Dagboknotater fra Operaen 8

Uroppførelser, utfordringer og uoverensstemmelser

Denne uka ble tekst og bilder til sesongboken for 13/14 levert til trykkeriet. Den skal være ferdig til vi presenterer programmet 11. april. Nå er det ingen muligheter til små justeringer en gang. Repertoaret er lagt, kunstnerne er engasjert og ansatte er i full gang med forberedelser til en ny sesong, selvom det fremdeles gjenstår flere premiere frem til sommeren. Og det er et krevende program vi har foran oss.

Førstkommende fredag har vi premiere på noe så sjeldent som en nyskrevet opera beregnet for barn. "Robin Hood" har siden premieren i 2008 gått for fulle hus ved Komische Oper i Berlin. Nasjonaloperaen har skaffet seg rettighetene, oversatt operaen til norsk og legger nå Sherwoodskogen til Hovedscenen. Scenografien ser virkelig fantastisk ut. Den handler om gutten Daniel som opplever at dataspillet om Robin Hood blir virkelig.

I morgen mandag begynner prøvene på Knut Vaages opera "Khairos" som har urpremiere 10. mai. Sammen med librettist Torgeir Rebolledo Pedersen har Vaage laget en moderne on & offshore-opera om en mann med en overfølsomhet for lyder. Da lyden av en løvblåser i Khairos Park driver ham til vanvidd, dreper han maskinisten. Straffen må han sone på en oljeplattform. Her oppdages hans eminente hørsel, noe som gjør seismiske instrumenter i oljeboring overflødig. Fra nå av kan det allerede velstående samfunnet Khairos skaffe seg nye lønnsomme oljebrønner. Kjersti Horn har tatt på seg regioppgaven.

Samtidig forbereder koret og flere av sangsolistene en stor moderne opera som vil bli sesongens første premiere til høsten. Mer om det røper vi altså 11 april.

Denne helgen har vi urfremført av hele tre nyskrevne verk, det vil si, det ble bare to på premieren fredag. Oslo Sinfonietta var koprodusenter og fremførte under Magnus Loddgards ledelse "Acrobatics" av jazzsaksofonisten Marius Neset og "Ruggiero" komponert den svenske komponisten Risto Holopainen, som er bosatt i Norge og har sin utdannelse fra Musikkhøyskolen i Oslo. Det tredje verket av Olav Anton Thommessen måtte avlyses fredag, da en av sangerne ble syk, men ble så fremført i går og i dag. Oppdraget de tre komponistene hadde fått av min forgjenger Anne Gjevang, var med forskjellig utgangspunkt  å gi en kommentar til Leoncavallos opera Pagliacci, som vi for tiden spiller på hovedscenen.

Det oppstod også andre problemer rundt oppsetningen til Thommessen. Etter generalprøven torsdag var komponisten tydelig misfornøyd med regissørens arbeid. Han krevde at regissøren skulle forandre deler av regien, og ble såpass emsjonelt engasjert at han valgte å avstå fra å være til stede under urfremførelsen, hvilket selvsagt er en kjedelig og uønsket situasjon. Men det er en ikke helt uvanlig konfliktsituasjon og som reiser prinsippielle spørsmål. Bør en komponist også ha rett til å instruere en regissør i hans arbeid, når det dreier seg om en uroppførelse? Er regissøren forpliktet til å følge komponistens anvisninger i partituret til hvordan verket skal løses scenisk?

Svaret er avhengig av hva som står i kontrakten mellom bestiller og komponisten. I underholdningsbransjen er det vanlig at opphavsmennene skaffer seg juridisk full kontroll også over regi og scenografi, ikke bare ved uroppførelsen, men også ved alle senere gjenoppsetninger. Det bidrar etter min mening til å redusere oppsetninger til å bli reproduksjoner. Jeg mener det er viktig å skille mellom verk og oppsetning.

En teater- eller operaforestilling består av ulike kunstformer og ulike kunstnere som må komme sammen for å skape et felles resultat. Det er sangerne og skuespillerne som bidrar med sitt, dirigenten og musikerne som tolker partituret og regissøren som har ansvaret for å gi verket dramatisk liv på scenen. Slik sett kan man si at en opera- eller teaterforestilling er noen annet og mer enn det verket som dramatikeren eller komponisten leverer fra seg.

Selvsagt må alle som står bak en fremførelse ha som hovedmål å ivareta opphavsmannens eller kvinnens intensjoner. Det er viktig å skape en god dialog mellom skapende og utøvende kunstnere. Men samtidig må de ulike kunstnerne får frihet til å gjøre sine selvstendige kunstneriske valg. Og da kan det altså oppstå situasjoner der opphavsmannen eller kvinnen må finne seg i at for eksempel sceniske løsninger blir annerledes enn slik de selv har forestilt seg det.

Jon Fosse er et godt eksempel på en dramatiker som forstår dette samspillet og rollespillet. Jeg har vært sammen med Fosse på forestillinger der regissøren har gjort grep som Fosse er sterkt uenig i. Men han har aldri, tror jeg, av den grunn protestert eller truet med å trekke verket tilbake. Forfatterens teatertekst lever sitt eget liv videre, og må finne seg i tåle ulike interpretasjoner, både gode og dårlige. Det er det som gjør teater levende og interessant. En uniformering og standardisering slik ofte det kommersielle teatret krever, bør vi forsøke å unngå.

Onsdag holdt jeg et foredrag for Oslo Rotary klubb. Jeg forstod fort at det var det mange operainteresserte tilstede. Etterpå fikk jeg et spørsmål som ofte dukker opp og som tangerer problemer om forholdet mellom komponist og regissør. Et av Rotary-medlemmene ønsket seg "flere originale klassiske oppsetninger, slik som komponistene selv har ønsket seg det". Det kunne jeg altså ikke love, tvert i mot, og av flere grunner. Det en regissør bør gjøre, er riktignok å forsøke og ivareta komponistens intensjoner. Men hvordan dette skal gjøres er ikke uavhengig av tid og sted.

Richard Wagner for eksempel, har skrevet detaljerte regianvisninger inn i partiturene. Men disse anvisningene er knyttet til den tiden, den estetikken og de sceniske mulighetene som fantes på Wagners egen tid. Jeg er ganske sikker på at hadde vi hatt muligheter til å gjenskape en forestilling slik den ble fremført på slutten av 1800-tallet, ville den virket veldig fremmed på oss i dag.

Når publikum ønsker seg en "klassisk original" oppsetning av en opera, så mener de ofte at de ønsker seg en oppsetning slik de selv har sett operaen tidligere og som de altså mener bør være standard også for andre oppsetninger. Og slik vil det gjenta seg. Det som for enkelte i dag oppleves som "moderne" eller fremmed, vil for andre i fremtiden fremstå som en gyldig referanseoppsetning.