Dagboknotater fra Operaen 9

Å sette "pris" på kunst har Marit Wathne Jacobsen satt som tittel på en artikkel hun har skrevet for bloggen min. Marit er leder for artistengasjementer for Nasjonaloperaen og er en av mine aller nærmeste medarbeidere. Hun forhandler kontrakter for alle gjestende kunstnere og har slik ansvaret for å forvalte store verdier. Det er en krevende og ansvarsfull jobb som krever kompetanse på mange områder. Jobben stiller store krav til både profesjonalitet og menneskelige egenskaper.

Jeg har kjent Marit i over 20 år. Etter at jeg sammen med Svein Eriksen startet en impresario-virksomhet som vi kalte Oslo Arts Management i 1990, oppstod det fort et behov for å få hjelp med en rekke sekretærfunksjoner. Vi satte inn en annonse i avisen. Marit hadde utdannelse som sivil økonom innen reiseliv, men ingen musikkbakgrunn. Hun jobbet dengang i resepsjonen til universitetets kurssenter på Kringsjå, men syntes annonsen så spennende ut og hadde lyst på noe nytt. At vi blant de mange søkerne valgte Marit, er jeg stolt av, selv om det kanskje også skyldtes en god porsjon flaks. Hun utviklet seg raskt til å bli en medarbeider som jobbet selvstendig og bidro i vesentlig grad til at vi klarte å utvikle Oslo Arts Management til å bli en relativ stor virksomhet.

Etter noen år sammen, ble hun hentet til administrasjonen ved operaen i Brüssel. Marit er vokst opp i Nederland og behersker foruten nederlandsk og norsk, både engelsk, fransk og tysk. Hun kom etter noen år i Brüssel tilbake til Norge, der hun har hatt ulike stillinger i musikklivet. I de siste sju årene før hun kom til Nasjonaloperaen som produsent høsten 2011, hadde hun ansvaret for bookingen av dirigenter og solister til Oslo Filharmoniske orkester. At vi nå kan få jobbe så tett sammen igjen, er litt av en tilfeldighet, men det føles egentlig bare helt naturlig.

Marit forteller her om sin hverdag som er preget av turbulens, slitsomme agenter og vanskelige kunstnere, men også det motsatte: gleden ved å se at opera gjør livet større for så mange mennesker.

Jeg befinner meg nå på en togtur fra Tyskland til Antwerpen i Belgia, der jeg i dag skal se generalprøven på en nyoppsetning av Parsifal. Det blir forhåpentligvis en fin start på Påsken, som skal tilbringes i operafri sone på hytta ved Tunhovdfjorden sammen med familien. Det eneste jeg skal ta med med meg av musikk, er Mattheus-pasjonen på Iphonen. Ingen påske uten.

Å SETTE PRIS PÅ KUNST

Gjesteinnlegg av Marit Wathne Jacobsen

Da jeg kom på kontoret mandag morgen og Per spurte om jeg kunne være gjesteblogger til neste innlegg, ble jeg overrasket. Oppdraget besto i å gi noen betraktninger fra min arbeidshverdag. Overrasket, fordi jeg anser min jobb mer som en diskret "backstage" funksjon, men ok. Backstage består tross alt av mye kommunikasjon med utøvere og ikke minst deres agenter. Rent praktisk består min jobb i å omsette operasjefens ideer og ønsker til konkrete gjesteengasjementer. Jeg forhandler kontrakter for sangsolister (utenom vårt faste solistensemble) operadirigenter og kreative team (regissør, scenograf, kostymedesigner, lysdesigner, koreograf  osv). Noen ganger ved f eks sykdom gjelder det å engasjere en "innhopper" til en forestilling på kort varsel. Men for det meste består min jobb i å gjøre research, forberede besetninger til fremtidige sesonger (ofte med et 3-4 års tidsperspektiv) og så forhandle kontraktene.

Rollebesetningene og engasjerte kunstnere for 2013/14 er levert for en stund siden, og blir kjent når vi presenterer sesongprogrammet 11. april. Nå om dagen jobber jeg mest med sesongen  2014/15. Vi har hatt en oppsummering med plansjef Øyvind Lunestad, og tatt en del avgjørende beslutninger i forhold til hvilke repriser vi kan spille (tillegg til nyproduskjonene som er fastlagt for en stund siden). Vi har bestemt rekkefølgen på produksjonene, og fastlagt antall forestillinger med konkrete datoer.

Nå kan jeg for min del fullføre forhandlingene. Det haster med og få kontraktfestet avtaler. De beste utøverne er booket langt frem i tid. Det er mange detaljer som skal på plass før kontrakten er ferdig til signering: når er gjesten ventet til første prøve, når skal en skisse- eller modell-leveranse finne sted, hva blir honoraret og hvilke komponenter består det av, hvor mange reiser er det rimelig at vi dekker, kan vi innfri gjestens ønske om å være fraværende i deler av prøveperioden osv. Enhver kontrakt er unik.

Per og jeg har også hatt besøk denne uken av vår kunstneriske rådgiver Pål Christian Moe. Han bor i Berlin, men jobber som "castingsjef" for både operaen i München og Glyndebourne-festivalen. Tidligere har han gjort det samme for bl.a. operaene i Paris og Chicago. Fra i fjor sommer er han altså nå rådgiver for Nasjonaloperaen, og kommer regelmessig til Bjørvika for møter og for å se forestillinger.

Pål Christian reiser og ser mye, og har en uvurderlig kunnskap og oversikt over hva som skjer i operaverden. Vi har gjennomgått status for sesongene 2014/15 og 2015/16, sett fra et castingsperspektiv. Det vil si, hvem har vi tilgjengelig for hva innenfor solistensemblet, og hvilke roller bør vi besette med eksterne sangere? Når vi først engasjerer en gjest, må sangeren matche og utfylle vårt eget gode solistensemble på en relevant måte. Vi oppdaterer hverandre på sangere, dirigenter og regissører: om hva og om hvem snakkes det mest om i bransjen for tiden, og hvilke forestillinger og regikonsept har Per og Pål Christian sett den seneste tiden. 

For meg er dette inspirerende møter, men også en viktig milepæl for videre arbeidsoppgaver. Ideer skal sjekkes nærmere, noen sangere skal kalles inn til prøvesang, gjestekandidater blir forspurt på tilgjengelighet og interesse for en oppgave, og jeg kan, etter at det er tatt endelige beslutninger, bekrefte avtaler som har vært uforbindtlige og imøtekomme ofte veldig utålmodige agenter. 

Det oppleves som en fordel at jeg begynte mitt yrkesliv i denne bransjen nettopp som agent, dvs. den som representerer en utøver og tar hånd om avtaler. Det er nå over 20 år siden, men de erfaringene jeg fikk som agent, har jeg nytte av hver dag. Jeg samarbeidet tett med utøvere i forhold til deres engasjementer i inn- og utland og ble godt kjent med menneskene bak artisten.

Jeg har stor respekt for utøverrollen og den disiplinen som ligger bak årelangt hardt arbeid. Jeg beundrer sangere som må eksponere seg foran et nådeløst publikum eller kanskje enda verre, i en prøvesangsituasjon. Det må oppleves som ekstremt sårbart å hele tiden bli målt og vurdert, også i penger. En kunstner blir hele tiden konfrontert med spørsmålet om hva en prestasjon, eller forventningene til denne, er verd i rene penger. Å sette en prislapp på et så helt personlig kunstuttrykk, er en prosess jeg hele tiden forsøker å være ydmyk overfor. Det bør aldri bli rutine.

Noen honorarer blir fastsatt gjennom formelle tariffer, men mest skjer det gjennom subjektive vurderinger. Utøvere blir sammenlignet med andre utøvere, og man kan mislike ordet, men vi snakker om en markedspris. Erfaring og renommé er viktig. I hvilken grad er man spesialist og kan noe som veldig få andre kan, spiller også inn når "prisen" skal settes. Av og til opplever vi at agenten forsøker å  "hype" en artist, ved å skryte vedkommende opp i skyene. Etterspørselen kan på kort tid bli veldig stor, slik at agenten kan kreve et høyt honorar, men fallhøyden blir da også stor når forventningene ikke innfris. Da kan en karriere være raskt over.

For oss som jobber med å sette bokstavelig pris på artister, er det helt nødvendig å ha nettverk, erfaring og en streng yrkesetikk. Vi bør tenke langsiktig og investere i tillit, gjensidighet og respekt. Det har hendt at jeg er blitt skjelt ut, forsøkt lurt og presset i forhandlingssituasjoner. Og det finnes agenter som man dermed ikke akkurat "pleier" videre kontakt med. Det viktigste for meg er å ha et internasjonalt nettverk med kompetente og ærlige kollegaer, som jeg kan utveksle erfaringer med. Og de finnes heldigvis. Og blant dem finnes det også flere agenter. Jeg ser ikke bare ser på agentene som en motpart, men som en samarbeidspartner.

Jeg kan heller ikke si at jeg aldri trår feil, men det ligger en oppriktighet bak en hver forhandling. Det er helt nødvendig også med tanke på at vi forvalter mye ansvar ved å engasjere artister. Karrierer kan bygges opp og rives ned basert på om forventninger blir innfridd eller ikke. Sånn sett innebærer ethvert engasjement risiko og sårbarhet.

Nå som Operaen er i en svært alvorlig skjerpet økonomisk situasjon, stilles det enda strengere krav til en hver forhandling. Hva kan vi spare inn, og hva mer kan vi få ut av rettigheter for et honorar. Vi kan på ingen måte ha spanderbuksene på, men vi skal heller ikke spare oss til kunstnerisk fant med det hovedoppdraget Nasjonaloperaen har med å presentere kunst på høyeste nivå. Vi skal respektere og opprettholde et rettferdig honorarnivå for de artistene som vi engasjerer. Det er en hårfin balansegang mellom å tenke stram økonomi og kunne betale det som forventes av en institusjon som Nasjonaloperaen.

Denne uken har jeg for eksempel jobbet med honorarer til et kreativt team som er del av en co-produksjonsavtale med et annet europeisk hus og som har andre standarder for honorarer. Da må vi finne løsninger ved å inngå kompromisser. En av begrunnelsene for at vi co-produserer, er at vi som oppdragsgiver skal kunne dele på utgiftene. Kunstneren får to oppsetninger, både her i Oslo og en eksponeringsmulighet i utlandet. Det skal være gjensidige fordeler og vi må finne den rette økonomiske nøkkelen mellom to operahus, med hver sin økonomi og regelverk. Samtidig som kunstnerne må føle seg ivaretatt. Dersom jeg kun skulle vært en kremmer, hadde jeg nok ikke hatt denne jobben lenge. Det er søken etter det profesjonelle, den personlige kontakten og det etiske i et samarbeid som driver meg i mitt arbeid. 

Det er ikke tatt ut av ingenting når det påstås at det fra tid til annen går en kule varmt i denne bransjen. Men jeg har gode kolleger rundt meg. De fleste som jobber tett med utøvere blir vant til følelsesladede jobbsituasjoner, og tåler noen utbrudd og litt trøkk - heldigvis med humor og humøret i god behold.

Som "backstage-arbeider" føler jeg meg priviligert ved at jeg kan få ta del i det som skjer på scenen, som tilskuer. Går jeg lei innenfor kontorets fire vegger eller er usikker på hvordan jeg skal håndtere en forhandlingssituasjon, er det godt å ta turen inn til en prøvesal eller å overvære en forestilling. Det som skjer på scenen når teppet går opp er mål og mening for alt vi driver med. Å få være med å gjøre livet større for så mange, gjør at litt turbulens og av og til runder med slitsomme agenter, er verd strevet.

Denne helgen har vi premiere på familieforestillingen Robin Hood. Jeg tok med mine to sønner og noen av deres klassekamerater til lørdagsmatiné i går, før vi dro på påskeferie. De var alle kjempeførnøyde. Det er en annerledes og overraskende forestilling som tar barn på alvor med et nyskapende utrykk og samtidsmusikk. Og så har vi så gode utøvere på alle plan, masse teatermagi!  Robin Hood’s rettferdighetsfilosofi er jo ikke en klassiker for ingenting heller, en forhandler kan jo kanskje til og med bli litt inspirert. Herved ønsker jeg alle en riktig god og fredfull påske.