Om operaregissører
- operakunstens største
trussel er nostalgi og rutine.
Før premieren på Cavalleria Rusticana og
Pagliacci sist lørdag
3. mars hadde jeg en samtale åpen for publikum, med regissøren for Cavalleria Rusicana,
Kasper Holten. Han var i flere år sjef for operaen i København, og er nå operasjef ved Covent Garden i London. Kasper er en suveren
kommunikator og en fryd å ha som samtalepartner/intervjuobjekt. Smarte formulering,
interessante kommentarer og skarpe iaktagelser renner ut av ham. Hele samtalen
ble filmet og er tilgjengelig her
Vi
snakket om utfordringene vi operasjefer møter i hverdagen, om operakunstens muligheter for fremtiden
og om hvilke ferdigheter en regissør bør ha. Kasper spurte meg om hva jeg ser etter når jeg skal engasjere en regissør. Det er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv
i løpet
av det siste halvannet året. I denne perioden har jeg inngått avtaler med regissører for over 20 ulike
oppsetninger. (Nå er
det bare et par uker før jeg slipper det første programmet, og jeg merker at spenningsnivået stiger.)
Vi er nødt til å planlegge med lang
tidshorisont. Det må vi gjøre for å få de beste, men også fordi hele produksjonsprosessen krever mye tid. Et
regi-team (som oftes bestående av regissør, scenograf, kostymedesigner og lysdesigner) må levere konsept og skisser av
scenografien 15 måneder
før premieren. Dette er nødvendig for at våre verksteder skal organisere
og avvikle produksjonen effektivt. Et regi-team må ofte bruke minst et år på selve planleggingen før de kan levere. I tillegg
trenger begge parter tid fra jeg spør en regissør til en avtale blir inngått. Da jeg overtok som
operasjef for halvannet år siden, var det nesten ikke lagt planer for kommende
sesong. Heldigvis får jeg nesten si, for slik fikk jeg større spillerom. Men jeg måtte være rask på labben for å få i stand repertoaret for 13/14
- det som blir presentert 11. april. Parallelt med planleggingen av neste
sesong, har vi inngått avtaler langt fremover i tid. Den siste premieren jeg så langt har forpliktet en
regissør
til, vil finne sted vinteren 2017.
Men til
spørsmålet om hva jeg ser etter når jeg skal se etter en regissør. Jeg har kommet til at det
er et samspill av flere faktorer. For det første må regissøren ville noe med operaen han
setter opp. Regissøren må ha en holdning og må ha noe på hjertet som han eller hun virkelig ønsker å formidle. Et stekt
engasjement er nødvendig
for at alle andre skal bli engasjerte. Jeg diskuterer så etter hvert selve konseptet:
hvordan vil regi-teamet løse oppgaven visuelt og konseptuelt. Det er sjelden det er
klart når
avtalen inngås,
men vi har en dialog om dette under veis.
Skal en
regissør
sette opp opera, må regissøren forstå musikkens betydning. Opera er ikke det samme som et
teaterstykke med musikk til. Det er først og fremst i musikken, i orkestergraven at dramaet
utspiller seg. En regissør kan kun avtvinge dramaets kjerne og vesentlige budskap
ved å
studere partituret, ved å lytte til musikken. Å sette opp opera bare ved å forholde seg til teksten,
blir meningsløst.
Jeg har opplevd flere ganger at regissører konsentrerer seg om teksten, og tror opera er et
teaterstykke med musikk til. Resultatet blir alltid mislykket. Det er når musikkens gest, dens
struktur og dramatiske impuls blir forstått og omsatt til scenisk uttrykk, at opera virkelig blir
spennende.
En viktig
egenskap for en regissør er teatral fantasi, evnen til å skape teatrale situasjoner.
Jeg ønsker
meg originale ideer som løser verkets teatrale utfordringer. En ting jeg alltid ser
etter er hva som som kommer ut av de virkemidlene som brukes. Å kunne lage mye ut av lite,
viser at regissøren
tenker teatralt. Han eller hun må fremstå litt som en tryllekunstner. Store virkemidler med liten
effekt, er det motsatte. Overtydelighet skaper distanse. Når noe gjøres med letthet og overskudd,
blir jeg som tilskuer interessert og nysgjerrig. De beste oppsetningene er de
man kan se mange ganger og stadig oppdage nye sider ved stykket.
Operaregi
har også et
element av håndverk.
Det snakker man helst ikke om, fordi kunst skal være noe annet enn håndverk. Begrepet håndverk blir ofte sett på som noe negativt. Håndverk må ikke forveksles med rutine.
Selve håndverket
er viktig, rutine er drepende. Håndverket består blant annet i å kunne håndtere det store apparatet og kjenne produksjonsprosessene. Ha forståelse
og kunnskap om hva andre i prosessen bidrar med, og å kunne disponere tid og
ressurser effektivt. Et veldig viktig aspekt er å kunne håndtere store menneskemasser på en scene.
Det er
stor forskjell på å iscenesette et kammerstykke
med få
personer og å
sette opp en opera med stort kor og statister. Koret blir ofte neglisjert
dessverre. På
Komische Oper spilte koret en enormt viktig rolle og regissørene som jobbet der, ble
utfordret til å
jobbe intenst og profesjonelt med koret. Vi hadde flere prøver med koret på prøvesalen, enn det som er vanlig
andre steder og korsangerne ble ofte behandlet individuelt. Grunnleggeren av
Komische Oper Walter, Felsenstein, kalte kormedlemmene for korsolister. Å oppleve et engasjert kor som
både individuelt og kollektivt
forstår sin
oppgave som sangerskuespillere, er fascinerende. Det gir en enorm virkning.
Den siste
oppgaven en regissør må mestre, er å være en inspirerende personinstruktør. Han eller hun må få sangerne til å føle at de er de som står i sentrum. Det krever mot og
evne til å gå i dybden på et personlig plan. Regissøren må se, frigjøre kvaliteter og muligheter
hos den enkelte. Sangeren må få frigjort krefter og bli hjulpet til å uttrykke seg selv. Ser du en
skuespiller eller sanger som plutselig blomstrer i en rolle, er det ofte regissøren som står bak. Ikke ved at regissøren har bestemt hvordan
vedkommende skal uttrykke seg, men ved å ha hjulpet sangeren til å uttrykke seg selv, finne frem
til et personlig uttrykk.
Det er
sjelden at alle disse egenskapene finnes i én og samme person. Det er også viktig å finne rett regissør til rett oppgave. Alle er
ikke like dyktige til alt, og de ulike operaene stiller ulike krav. For meg er
det viktig å få frem et bredt spekter av
uttrykk og ikke bare holde fast på én registil. Men felles for de regissørene jeg velger å jobbe med, er at de har
ambisjoner om å
formidle et innhold som er aktuelt for oss i dag. Opera redusert som
reproduksjon eller som kulinarisk opplevelse med nimbus av forloren glans må rett og slett bekjempes.
Operakunstens største
trussel er nostalgi og rutine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar