Dagboknotater fra Operaen 3

Konflikthåndtering, kritikerslakt og ryktebørs

Etter at jeg begynte å notere fra ukens hendelser her på bloggen, synes jeg dagene går enda fortere.  Det er søndag og dags for en ny oppdatering, fjerde uka på rad, men jeg lover ikke at det skal fortsette. Hyggelige tilbakemeldinger er oppmuntrende og inspirerer til å fortsette, men kom gjerne også med kritiske kommentarer.

På Festspillene pleide jeg å si at jeg ikke bare tolererer kritikk, men setter pris den, uansett om jeg opplever kritikken som berettiget eller ikke. Det ble jeg ikke alltid trodd på. For jeg har til tider selv vært ganske frittalende og blitt oppfattet som steil. Men jeg ønsker at de jeg har rundt meg skal komme med klare tilbakemeldinger. Jeg liker ikke å omgi meg med ja-mennesker. Det tror jeg mine tidligere medarbeidere i Bergen kan skrive under på at jeg heller ikke gjorde da jeg var festspillsjef.

Jobben som operasjef er ofte knyttet til konflikthåndtering. Holdningen til konflikt blir viktig. Er konflikt noe vi skal forsøke å unngå eller er det noe vi skal akseptere og lære oss å håndtere? Jeg tror det siste. Jeg tenker at friksjon og konflikter til og med kan være en energikilde. Å sette alt inn på å unngå, dempe eller retusjere konfliktsituasjoner mener jeg er uheldig,  ikke minst for en kunstproduserende institusjon som vår. Det kan føre til servilitet og dempe kreative krefter.

Sist søndag var en av Operaens sangsolister, Espen Langvik, kraftig irritert fordi han ble gående hele dagen, ja i flere dager, å vente på om han skulle hoppe inn og redde en forestilling eller ikke. Da jeg traff ham i garderoben under forestillingen om kvelden, var han som et utemmet sirkusdyr som var frustrert fordi han ikke kom seg inn i manesjen. Det synes jeg han hadde grunn til å være. Jeg tok det for gitt at han skulle stille opp og være kollegial, for det er litt sånn det er på teater. Alt av ressurser settes inn for å redde forestillinger. Av og til går skuespillerne på akkord med seg selv og egen helse for at teppet skal gå opp.

Espen ble frustrert fordi han fikk liten oppfølging og følte seg dårlig behandlet. Det er ikke bare en forståelig, men en naturlig reaksjon. Jeg tror jeg lærte noe den søndagen. Dersom jeg igjen skal be en sanger stille opp slik vi ba Espen, bør jeg være tettere på og ha stor forståelse for de emosjonelle sidene av saken.

Vi lever av emosjoner og emosjoner er knyttet til både glede og sorg, jubel og sinne. Det er nesten en regel at dersom en prøveperiode før en premiere er preget av harmoni og forløper helt uten konflikter, da blir resultatet kjedelig. Vellykkede forestillinger har derimot ofte en smertefull fødsel. (Men selvsagt ingen regel uten unntak) Vi må ikke bli en doktrinær HMS-styrt bedrift der velvære og komfort er hovedmålet. Jeg mener vi ikke skal måles på hvor fredelig og godt vi har det, men på hvor mye vi tåler. Så gjelder det å finne smertegrensen. Den skal verken tøyes eller overskrides.

Denne uka har vi begynt prøvene på Robin Hood, en forestilling for barn på Hovedscenen. Prøvene på Cavalleria Rusticana og Pagliacci går også for fullt. Det er operasjefen på Covent Garden, danske Kasper Holten, som har ansvaret for regien for Cavalleria Rusticana. Han har nettopp hatt sin første premiere på sin nye arbeidsplass. Hans oppsetning av Eugene Onegin fikk mye ris av de konservative London-kritikerne. Uansett om de er berettiget eller ikke, er det ganske underholdende å lese dem. Kritikeren i The Independent innledet sarkastisk: "Kasper Holten’s directorial debut in the opera house he has led for the past eighteen months has been keenly awaited: he can certainly talk the talk, but can he walk the walk?" mens hans kollega i The Guardian skrev: "If Eugene Onegin is a study of how an intelligent man can ruin his life by rejecting the woman who could have been his soul mate and killing his best friend in a duel, then Kasper Holten's production of it is an equally convincing demonstration of how an intelligent director can destroy one of the greatest operas in the repertoire".

Også dirigentens innsats, den unge briten Robin Ticciatti som av mange er utropt til wonderboy, fikk kjølig mottakelse: "Tchaikovsky may not be his cup of tea". Men sangerne ble alle møtt med unison begeistring. Krassimira Stoyanova er en ny bulgarsk superstjerne, Simon Keenlyside har vært Covent Garden-favoritt i mange år og slovakiske Pavol Breslik fikk ovasjoner for sin interpretasjon av Lenskis parti, kanskje ikke minst fordi han måtte ligge livløs på scenen i nesten en time frem til teppefall etter han ble skutt i duellen med Onegin midt i operaen. Det var ett av regi-innfallene til Kasper Holten som mange ergret seg over.

Kasper er erfaren nok til ikke å la seg vippe av pinnen av blaserte engelske kritikere. Han dro til Oslo torsdag og hadde et par intense arbeidsdager med ensemblet. Han har evne til å skape begeistring og til å motivere sangerne. Atmosfæren rundt Kasper er intens, men inspirerende. Han er også en regissør som går i dialog med sangerne og de andre kunstnerne han jobber med. Han er åpen og nysgjerrig, alltid med en positiv holdning. Vi har tre uker igjen til premieren 2. mars og jeg gleder meg til å følge utviklingen.

Peter Konwitschnys oppsetning av La Traviata på English National Opera (ENO), som jeg så dagen etter Eugene Onegin, ble også møtt med negative reaksjoner. Hvorfor noen til og med lot seg provosere av hans regi, kan jeg ikke forstå. Jeg synes det var en fantastisk spennende forestilling med glimrende sanger-skuespillere. For meg ukjente Corinne Winters i hovedrollen var sensasjonelt bra, både vokalt og scenisk. Musikken fikk liv og dramatisk omsetting på scenen. Konwitschny er alltid lydhør for hva partituret uttrykker. For ham er det først og fremst i orkestret dramaet utspilles, ikke i teksten eller i den ytre handlingen. Et lykketreff da også at han hadde en partner i orkestergraven som jobbet helt samstemt med ham. Dirigenten Michael Hofstetter var for meg en fantastisk Verdi-dirigent som fikk frem teksten i musikken uten å gå på akkord med skjønnklang, presisjon og intonasjon. Hofstettter og Konwitschny var tydeligvis enige om det meste, også om å kutte ut ballettmusikken i andre akt. Slik varte forestillingen i 1 time og 45 minutter og ble spilt uten pause.

Torsdag i London brukte jeg til møter med agenter. Det er her de største agenturene innen klassisk musikk holder til. Kanskje ikke så rart når man ser på hvilket konsert- og operatilbud byen byr på. Forestillingene er også nesten alltid møteplasser for bransjefolk. Jeg traff Sophie de Lint som er operasjef i Zürich Andreas Homokis høyre hånd. Hun var i London for å høre på unge sangere til sitt "operastudio" og hadde funnet to store talenter blant 60 kandidater, noe som overgikk hennes forventninger. Det er langt mellom de helt store talentene, selv om det generelt sett er høyt nivå på unge sangere. Operasjefen i San Fransisco, David Gockley, var på London-besøk og hadde valgt seg ut de samme to forestillingene som jeg. Før forestillingen fikk jeg også en prat med John Berry, operasjefen for ENO, som vi skal ha en koproduksjon med i 2015.

Møter med bransjefolk er selvsagt også kilde for rykter. Nå mumles det at etterfølgeren til Sir Simon Rattle som er sjefdirigent for Berlinfilharmonikerne allerede har posisjonert seg. Christian Thielemann, som har hoppet fra by til by de siste årene, er den heteste kandidaten i følge ryktebørsen. Han begynte som tidenes yngste sjefdirigent for operaen i Nürnberg og avanserte fort til musikksjef for Deutsche Oper i Berlin. Da han ikke fikk de samme betingelser for sine musikere som sin konkurrent Daniel Barenboim fikk på Staatsoper, dro han til mer konservative München. Men også der ble det bråk og maktkamp, så da Dresden lokket, hoppet han villig videre til den tradisjonsrike byen ved Elben som er kjent for å dyrke hans yndlingskomponister Strauss og Wagner. Nå skal altså ryktene ha det til at han, før han har tiltrådte i Dresden, stiler mot Tysklands, ja kanskje hele det internasjonale musikklivets mest prestisjefylte jobb som etterfølger av Karajan, Abbado og Rattle. Sistnevnte overrasket da han på nyåret kunngjorde at han ville trekke seg tilbake i 2018 (når hans nåværende kontrakt utløper). Noen mener at det ikke var noen tilfeldighet at Rattle trakk seg bare noen uker etter at Thielemann høstet stor begeistring som gjestedirigent hos Berlinfilharmonikerne. Det er ingen hemmelighet at han blant musikerne også i dette orkestret har sine tilhengere. Mange av dem treffer han hver sommer i Bayreuth, som er en annen bastion inntatt av Tysklands nye dirigentyndling. Skulle Thielemann lykkes i å bestige selve musikk-tronen i Berlin, vil det være ikke så liten "Genugtuung" som tyskerne uttrykker det, overfor sin tidligere rival Barenboim, som gjorde sine hoser grønne i sin tid, men som den gang ble forbigått av Rattle.

Jeg får ofte reaksjoner fra publikum. Det setter jeg pris, men det er ikke alltid jeg klarer å svare selv. Noen ganger er det enkle opplysninger som etterspørres, andre ganger kan det være litt kverulantiske bemerkninger, men oftest er det nysgjerrige operaelskere som vil vite mer. Etter en forestilling av Don Pasquale fikk jeg en epost som jeg gjengir under. Dere kan også lese det glimrende svaret vår regissør Heide Bruun Nedregaard kunne gi den trofaste operagjenger.

Kjære Operasjef,

I går overvar jeg Don Pasquale. Det var en strålende fremførelse! Men det var en lang passasje hvor to hovedpersoner holdt på med noen kuler i forskjellige farger og størrelser.Dette var totalt uforståelig, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hva dette var for noe. Jeg har hatt abonnement i Operaen i 35 år, og ser frem til Deres svar.

Heidi svarte:

Kulespillet som brukes i Don Pasquale kalles en bilboquet. Det er laget av tre eller elfenben og består av en spiss pinne og en kule med et lite hull som er festet til pinnen. Hensikten med spillet er å kaste kulen opp i luften og fange den med pinnen. Opprinnelsen er noe uklar, men navnet finnes første gang nevnt i fransk litteratur alt i 1534. Det spredte seg fra Frankrike til samtlige europeiske hoff. I dag finnes forskjellige utgaver også i Japan, Mexico, Nord-Amerika og hos eskimoene.

Bilbouquet spilles bare av én person. På fransk brukes uttrykket "bilboquet" også som betegnelse for et menneske man vil gjøre narr av, og passer derfor godt som et symbol på stakkars Don Pasquale. De erotiske hentydningene i utformingen av spillet er vel neppe tilfeldig.

Jean-Jacques Rousseau har uttalt: "Aller helst ville jeg ha spilt bilboquet hele dagen for å slippe å tale når jeg ikke har noe å si. Hadde alle gjort det, ville menneskene ikke bare vært mindre fordervede, men deres forretninger hadde også gått bedre og smidigere for seg. Det kan høres latterlig, men jeg tror at den eneste brukbare moral i dette hundreåret er bilboquetens moral."

For egen regning kan jeg, etter å ha jobbet med denne produksjonen 3 ganger, legge til at spillet er sterkt avhengighetsskapende! Det er også avstressende ettersom man må puste dypt og være rolig for å få kulen på plass. Dersom jeg hadde fått tak i en bilboquet, hadde jeg kjøpt den på flekken.

Norske regissører flagger ut

Det er påfallende hvor mange norske regissører som har forflyttet seg til utlandet og som vi sjelden får oppleve på norske scener. De to kanskje sterkeste navnene Ole Anders Tandberg og Alexander Mørk-Eidem har begge Stadsteatern i Stockholm som sin faste base. Også Eirik Stubø har gjort svenske av seg for en periode. Teatersjefen der, Benny Fredriksson, har røvet til seg hele elitelaget av norske regissører og gitt dem utviklingsmuligheter som de tydeligvis ikke finner hjemme. Legger man til at Vegard Vinge og Ida Müller har inntatt Volksbühnes Prater i Berlin, så er det snakk om en teaterflukt til utlandet. Nå kan man ikke anklage våre fremste regissører for å ta imot spennende internasjonale tilbud. Det som er beklagelig er at de sjelden blir lokket til oppgaver hjemme. At de største teatertalentene flykter fra Norge innebærer et stort tap for norsk teater.

Bildet er ganske tydelig nå i høst. Ole Anders åpnet Store scene på Stadsteatern lørdag med en forrykende oppsetning av Jeppe på Berget. Det ble for meg en stor teaterkveld, der alle teatrets ingredienser ble ivaretatt og utnyttet til fulle. Vi fikk servert en smart, klok og stram versjon, der Holberg ble løftet opp som besk og rammende samtidssatire, samtidig som fabelaktige skuespillerprestasjoner med Leif Andrée i sentrum skapte strålende situasjonskomikk. Det var vakkert og stygt, brutalt og sensibelt, rått og varmt på samme tid. Lucas Svensson hadde oversatt og skrevet til tekster, som kun bidro til å styrke den i utgangspunktet ikke altfor sterke teaterteksten. Scenograf Maria Geber skapte et eventyrlig teaterrom, der små og enkle virkemidler hadde enorm effekt og skapte bilder som vil bli stående som uforglemmelige inntrykk.

Tandberg kommer heldigvis tilbake på Den norske opera & ballett med Monteverdi-oppfølgeren Ulysses hjemkomst til våren, men ellers er han svært sjelden å oppleve på norske teatre. Alexander Mørk-Eidem har beriket norsk teater med en fabelaktig bearbeidelse av Jungelboken på Det Norske Teatret for noen år siden, men det er sørgelig lenge siden et norsk teater har lokket ham til en regioppgave. Mørk-Eidem har flere kassasuksesser som Jungelboken, De tre Musketörerna og Paraplyerna i Cherbourg gående på Stadsteatern og er å regne som en slags sjefregissør der. Nå forbereder han Platonov av Tsjekhov (hans Tre søstre ble for et par år siden også en storsuksess). At Vinge/Müller flagger ut er kanskje det aller største tapet. I slutten av oktober har de premiere på John Gabriel Borkman i Berlin.

Setter vi dette opp mot den norske teaterhøsten, er savnet stort og åpenbart.

Vil du være med å forbedre Festspillene?

Festspillenes stab går nå langsomt i feriemodus. I går hadde vi styremøte der vi oppsummerte årets festspill. Det var stort sett fornøyde reaksjoner, men også kritiske kommentarer og ønske om forbedringer. BT har også fortsatt diskusjonen om Festspillene og Hilde Sandviks innlegg 20. juni blir besvart av meg og kommunikasjonssjef Silje Gripsrud i morgendagens avis.

Det synes å være enighet om at Festspillenes holder et høyt kunstnerisk nivå, men at hovedutfordringen er hvordan vi skal nå ut med vårt bredt sammensatte program. Festspillene har forandret seg, men forandringene har ikke festet seg og vi registrerer at det fortsatt er mange som oppfatter Festspillene som ekskluderende og forbeholdt de få.

Det er særlig grepene vi har gjort for å nå et nytt publikum som ser ut til å være vanskelig å kommunisere. Her møter vi ikke på den resonans i mediene som vi kunne ønsket oss. Et område der vi har problemer med å kommunisere er publikumsbesøket. Mediene i Bergen velger konsekvent å fokusere på antall solgte billetter. Vi mener det gir et skjevt inntrykk av helheten. Festspillene har et oppdrag om å henvende seg til et publikum som ikke finner veien til våre innendørs arrangementer, i tillegg til at vi har et stort gratis tilbud, særlig til barn og unge.

I 2010 gjorde vi et viktig grep i så måte. Vi valgte å legge åpningsseremonien utendørs, tilgjengelig for alle, og vi bød på en gratis utekonsert (som i 2009 ble arrangert for et betalende publikum i Nygårdsparken). Denne forandringen ble godt tatt imot og var et viktig ledd i å åpne opp Festspillene for hele byens befolkning. Dette har vi også brukt store ressurser på, men har altså ikke fått betalt i form av registrerte betalende, tvert imot så “mistet” vi to ganske store arrangementer (i 2009 utgjorde disse over 4000 betalende publikummere).

Men det vi altså fikk var et veldig stort løft i det totale publikumsbesøket, ja vi økte fra 38 284 i 2009 til 56 829 i 2010. I år gikk det totale besøkstallet ned til 50 267, men det er likevel langt over besøkstallet for 2009 (og de foregående år: 2007: 37 319 og 2008: 34 445). Likevel blir det skapt inntrykk av at publikumsbesøket er sterkt redusert.

Åpningsseremonien må bli bedre til neste år. Jeg hadde et møte med Ole Hamre sist uke og han blir med på å tenke hvordan vi kan gjøre denne muligheten til å kommunisere bredt enda bedre. Men også du som leser dette utfordres til å komme med innspill! Hva skal vi gjøre for å sette farge på byen når Festspillene skal markere sitt 60-årsjubileum? Kom gjerne med konkrete forslag. Kanskje vi må tenke helt nytt? Kanskje det bare er små justeringer som skal til? Jeg har allerede også fått biskopen med på laget, og han garanterer at værgudene skal være mer medgjørlige!

En dag i helvete

Ja, det føles nesten sånn akkurat nå midt i festspillperioden, med syv dager igjen. Planer legges ned til minste detalj. I dag skulle vi allerede ha reist til Valestrand med José Antonio Abreu for å møte husherre der, Ole Bulls tippoldebarn, Knut Hendriksen. Men Abreus koffert med alle hans personlige eiendeler kom ikke med flyet til Bergen. Han har sovet lite og trenger dagen til hvile. Da må alle planer for morgendagen endes på. Vi forsøker å flytte på turen dit, men må da avlyse andre arrangementer.

Og rett etter den nyheten fikk jeg vite at Christoph Marthaler har problemer med å komme til Bergen. Det oppleves veldig uheldig. Festspillene er likeverdige co-produsenter i en helt ny oppsetning av Marthaler, som selv skulle ha møtt med publikum i en samtale på Logen lørdag formiddag. Opphavsmannens og regissørens tilstedeværelse betyr mye for en slik premiere. Det er første gang en forestilling av Marthaler vises i Norge. Jeg gjør nå alt jeg kan for at han likevel skal ta turen. Etter planen skulle han ha kommet i ettermiddag. Jeg hadde bestilt bord på Bryggeloftet, der jeg og Marthalers venn, Jon Fosse, skulle ha en helaften.


Men ellers er det heldigvis mye som går etter planen og konsertene og forestillingene har for min del mer enn svart til forventningene. Kurt Johannessens og hans kollegaers performance i fengslet sitter fremdeles i kropp og sinn. I går traff jeg en kvinne jeg hadde besøkt på cella etter midnatt. Jeg traff henne igjen på konsert i Håkonshallen, der vi viste Synne Skouens underfundige og vakre miniopera. Det var fint å snakke med henne om hvordan hun hadde opplevd at jeg overaskende kom inn og besøkt dem på «sengekanten».

Ellers er dagene preget av at jeg løper fra det ene til det andre. I går tok jeg imot Maestro Abreu. Det var stort å se ham her i Bergen. De venezuelanske ungdommene kom bort og ga han en klem alle sammen da de så ham. Selv ville ha spise kveldsmaten sammen med ungdommene i bankettssalen på Norge. Et enkelt stykke kyling med ris. Han roste maten og hadde ellers bare godt å si om alt. Jeg tror ikke han er i stand til å være annet enn vennlig og positiv. En fantastisk mann med en fantastisk utstråling. Jeg fortalte ham at jeg måtte gå for å høre på en uroppførelse (Henrik Hellstensius uroppførte eget verk i Logen-serien Ørets Teater) og han ble interessert med det samme og ville ha en cd med musikk av Henrik.

Jeg kom løp gjennom høljregnet og var nokså våt da jeg snek meg inn på galleriet for å høre på Henriks skjøre selvportrett, glimrende framført av Cikada. Deretter bar det til Domkirken der jeg fikk med de siste sangene til Trio Mediæval. Da fikk jeg følelsen av at tiden har stått stille siden de var festspillmusikere her i 2007. Alle de sterke opplevelsene fra den gang strømmet på. Før jeg kom meg hjem i taxi fikk jeg spist og hygget meg sammen med Sophia (min hustru) og min gode venn og rådgiver Jan Brockmann og hans hustru Bjørg.




Middag på Enhjørningen.

Av de mange inntrykkene de siste dagene var Kissin mest overveldende. Jeg fikk bare med meg siste halvdel, hadde først sett danseforestillingen Manta, men 1 time Liszt med Kissin husker du i år framover. Etterpå var vi på Enhjørningen sammen med den nye Troldhaug-sjefen Ingrid Røynsedal som tydeligvis kom veldig godt ut av det med superpianisten. Jeg hadde også med meg min venn fra Caracas, Eric Becker Becker og hans hustru i tillegg til arkitektparet Morten (som sitter i Festspillenes styre) og Mette Molden. Mandag hadde jeg med Andreas Scholl og hans akkompagnatør og venninne Tamar Halperin som møtte danserparet fra Manta, Héla Fattoumi og Eric Lamoureux.

Det var to møter på tvers av landegrenser og kunstformer som var veldig inspirerende. Kissin skrøt av akustikken i Grieghallen og av publikum som var veldig konsentrerte. Det var interessant å høre. For Leif Ove har uttalt det motsatte: Han hører aldri så mye hosting som i Bergen. Det kan tyde på at han har et annet publikum. Kissin viste seg også å være politisk engasjert og bevisst. Han og Becker Becker var enige om at Chávez er en ulykke for Venezuela. Kissin nekter å spille der så lenge han er president. Han nekter konsekvent å spille i totalitære regimer og har heller ikke vært i Kommunist-Kina.

Andreas Scholl kom til Bergen for tredje gang. Første gang i 1996 hadde jeg, som den gang drev Oslo Arts Management, «solgt» ham inn til Bella som var ny festspilldirektør. Hun var dristig og hadde sans og mot til å satse på nye navn. Den gang var Scholl helt fersk på den internasjonale parketten. Det var veldig hyggelig å snakke med han igjen og vi ble enige om nye planer. Om et par år ønsker jeg at han skal komme tilbake med en hel serie, noe han tydeligvis svært gjerne ville gjøre.

BT er opptatt av å sammenlikne besøkstall og analysere publikumstrender midt under Festspillene. Det mener jeg er helt feil timing. Jeg kan ikke bruke krefter på det nå mens Festspillene pågår. Debatt og analyse av dette hadde vært mye rett i etterkant. Da vet vi jo også mer om hva som faktisk har skjedd under årets festspill. Det er klart at slike oppslag også setter fokus vekk fra det som faktisk foregår under Festspillene. Det jeg kan fastslå er at Bergen trenger en ny arena. Spranget fra Grieghallens 1500 plasser til Håkonshallens 400 er for stort. Kissin spilte for 800, litt glissent i Grieghallen, men to fulle Håkonshaller! Hvor skal vi da arrangere en konsert med ham? Eller skal vi la det være?

Dramatisk innspurt

Det har vært mer dramatikk enn jeg har ønsket meg de siste dagene. Ikke bare ligger det lavtrykk og tunge skyer på vent ute i Nordsjøen, men i dag våknet en vulkan til live på Island og truer flytrafikken med ny askesky. For noen uker siden fikk vi vite at kineserne som skulle presentert den fine Fosse-oppsetningen fra Shanghai ikke fikk reise, noe som skapte et hull i programmet. Nyheten om vulkanutbrudd gjør oss berettiget bekymret om våre islandske venner kan forlate sagaøya. Etter planen skal teknikere og skuespillere fly til Bergen i morgen for å forberede premiere på Baltasar Kormákurs oppsetning av Gerpla etter Halldór Laxness’ roman med samme navn, førstkommende torsdag.

Onsdag ble hovedrolleinnhaveren til åpningsforestillingen syk og måtte skiftes ut. Dirigent Baldur Brönnimann og regissør Eirik Stubø dro i helgen til Köln for å prøve med vår nye Kong Ødipus, Gordon Gietz. I morgen kommer de alle til Bergen for innspurten. Nå burde alt være lagt til rette for at premieren skal gå som planlagt. Så får vi håpe at vinden ikke blåser vår vei, slik at askeskyen ikke stopper flytrafikken. Vi ber også til værgudene om å være vennligsinnet mot oss på onsdag, slik at åpningsseremonien på Torgallmenningen kan gå som planlagt.

Gjenforening med de litterære festspill?

Knut Hoem tar til orde for at Festspillene og De Litterære Festspill til Norsk Forfattersentrum Vestlandet bør gjenforenes.

«For tilreisende (hovedstads)presse tror jeg helt klart en samlokalisering i tid med Festspillene ville ført til at De Litterære Festspill ville bli enklere å skrive hjem om», skriver Hoem på sin blogg og utdypet sine synspunkter i programmet Bok i P2 i morges. Han mener at De Litterære Festspill taper på ikke å være en del av det store og prestisjefylte arrangementet som Festspillene er, og at Festspillene ville ha styrket seg ved å ha et godt litteraturprogram.