å gjenskape/reprodusere en produksjon som først er gjort på et annet hus. Det gjelder for arbeidet i verkstedene, for sceneteknikken, for koret og sangsolistenes bidrag, ja for hele husets muligheter å sette særpreg på oppsetningen. Denne prosessen er nødvendig for at huset skal utvikle seg kunstnerisk og for at vi skal kunne oppnå vårt mål om å være en vesentlig bidragsyter.

Et annet viktig aspekt er den utstrålingen en nyoppsetning har i motsetning til en reproduksjon. Spesielt avgjørende er her interessen hos den internasjonal pressen. Skal Nasjonaloperaen skaffe seg en posisjon og et rennommé i det internasjonale operalandskapet, er hyppige egenproduksjoner helt avgjørende. Jeg ser forøvrig et stort potensial for at vi skal tiltrekke oss et internasjonalt publikum. Vi har et fantastisk utgangspunkt i det signalbygget Operaen er. Det vi i tillegg trenger er et attraktivt kunstnerisk tilbud og muligheten for å kunne se ulike forestillinger i løpet av f. eks. en helg.

Sangsolister
En viktig målsetting må være at Nasjonaloperaen regelmessig bør presentere de fremste norske operasangerne. Det betyr at vi også må finne plass for sangere som selv velger å stå utenfor det faste ensemblet. Samtidig skal Nasjonaloperaen gi det faste solistensemblet utfordringer og utviklingsmuligheter. I tillegg bør publikum få oppleve sangprestasjoner på aller høyeste internasjonale nivå (hvilket ikke nødvendigvis er noen motsetning). Variasjon og mangfold er viktig.

Standardrepertoar

Repertoar bør være variert og over tid gi en bred presentasjon av operalitteraturen. De mest sentrale verkene fra operaens 400-årige historie, vil fortsatt danne kjernen i spilleplanen. Listen av verk som er egnet til å bli fremført regelmessig er forholdsvis kort. Topp ti er Carmen, Barberen fra Sevilla, Tryllefløyten, Figaros bryllup, Don Giovanni, Rigoletto, La Traviata, La Boheme, Tosca og Madama Butterfly. Det er slike verk som vil utgjøre stammen i repertoaret og oppetningen av disse operaene bør kunne spilles over en lengre periode fordelt over flere sesonger.

I tillegg ser jeg for meg at vi skal utvide repertoaret på følgende områder:

Nye verk

En Nasjonalopera bør ha som en naturlig oppgave å initiere, utvikle og fremføre nye verk. Den har et ansvar over for sitt eget lands skapende kunstnere, men bør også kunne tenke internasjonalt med tanke på urfremførelser. Ressursene dette krever er store og omfanget må nødvendigvis måles opp mot ressursbruken. Særlig vil det være begrensede muligheter for å bruke hovedscenen som arena for dette utviklingsarbeidet, men en uroppførelse bortimot hvert år, bør være en realistisk målsetting. Det vil i tilfelle sette oss i første rekke blant operahus som satser på nyskrevne verk. Den første uroppførelsen på hovedscenen er planlagt høsten 2014 og en ny uroppførelse vil følge i sesongen 15/16.

For å skape en kontinuerlig operatradisjon og bygge bro mellom det tradisjonelle romantiske repertoaret og vår egen samtids musikk-teater, er det viktig å vise sentrale verk skrevet i det 20. århundret, som for eksempel operaer av Shostakovitsj og Janacek. Vi har også et behov for å kunne se nyskrevne verk som har fått gjennomslag internasjonalt.

Mozart og barokkopera

Vi skal forsterke vårt engasjement med å fremføre barokkoperaer. En utfordring her er de stilistiske og estetiske krav som stilles til fremførelsene. Vi bør tilstrebe forestillinger som bygger på historisk fremførelsespraksis. Mozarts operaer vil også stå sentralt i Nasjonaloperaens repertoar for de nærmeste årene. Både på grunn av disse operaenes suverene kvaliteter, men også fordi de er spesielt egnet for å utvikle alle huses musikalske krefter.

I tillegg kommer selvsagt vesentlige verk fra det 19. og 20. århundre som i særlig grad utfordrer hele husets ressurser. Komponister som Wagner, Verdi og Richard Strauss er sentrale. En nyoppsetning av Wagners Ring-syklus er ønskelig, men vil måtte vente noen år inntil vi har etablert et nytt spillemønster.

Estetisk mangfold

I utgangspunktet mener jeg at Nasjonaloperaen bør presentere er bredt spekter av estetiske uttrykk og ikke dyrke en spesiell stil eller la én eller få regissører få dominere. Samtidig er det viktig at vi gjennom våre valg av regiteam, setter preg på kompaniet og gir det en tydelig profil.

Ordet "regiteater" dukker stadig opp, og det refereres da til en regi stil som ha preget spesielt tyske operahus og teatre i løpet av de siste 2-3 tiår, men som etter hvert også har funnet innpass på de fleste operahus over hele verden. "Regiteater" kan beskrives som at et historisk teaterstykke eller opera, leses og tolkes i en historisk kontekst. Dets innholdsmessige bestanddeler dekonstrueres og settes sammen med assosiasjoner og teatrale forløp som i utgangspunktet ikke var uttenkt av opphavsmannen. For meg er dette en helt legitim tilnærming for en regissør og slike regi-impulser har betydd enormt mye for teatrets estetiske utvikling.

Levende historie

Det vesentlig med enhver teater- eller operaoppsetning er at innholdet skal henvende seg og relatere seg til vårt publikum, altså mennesker som lever her og nå. Men det betyr ikke at vi ikke skal interessere oss for vår fortid. Tvert i mot, opera er spesielt egnet til å forstå vår fortid og historie som levende og aktuell for vår samtid. Men et krav om å spille en opera slik det ble fremført da det ble skrevet, baserer seg etter min mening på en feilslutning. Det lar seg rett og slett ikke gjøre, i tillegg til at det da i utgangspunktet svikter selve hensikten, nemlig å spille for vårt publikum, mennesker med vår erfaringsbakgrunn.

Et helt annet spørsmål er om en regissør er på sporet av iboende kvaliteter og meningsinnhold eller om han eller hun projiserer et helt annet innhold og slik ikke ivaretar opphavsmannens intensjoner. Jeg ønsker at oppsetninger av verk skrevet i en annen tid, gjør nettopp dette: identifiserer seg med og avdekker verkets iboende kvaliteter og ikke bruker det til helt andre formål.

Regihåndverk

For meg er regihåndverket viktig. En operaregissør må ha øre for verkets musikalske struktur. En opera er et sammensatt verk der den musikalske formen ikke i første rekke forsterker eller beskriver teksten eller det narrative forløpet, men er selve bærebjelken i fortellingen og er premissleverandør for verkets struktur. En regissør som ikke forholder seg til et operaverk ut ifra en slik forståelse av opera som musikkbasert kunstform, bør heller ikke gi seg i kast med kunstformen.

Konvensjonelt teater

Konvensjonelt teater er for meg dårlig teater. En kunstner er per se, nysgjerrig, åpen og på søken etter nye estetiske uttrykk. Det betyr ikke at en oppsetning som tar utgangspunkt i en "tradisjonell" estetikk eller i stor grad støtter seg til en tradisjonell forståelse av et verk, ikke kan ha en legitimitet. Det er selve utførelsen det kommer an på, regissørens profesjonelle kvaliteter. Derfor er ikke spørsmål for meg om vi skal etterstrebe en tradisjonell eller moderne estetikk. Vi skal søke og dyrke profesjonalitet, kreativitet og nytekning og bekjempe stagnasjon, repetisjon og rutinetekning.

Barn og unge

DNO&B har lagt stor vekt på å skape forestillinger med barn og unge som målgruppe og det er et arbeid jeg ønsker å videreføre. Vi må forsette å jobbe med formidlingsarbeidet og ikke minst må Nasjonaloperaen aktivisere og rekruttere barn og unge til å delta i våre produksjoner og aktiviteter. Jeg ønsker at vi skal produsere mobile forestillinger som kan spilles på skoler og andre steder der vi når et ungt publikum.

Samarbeid med Nasjonalballetten

Grunnlaget for et samarbeid mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen er at de er likeverdige selvstendige ensembler, med egen kunstnerisk integritet. Ballettsjef Ingrid Lorentzen og jeg er likevel enige om at vi regelmessig bør samarbeide om felles oppsetninger. Vi er begge av denne oppfatning at samarbeidsprosjekter er viktig for hele husets profil. I tillegg ville det skape en dialog mellom operapublikummet og ballettpublikummet som for en viss del utgjør ulike målgrupper.

Impulsgiver

Nasjonaloperaen skal være et operakompani for hele landet. Det er en tydelig uttalt ambisjon fra våre eiere. Utfordringene er mange og store. I mai produserer vi en ny oppsetning av La Traviata i samarbeid med Stavanger Konserthus og Stavanger symfoniorkester. Nasjonaloperaen stiller med sangsolister og med et teknisk støtteapparat. Til høsten skal oppsetning vises i samarbeid med Nordnorsk opera- og symfoniorkester. I tillegg til å fortsette med utstrakt turnévirksomhet, vil vi søke bilaterale samarbeidsprosjekter med de mange operaselskapene rund om i landet og på best mulig måte være et ressurssenter. Opera har aldri stått sterkere som kunstform i Norge. Nasjonaloperaen har en unik mulighet til å bygge videre på et engasjement og en interesse, og bli en vesentlig bidragsyter og impulsgiver i norsk kulturliv.